Leser man Bohusføreren så viser det seg at jeg var en av de aller første som plasserte borebolter i området. Jeg var også en av de første som fjernet borebolter. Derfor er det kanskje passende at det er jeg som skriver noen linjer om nordlige Bohusläns boltehistorie, og noe om konfliktene som har oppstått. 

En historikk over bruken av borebolter i Bohus (vårt kjelenavn på området) kunne ha vært en opptelling av alle boltene som sitter på ulike ruter der – og de er mange – men jeg tror det er viktigere å få frem de holdningene som har ført til dagens situasjon som stort sett innebærer at man i Bohus er mer restriktiv med borebolter enn i store deler av resten av klatreverden. Utviklingen i Bohus har de siste årene gått i retning av å fjerne bolter (chopping) på ruter som nå kan sikres med kiler, mens man på Østlandet har gått den motsatte veien og lagt til bolter på flere overveiende kilesikrede ruter.

Annonse

Les også: Her er de mest leste sakene i 2018

Den aller første bolten i Bohuslän ble, så vidt jeg kan se, plassert av Rikard Hedman på den lille toppveggen til Catch (7+) på Hallinden i 1986. Den er rutas eneste bolt. Den er et typisk eksempel på den tidens etikk. Bolter skulle bare plasseres på de få punktene som ikke kunne sikres med kiler. Tanken om sporløs ferdsel i kombinasjon med det harde arbeidet som det innebar å knakke et hull med hammer og håndbor, holdt antallet bolter nede på et absolutt minimum. Dessuten tror jeg at de fleste av oss mente at en stor del av selve klatringens sjel lå i det å utfordre vertikale vanskeligheter og farer med så lite tekniske hjelpemidler som mulig. Helst skulle man starte fra bunn, uten forhåndsinformasjon og så ta seg opp uten bruk av faste installasjoner, og uten å levne spor etter seg. Det handlet om en miks av spilleregler, estetikk og etikk, akkurat som i dag.

På slutten av 80-tallet spanderte Niklas Björnerstedt, Lars Grankist og Lars Svadängs noen uker hver sommer i Bohuslän. Miksruter, det vil si ruter med både naturlige sikringer og bolter, ble vanlige. Etter hvert ble det akseptert med flere bolter. I 1989 gjorde Lars Grankvist den flotte miksruta Canapé (7+) på Häller som har et ti-talls borebolter, men likevel krever et kileknippe. Det er en del som har prøvd å finne en helt boltefri variant opp Canapé-veggen, men det folk klager på i dag handler for det meste om at man ønsker én bolt til, i starten. I dag er ruten en superklassiker.

Den første rene bolteruten ble satt opp av Henrik Bolander ved samme tid, altså i 1989. Med Som Debiloff, fast tvärtom (7) på Vettekullen var den første sportsklatreruten i Bohus unnfanget. Dette er bare den første i et perlebånd av sportsruter, miksruter og rene eventyrruter satt opp av Henrik Bolander  gjennom årene. I 1997 etablerte han Electric avenue (9-) på Skälefjäll, som raskt fikk legendestatus. De sterkeste svenskene reiste langt for å prøve denne utrolig flotte ruten. Ikke bare var den knallhard etter den tidens mål, den hadde dessuten lang avstand mellom boltene. I følge Bolander for å bevare bohusatmosfæren.

Tanken om sporløs ferdsel i kombinasjon med det harde arbeidet som det innebar å knakke et hull med hammer og håndbor, holdt antallet bolter nede på et absolutt minimum.

Ruten Seven (7) på samme sted er også et eksempel på Bolanders smak for flotte linjer og hans filosofi hva gjaldt bolter for sportsruter i Bohus. Seven krever, til tross for at den er en ren sportsrute, både styrke, teknikk og «god» psyke. I følge Bolander selv så ble navnet til før ruten og bestemte både grad og antall bolter. De fleste mener nok at det kunne legges til noe på både grad og antall bolter på den 25 meter lange ruten.

