Ikke uten grunn; Man ikke bare ødelegger fjellet, men endrer også dramatisk både stil, estetikk og faremomentet ved en rute – og opplevelsen av de andre rutene på samme felt. Sommerens hendelser på Preikestolen har igjen aktualisert temaet.
På 70- og 80-tallet ble det boret for hånd. Dette medførte naturligvis at man slo færrest mulig bolter og utklatringene ble dertil lange. På den tiden klatret man mest – eller nesten bare – sva, så man var i tillegg veldig stødig og god med friksjon. Det som nå oppleves helt forferdelig hårete og farlig, med flere titalls meters fallpotensiale, var da rimelig greit. Paradokset er at denne stilen nå forveksles med tøffhet – en dyd av nødvendighet forveksles med stil.
Les også: Hvis du først skal bolte, gjør det skikkelig
Den hvite stripa på Andersnatten hadde én bolt på 2. lengden da vi repeterte den på 80-tallet. Jeg tenkte ikke over annet enn at det var lett. Da jeg gikk den igjen for fire år siden skalv jeg i buksene, og det hele føltes svært lite trygt, selv om ytterligere to bolter ble tilført noen år etter førstebestigningen. Utklatringene medfører fremdeles opptil 25 meters fall. Klatreforbundet trakk ufrivillig opp til debatt da de annonserte rebolting av Andersnatten for noen år siden. Det ble antydet at de rutene som var farlig boltet ville kunne få flere bolter. Reaksjonene lot ikke vente på seg, og det ble truet med kutting av bolter om Den hvite stripa ble gjort sikrere.
Det gjøres alvor av slike trusler. Bolter ble for et par år siden fjernet på Klauva i Romsdalen, som mange sikkert har fått med seg. Ruta er nå erstattet med nye, men færre bolter, og den har fått en noe annen linjeføring (og nytt navn). Dette kan du lese om i kronikken til Iver Gjelstenli i denne utgaven av Klatring.
Preikestolen kom i sommer i fokus, da en verdens-kjent polsk klatrer boltet toppfeste og syv bolter i veggen på prosjektet Thor (7c). Han fikk så hatten passet, og måtte pent komme tilbake og fjerne alle boltene. Han murte i tillegg igjen hullene og har skrevet et beklagelsesbrev, som du kan lese på våre nettsider; norsk-klatring.no.
Hvilken boltemoral er det vi egentlig har? Hvor kan det slås bolter, hvor mange skal settes og … hvem er det egentlig som bestemmer? I Bohuslän har det lenge vært et «bolteforbud», iscenesatt av den lokale klatreklubben. Dette er en konstruert «lov», all den tid det er grunneier som bestemmer, også i Sverige. Vil han/hun sette opp bolter – eller en via ferrata for den saks skyld – på en av de mest beskattede klippene der, så er det fritt frem. Men hvor lenge inngrepet får stå er en annen sak. Det finnes nemlig en lokal liten krigergjeng som tidli-gere har tatt affære. De fjernet nylig boltene på over 60 ruter. Boltene er nå i ferd med å bli erstattet, fordi lokale myndigheter faktisk vil ha tilrettelagt klatring for vanlige folk – det være seg barn og nybegynnere for eksempel. Eller bare normale mennesker som ønsker en klatreopplevelse som ikke innebærer stor risiko for skade om man ikke er familiær med naturlige sikringsmidler.
I Norge er bolting på klipper for det meste aksep-tert. I motsetning til i Bohuslän boltes det ankere og klatringen gjøres enkel og sikker. I fjellet derimot er reglene ikke alltid like enkle å tolke. Da den samme polakken klatret Trollveggen for et par år siden slo han over 30 bolter – helt uten reaksjoner. Hvorfor skulle andre regler gjelde på Preikestolen? For mange er det opplagt; Ikke bolt på Preikestolen! Det sier seg selv (?).
Hva jeg som redaktør mener om problematikken? Sant og si så opplever jeg det hele som en nydelig suppe. Det boltes og det reageres og bolter kappes og sinn settes i kok.
Jeg er verken for eller mot bolting – det er kvaliteter på begge sider. Preikestolen må gjerne være boltefri, Klauva like så. Det er vakkert med urørt fjell (Klauva var ikke så urørt allikevel viser det seg – det har faktisk stått mange bolter der i 30 år). Nå står det litt flere bolter der, og de kan godt få stå mener jeg.
Jeg er også for å etablere solide og diskrete rappellfester der klatrere ferdes mye. På Storen, på Romsdalshorn, på Stetind og andre fjell. Helikopterslynger, kjettinger og slyngeklaser er bare ikke noe for fremtiden, det vitner om en meningsløs handlingslammelse og manglende aksept for hva vi egentlig holder på med.
Vi må fortsette å belyse dette temaet og få fram fakta og meninger, slik at vi kan plukke fra hverandre gamle dogmer, og forhåpentligvis lande en god, fornuftig og helhetlig moral, som de aller fleste kan være enig i og akseptere.
