Said har vært en av skandinavias beste klatrere i over 20 år. Med fokus på å reise og klatre onsight var Said lenge langt under radaren og fikk ikke mye oppmerksomhet i klatremedia. At Said hverken har scorecard på 8a.nu eller er spesielt god på å svare på meldinger og telefoner hjelper ikke på mengden oppslag i klatremedier.
Likevel har Said livnært seg som profesjonell klatrer i over 20 år.
For å ta det viktigste først: Said on-sightet 8b+ (9/9+) allerede i 2007 (Falconetti, Montsant, Spania) og gikk sin første 9a (El templo del cafe, Alquezar, Spania) i 2008. Said var en del av det svenske landslaget i 10 år, men gikk litt lei av regler og press.
Hvor mange flere 9a og hardere han har gått er noe uklart, men det er antagelig titalls. I den lange listen av bestigninger er også det legendariske Cobra crack (8c/9+) i Squamish, Canada. Cobra crack er kjent som en av verdens hardeste kileruter og er en noe uvanlig bestigning for en som først og fremst er en sportsklatrer som har spesialisert seg på lange ruter i bratte overheng.
I 2020 ble Said, som så mange av oss, nødt til å holde seg innenlands. Det er en kjent sak at mange klatrere slet litt med akkurat å holde seg innomhus og Said var ikke noe unntak. Gjennom pandemien ble det vrient å holde seg i ro innendørs og nord for Gøteborg, er Said hviler ut mellom all reisingen, ventet noen klipper på sine første ruter. Pandemien ble, som vi vet nå, lengre enn hva vi håpet og ønsket. For nomadesjelen til Said ble det hardt og vipps var det født nye klatrefelt midt i hjertet av Bohuslän!
Vi kommer tilbake med en egen artikkel om klatringen på de nye feltene!
Da samfunnet kom litt mer til seg selv igjen og det var lov å møtes flere ble de nye feltene innviet med en egen festival. Festivalen ble en dundrende suksess sosialt og et tilsvarende dundrende underskudds foretak økonomisk (mer om det senere).
Helgen 19-21/8 var det klart for Buhslän klatre- og musikkfestival 2 og vi var tilstede på deler av festivalen.
Fredag startet det hele med filmen «Bergtagen» som Tor Johnsson laget i fjor der han følger Said sin klatring og utvikling av de nye feltene.
Senere gikk det i ett med musikk og foredrag om hverandre helt til DJ set og sound 212 kjørte i gang siste delen kl 23.
Lørdagen var det i gang igjen. De som orket kom seg ut for å klatre tidlig før solen kom på klippene, andre brukte tid i campen der de kunne få prøve nytt utstyr fra Camp og Five-ten. Det var en del som flokket seg rundt spesielt to av de nye feltene «Gule torsk» og «Korparberget».
Begge feltene ligger i tilknytning til en egen camp/teltplass rett ved Korparberget. Det er noe eget i å komme alene til et klatrefelt og vite at det er hyggelige folk der man kan klatre med når man kommer. Jeg/ vi/ Norsk Klatrings utsendte startet klatringen på Korparberget og fikk en omvisning og oppvisning av Scott Mooney.
Scott er et kjent navn for mange med en haug harde bestigninger i Norge og Sverige inkludert en raus porsjon førstebestigninger. Å se ham cruise opp... Uten en gang å la seg vippe av pinnen da ene skoen hans revna mens han hang på en toehook var inspirerende.
Da det ble tur til å teste klippen var tilbudet om å prøve det som visstnok var klippens fineste rute et naturlig valg. Graden ble presentert av Scott som «Not sure mate, supposed to be 7c+/8a, but its only a few hard moves. Rest is probably just 7b, or 7c I don’t know. Fucking great tho».
Så da var det bare å sette i gang med å forsøke å flashe... Det gikk som det måtte. Rett før toppen var det slutt, men at ruta er en av de fineste på feltet tviler jeg ikke på!
Sola kom i veggen rett før jeg klatret og det ble raskt varmt så det var like greit å dra videre til Gule torsk der det visstnok var flere klatrere og litt mer skygge i veggen.