Fram til slutten av 90-tallet rådde et slags anarki når det gjelder bolter i Bohuslän. En påske med stort norsk nærvær ble det etablert et antall rene sportsruter på Häller. Nimbus (8/8+), Frontline (9-) og  Dr Puh og den onde E (8-). Det var mange som uttrykte misnøye og uro over at sportsklatringen, med sitt annerledes syn på sporløs ferdsel og risiko, for alvor begynte å gjøre sitt inntog i Bohus.  

I 1990 ble Bohusläns klätterklubb (BKK) dannet. Disse lokale klatrerne innså med en gang at de måtte engasjere seg i boltespørsmål. En sak som få tenkte over i sin iver etter å skrive sitt navn i stein var spørsmålet om hvem som skulle vedlikeholde alle boltene som ble plassert i Bohus. Det var jo mange flere som etablerte ruter enn de som bodde i området, og den tidens bolter hadde relativt kort holdbarhet.

Klatresamfunnet mente da som nå at den lokale klubben burde ha mandat til å styre utviklingen i ønsket retning. BKK bestemte at visse fjell, som Hallinden, Häller og Välseröd ikke skulle få noen flere bolter enn de som allerede var der, men også at man skulle streve etter å bevare eventyret i klatring ved å ha en restriktiv holdning til borebolter. Å bevare eventyret i klatring betyr å lokke utøveren til å stole på egen dømmekraft og egne ferdigheter i klatring og sikringsteknikk for å ta seg opp fjellveggene så sikkert og så sporløst som mulig. 

Hard grit kommer til Bohus

Man kan ikke snakke om bolter i Bohus uten å berøre fraværet av bolter på ruter som over alt ellers, unntatt i Peak district, Elbsandstein og noen få plasser til, ville ha blitt boltet. Gøteborgsklatreren Richard Ekehed var en av stjernene i kultfilmen Hard Grit fra 1999 (som absolutt anbefales å se), som handler om harde ruter med svært marginale sikringsmuligheter. Ruter som altså skårer høyt på eventyrskalaens estetikk. Stilen rutene ble førstebesteget i var for det meste noe som ble kalt «headpointing». Det innebærer at de ble øvet inn på topptau og deretter ledet. Det er viktig å poengtere at selv om du har øvet inn en slik rute, så er hjernen din i en helt ny situasjon når du befinner deg i den skarpe enden høyt over dårlige sikringer. En rute som du har headpointet glemmer du aldri. Samme rute gått på bolter forsvinner stort sett i hukommelsens sedimenter i mengden av andre sportruter klatret i et lignende mentalt landskap. Senere har andre mulighet til å gå disse rutene i bedre stil, for eksempel nedenifra uten øving med eller uten fall.

Debatten gikk høyt etter at Minaret var førstebesteget. Var det forsvarlig? Ville en slik rute bli repetert? Hvis ikke, hva var vitsen? Å blåse opp sitt ego?

Hjemme i Sverige igjen etablerte Richard Ekehed ruten Minaret (8+ R/X), på Häller. Den andre taulengden begynner med ni meter helt usikret 7+/8- klatring rett opp fra standplass. Deretter får du inn et par gode sikringer, om du kan holde nervene i styr, og så avslutter du med å klatre 8+-krukset. Faller du like før du får inn sikringene under krukset går du sannsynligvis ikke derifra på egne bein – hvis du ikke har en andremann som tar inn tau ved å hoppe fra standplassen samtidig som du faller. Tilleggsgradene R, R/X og X handler om rutens farlighet. R/X betyr at sannsynligheten er høy for skade, skulle du falle der ruten er vanskelig. R betyr at du faller ganske langt, men nokså trygt. Er ruten gradert X så er konsekvensene av fall der hvor ruten er vanskelig med stor sannsynlighet meget alvorlige.

Debatten gikk høy etter at Minaret var førstebesteget. Var det forsvarlig? Ville en slik rute bli repetert? Hvis ikke, hva var vitsen? Å blåse opp sitt ego?

Et par år senere kom to av de andre stjernene fra filmen Hard Grit til Häller. Leo Houlding og Neil Gresham sørget for at Minaret ble repetert og kvaliteten bekreftet. Før de dro hjem igjen ga begge engelskmennene sine egne bidrag i form av headpoint-ruter. Da Leo Houlding gikk sin rute, Savage horse (9-, R/X), var han skikkelig ille ute. På krukset, rett under toppen, med en dårlig skyhook mellom seg selv og bakken, bommet han på en dyno men klarte likevel å klore seg fast. En mann på toppen, som var beredt til å kaste ned en tauende, ville neppe ha hjulpet om Leo hadde mistet taket. Igjen ble det diskusjon. Å ha en mann med tau på toppen, var det etisk? Meningene spriker fortsatt, men jeg har ikke problemer med etikken selv om stilen kunne forbedres litt. Og det gjorde Stefan Wulf da han repeterte ruten for filmen Crackoholic. I denne cinematiske kjerlighetserklæringen til Bohus var Stefan Wulf headpoint-stjernen og doblet antallet R/X-X-ruter i området de to årene som filmingen varte.

Høsten 2006, samtidig som jeg og en del av mine venner utviklet Högberget, fant jeg en grotte ved Ingalsröd. Den var spektakulær, men etter hva jeg kunne se, med få naturlige linjer. Det var én linje som stod frem, et vakkert, overhengende dieder – men det, tenkte jeg, kunne vente.

Granitgrottan

Prøv å forestill deg hvilket sjokk jeg fikk da jeg så «mitt» dieder avbildet på hjemmesiden til 8a.nu og Grottan beskrevet av en lyrisk Jens Larsen (grunnleggeren av 8a.nu). Jeg mente Larsen var for ivrig med drillen, og følte at det var viktig å «redde» de få men spektakulære naturlige linjene i Grotten før de ble boltet. Øystein Krydsby Johnsen, rekonvalesent etter en ulykke høsten før, måtte derfor raskt gå Passe Macho (8). Han gikk den med en preplassert ball-nut. Mange mener at den preplasserte sikringen innebærer at ruta ennå ikke er gått, at den er et prosjekt. Jeg vet ikke jeg, uansett bør den gås i bedre stil.

Les også: Slik plasserer du kamkilene

Les også: Slik plasserer du isskruene

Et riss i høyrekant av grotten provoserte mange klatrere med sine nye, blanke bolter. Larsen hadde deklarert at ruten var for hard og farlig til å forsvare å gå den på kiler. En potensielt spektakulær kilerute, unik i Skandinavia av den vanskegraden hadde dermed blitt annektert. Ettersom ruten var for hard for Larsen selv, stod risset der med sine bolter og «ventet» på noen som var sterk nok óg interessert. Larsen ble truet med bank på en strand i Thailand av en sint nordmann, som mente at dette var et flagrant brudd på Bohusläns boltepolicy. 

Tilsynelatende lot Larsen det være en åpning for chopping av boltene med: «Om BKK vill driva frågan så tycker jag att man innan man klagar ska bege sig ut och prova om den kan göras utan risk för skada. Kanske så kan detta få mig att ändra ståndpunkt. Om jag ändå inte gör det så tycker jag att BKK ska gå ut officiellt i tex en topo och skriva att man anser att den bryter mot policyn men att FA (kanske) emotsatt sig en eventuell chopping.»

Litt senere skrudde Petter Restorp av hengerne for å prosjektere ruten som den naturlige linje det var. Jens tok grunneieren til hjelp og truet med politianmeldelse for tyveri av hengerne. Petter så seg nødt til å sette tilbake hengerne. Sportruten, Psykisk analys (8b+) ble klatret av Magnus Midtbø i 2008.

Det overrasket ingen at det kun gikk fem år før ruten ble gått på naturlige sikringer. Det var Erik Heyman som stod for den bragden. Han konstaterte at ruten var sikker med en crashpad i begynnelsen og avsluttet sin fortelling fra den store dagen med:

«Den som bultat leden har tidigare sagt att han kan tänka sig att ta bort bultarna om leden görs på kil, vi får väl se vad som händer nu, i dessa tider med heta debatter om bultars vara eller icke vara på den Bohuslänska graniten.»