Etter å ha funnet frem til klippen, var det duker for mer flott klatring med andre totalt ukjente klatrere!
Etter å ha klatret noen helt utrolig flotte ruter forsøkte jeg å få en oversikt over hva slags folk som var på cragget. Folketellingen viste at det hadde vært en håndfull svensker der, men de hadde dratt. Vi som var igjen var fra Norge, Italia, Nederland og USA. Vi fortsatte å klatre til vi var nødt til å småløpe fra feltet for å rekke konsert med Henrik Wallgren og middag. Vi fikk (heldigvis) hjelp til å holde god fart på deler av stien av noen okser (eller kuer med horn...).
Konserten med Henrik Wallgren var av det stillferdige og tilbaketrukne slaget. Perfekt kombinasjon med å spise middag i gressbakken foran Evja, folkets hus. Så snart middagen var svelget unna var det tid for faglig påfyll med foredrag.
Said selv åpnet med å presentere festivalen og ønske alle velkommen. Velkomsttalen ble avsluttet med en oppfordring om at det var fint om alle som hadde campet, spist og forsynt seg med øl og vin betalte for seg. Det var det mange som hadde glemt i fjor og Said mener det ikke er nødvendig å kontrollere alt her i verden. Han avsluttet med et klokkeklart budskap; Har man ikke penger og vil ha mat og noen øl så må man jo få det, man skal jo ha energi til å klatre i morgen også.
Først ut var en nostalgireise med Ann-Sofie Svensson i førersetet. Ann-Sofie tok oss med på en reise i Bohus sin utvikling fra den spede starten da de syklet og gikk rundt i traktene for å lete etter klatring og frem til i dag når «alle» har en stuga i Bohus sitt hjerte og førerne er godt oppdaterte.
Ann-Sofie avsluttet sitt foredrag med å oppfordre flere til å søke utenfor de mest populære rutene. Svært ofte er det like gode eller bedre ruter på mindre kjente steder! Søk vekk fra flokken og finn dine egne eventyr var hennes råd.
Neste foredrag var det Bohusläns klatreklubb (BKK) som sto for. At klatreklubben får en av de beste tidene til å snakke om hvordan de jobber med å holde klatrefeltene åpne og å vifte litt med en pekefinger mot de som ikke oppfører seg på klatrefeltene var prisverdig av arrangøren. BKK gjør en glimrende jobb med å holde klatrefelt åpne.
Bohuslän er etterhvert blitt et verdenskjent destinasjon og besøkes av mange. Problemer med camping, at folk går på do hvor de vil og tar seg til rette for å slippe å gå litt ekstra ble påpekt. Som lederen korrekt påpekte «Klatring er en slitsom og tung aktivitet. Orker man å dra til et klatrefelt for å klatre så orker man også å gå ti minutter ekstra om den nærmeste parkeringen er full!»
Jappe Pålsgård fortsatte kveldens foredragsrekke med å fortelle historier fra sitt rikholdige klatreliv gjennom flere tiår. Jappe sin fortellerglede og gode humør er en ypperlig måte å få formidlet etikk og historie i skjønn forening. Kveldens beste sitat må nesten gis til Jappe; «Mange sier at det er bra at man setter bolter på en rute fordi da blir den mer populær. Jeg mener ikke antall bestigninger sier noe om en rutes kvaliteter. Noen ganger er det tvert om; at en rute har få bestigninger kan like gjerne bety at den er svært fin, men kanskje litt mer utfordrende eller eventyrpreget enn naborutene».
Etter foredragene var det på tide med musikk igjen. Said hadde for anledningen fått rekruttert vestafrikanske musikere fra øverste hylle med Zaky Diarra som spilte sammen med bandet Bambaraoui. Den suggerende musikken var akkompagnert av en glimrende trompetist, røykmaskiner og et enkelt, men effektfult lysshow.
Konserten ble toppet av to (!) DJ shows som varte til langt ut i de små nattetimer. For meg var det umulig å forstå at noen kom seg ut for å klatre dagen etterpå!
Said lovte at festen blir dratt i gang neste år også. Heldigvis er det ett år til så man rekker å hvile ut og å trene litt hardere i forkant av neste års høydepunkt.