År har gått og boltene sitter der ennå. Man kan spørre seg om det er så nøye. Et vanlig argument er at du bare kan la være å klippe boltene om du vil gå ruten på kiler. Min mening er at muligheten for en bolt-escape gjør at den indre reisen skjer i et annet mentalt landskap når boltene er der. Med bolter får du dessuten informasjon om veivalg. Den boltede og den boltfrie ruten er altså to forskjellige ruter som krever forskjellige ferdigheter og som skjer i ulike mentale landskap.

Leser man Jens Larsens 8a.nu kan man få inntrykket at eventyrklatrerne og sportsklatrerne er i krig med hverandre – eller rettere sagt, at eventyrklatrerne kriger mot sportsklatrerne. Min oppfatning er at det ikke stemmer. Vi eventyrklatrere er tross alt rett og slett klatrere som flere ganger hvert år boltrer oss sammen med sportsklatrerne på sportsklatrefelt rundt om i verden. Forskjellen er vel at vi vet at eventyrklatring av bohuskaliber er sjeldent. At Bohus er som en øy i et hav av sportsklatring.

Nå må dere ikke tro at jeg mener at Jens Larsens innflytelse på klatringen i Nordlige Bohuslän har vært bare negativ. Jeg er ikke engang sikker på at den har vært negativ som helhet, siden jeg og tusen andre klatrere har kost oss på boltede Larsen-ruter. Jeg og alle bohuslinger jeg kjenner har også hatt stor glede av Jens Larsens bolter i Granitgrottan, i hvert fall de vi klarer å klatre opp til. Men når han eller andre plasserer bolter på ruter som kan ledes på naturlige sikringer, uten større risiko enn på mange andre etablerte ruter, da beveger de seg langt ifra det som har vært kutyme i Bohus. Er det virkelig rimelig at bolteren «eier» de linjene og kan bestemme stilen de skal gåes i?  Dere vet hva jeg mener.

Men er det ikke elitistisk ikke å bolte? Fraværet av bolter gjør jo at færre klatrere har mental stryrke og sikringskompetanse til å gå rutene! Jovisst, men skal ikke klatringen være elitistisk? Ligger ikke det i klatringens sjel? Det kan umulig være slik at en rutes verdi blir målt i antall klatrere som går den. At rutens verdi øker om den gjøres tilgjengelig for flere? Hvor ender et slikt resonnement?

Nei! Jeg sier som John F. Kennedy (fritt tolket i retning klatring): Vi velger ikke å klatre fordi det er enkelt. Vi velger å klatre fordi det er vanskelig og hardt.

I senere år har den restriktive holdningen til bolter i kombinasjon med bedre sikringsmidler ført til fjerning av bolter på etablerte ruter. For det meste etter å ha snakket med «eieren» til ruten, det vil si førstebestigeren, men iblant uten å ha snakket med vare seg førstebestiger eller BKK.

For en del år siden ble boltene på Electric Avenue kuttet av en besøkende nordmann. Litt senere skjedde det samme med Dr Puh og den onde E. Jeg har selv fjernet mine bolter fra ruta Höststämning (7) på Änghagen og klatret den på kiler. Det virker nesten som at chopping har blitt like vanlig som bolting i Bohuslän.

Frykten for at ruter som Minaret ville bli stående uklatret, som monument for oppblåste egoer, viste seg å være ubegrunnet. Den ikoniske Minaret har nå fått – hvem vet, et dusin repetisjoner, blant annet av den sterke norske jenta Paula Voldner, som også har klatret Electric Avenue på naturlige sikringer (og det helboltede risset Vriåtter på Hauktjern). Det samme gjelder nesten alle de andre R/X rutene på Häller. En del av verdens beste eventyrklatrere har reist til Sverige kun for å teste Bohusgranitens boltfrie utfordringer.

Men er det ikke elitistisk ikke å bolte? Fraværet av bolter gjør jo at færre klatrere har mental stryrke og sikringskompetanse til å gå rutene! Jovisst, men skal ikke klatringen være elitistisk?

Mange nye headpoint-ruter har kommet til. I april ble disse to besteget: Det Swedenborgska rummet (9, X) av Erik Grandelius og S.O.S. (8 R/X) av Øystein Krydsby Johnsen, begge på Häller. Svenske Aleksej Jarunta førstebesteg senere xxxxx (8b+) på Vrängebeck og Monomani (8b+) på Keberget.

Vi får ikke glemme de knallharde, relativt trygge rutene som klatres boltefritt i Bohus. Ruter som på andre plasser ville ha blitt boltet, siden de er enklere å gå som sportsruter. Petter Restorps fantastiske kilerute Kärlek (9) på Buråsen har allerede klassikerstatus. Erik Heymans Dr Snuggles (9, R) på Häller har lokket flere til tross for sin lange, men trygge utklatring på krukset. Erik selv tok flere 15-meters lange fall før han klarte å gå den.

Samtidig, på Lilla Långevik, ute ved Lysekil, har det blitt både boltet og choppet og boltet igjen. Det er Fredrik Lundkvist i samarbeid med Jens Larsen som har villet gi barn og unge et trygt klatretilbud på bolter. Dette falt andre, antagelig lokale klatrere tungt for brystet, og alle boltene ble kappet. Men kommunen ønsket et slikt tilbud, og beordret nye bolter opp, hvilket ble gjort.

Vi får se hva som skjer videre. Det ligger penger i mange besøkere, men kanskje kan man få til det ved å beholde det som er så unikt for Bohusklatringen. Det vil si eventyret.

Fremtiden

Etikk/stil-diskusjonen bølger videre. Hvem er det egentlig som eier stilen til en rute? Er det den som boltet den først, det vil si Jens Larsen og ruta Psykisk analyse? Er det Magnus Midtbø som klatret den først eller Erik Heyman som gikk den på kiler? Er det den som får grunneieren på sin side som kan bestemme uansett hva klatresamfunnet mener? Bolter, chipping eller chopping?

Skal det plasseres toppankere? På den ene siden minker de erosjon og stidannelser på returen, på den andre siden … sitter de plasserte etter at klatringen er over. De forandrer ikke selve klatringen og med mobilmaster på mange fjell er det vel få som mener at et rapellanker innebærer noen større estetisk skade? På den andre siden skal vel vi som klatrer kunne bygge et toppanker med naturlige midler?

En annen diskusjon handler om miksruter. Hvor stor andel av ruten skal være boltet før hele ruten bør helboltes? De fleste, men langt fra alle, mener det ville bli merkelig med en 40 meter lang rute med 15 bolter hvor du må sikre med kiler på noen få punkter og derfor må drasse med deg hele kileracket. Et omdiskutert eksempel er Dag Kolsruds sportsrute på Vinternberget (som jeg ikke har gått).

Et annet spørsmål gjelder karakteren til miksruter. Etter min mening bør miksede ruter ikke være farligere enn godt sikrede naturlige ruter. Setter du vel én bolt så skal ikke klatrere risikere potensielt farlige fall hverken der eller andre steder på ruten. Det betyr, mener jeg, at moderne miksruter ikke skal fortjene tillegget R/X eller X, … men hva med R?

Min mening er at vi må diskutere, kompromisse og bry grunneieren så lite som mulig med våre «familiekranger». Vi bør huske våre røtter. Kompetanse til å ta seg frem i bratt, farlig terreng uten at noen har lagt til rette med bolter eller annet hører med i klatring. Om du absolutt må klatre Minaret i et trygt mentalt landskap kan du vel gå den på topptau?

Denne saken sto på trykk i Klatring 147, sommeren 2018.

Les også: Ikke grip etter slynga når du faller! (NB: grafisk innhold)

Les også: Hvorfor i all verden skjer det så mange ulykker med autobelay?

Jens Larsen krevet tilsvarsrett i denne saken. Her følger hans svar, som sto på trykk i samme utgave av Klatring:

Jens Larssen er grunnlegger av nettstedet 8a.nu, og en av de som har utfordret tanken om hvordan det skal boltes i Bohuslän.  

Det är tråkigt att Jappe för andra gången får komma med ett personangrepp mot mig och Granitgrottan i bladet Klatring. På lördag kl 17.01 fick jag artikeln med krav på att svara senast på söndagen.

Först får jag tacka för allt skryt jag får från Jappe och varje gång vi träffas är det alltid trevligt. I Granitgrottan har han tom bett mig att bulta ett ankare på hans tradled, trots att det är ett direkt övertramp på BKKs bultpolicy!

Våren 2006 började jag utveckla Granitgrottan och jag blev direkt så god vän med markägaren att jag sedemera bodde i hans stuga i fem år. Sammanlagt la jag nog 200 h per år i utveckling under dessa åren och då ingår även tex gräva dike på toppen för att få klippan torka ur snabbare efter regn samt att jag gjort om gruset nedanför till gräsmatta mm. Varje år är jag där och röjer och i år satte jag upp en ny bultat 4a längst till vänster. Det är väldigt kul att höra och se hur många som har kul i Granitgrottan och att den lockar så många internationella klättrare. Adam Ondra har varit där och lovordat mitt arbete och bland annat satt upp en 8c samt en 8c+ där.

Under sommaren 2008 så noterade jag att det fortfarande inte fanns någon krita på den 45 gradigt överhängande leden i fråga. Samtidigt så skulle bultar skapa fyra nya leder från ca 7c till 8c. Jag lånade en stege av markägaren och gjorde bedömningen, utifrån BKKs bultpolicy, att det var OK att bulta. Jag rådfrågade då massor av klättrare och alla, inklusive Geir Arne Bore i efterhand, menade att det fanns risker med att försöka tradda starten. Direkt efter att jag bultade leden blev det högaktivitet och Magnus Midbtö gjorde FA av Psykisk analys (8b+) och bultarna användes även till 7c samt 8a+ FA.

Sommaren 2010 så var plötsligt hängarna nedskruvade och några dagar senare skrev Petter Restorp en blog, «Det var ett kul sätt att få igång en dialog och debatt.» Jag skrev då på 8a.nu att jag «har i dagsläget inte för avsikt att skruva upp hängarna utan önskar Restorp lycka till att etablera Sveriges hårdaste tradled.» Veckorna gick och det enda Restorp gjorde i Granitgrottan var att försöka gå mixleden till vänster. Därefter frågade en projektör om han fick skruva upp hängarna igen. Det ska tilläggas att jag och Petter har rett ut frågan och det står tom på hans blog att han skulle skriva om den överenskommelsen vi nått.

Sommaren 2012 kommer Adam Ondra på besök och han gör bland annat FA av en 8c som delar starten med Psysisk analys. Samma år börjar Erik Heyman jobba in leden och använder sig då av bultarna och 2013 går han den på trad med starten säkrad genom crashpad. «klättercommunityn bestämma om de ska sitta kvar men jag kommer inte driva frågan.»

Fem år går utan att en enda person hör av sig om att leden bör choppas innan både Jappe och Dag Hagen, Klatrings chefredaktör, skriver till mig att jag borde ta ner bultarna.

Det är tråkigt att olika tolkningar av bultpolicy leder till återkommande sabotage samt personliga påhopp. Faktum är att ingenstans i världen så finns det en mer rabiat bultkonflikt än den i Bohuslän och Göteborg. Sannolikt bygger detta på att i övriga Sverige och Världen så respekterar man varandra på sätt som angivs i Tyrolerdeklarationen, som BKKs bultpolicy tar stöd av. Ska vi kunna diskutera och gemensamt tolka gråzoner så måste Jappe och andra acceptera denna UIAA officiella deklaration, som även Svenska Klätterförbundet står bakom.

«Både anhängare av sportklättringssättet och anhängare av äventyrsfilosofin har rätt att klättra i enlighet med sina önskemål och förmågor. Det bör vara vårt mål att bevara klätterstilarnas pluralism, och skapa särskilda arenor för dem.»