Kjære Sondre Nygård, styreformann i Sigdal Aktiv!

Dette brevet kommer fra en person, som i en alder av 30 år valgte tindenes friluftsliv som livsveg og profesjon, og først etter mer enn 40 år ufrivillig måtte oppgi kroppsarbeidet i stupene pga slitasje i korsryggen. Jeg oppkaster meg ikke til talsperson for en med årene stor og mangeartet gruppe som i dag omtales som 'klatrere', men anser meg kvalifisert for å tale på vegne av oss som holder den nå mer enn 150 år gamle tradisjonen for tindeferd – eller fjellklatring – i hevd.
Dette er til orientering en levende tradisjon som blant annet utgjør den kulturelle rammen for Det internasjonale Forbundet for profesjonelle
Tindevegledere (UIAGM), der jeg har vært æresmedlem siden 1999.

Annonse

Som styreleder i Sigdal Aktiv står du bak planene om et via ferrata-anlegg på Andersnatten (733 m) – en form for entringsanlegg, bestående av stål- og
trekonstruksjoner i en norsk fjellvegg som det går frasagn om. Vi som kjenner Alpene godt, har kommet over kulturminner fra 1. verdenskrig i Dolomittene i Nord-Italia som går under denne betegnelsen 'jernveg'. De senere år har dette dukket opp som en 'innovasjon' i en økonomisk haltende norsk turisttrafikk – en installering av entringsanlegg med stålarmatur i klatrefjell i den tro at dette vil fungere som en 'pengemaskin' – næringens forretningsmodell. Unntaksvis går jernveger også med overskudd, der de er lokalisert ved våre trafikkerte fjelloverganger eller ved havner med cruisebåt-anløp.

Når denne virksomheten etterhvert brer om seg, burte det ikke være til å undre seg over at vi som ferdes i stupene reagerer. I et intervju på nettstedet KLATRING den 23. november beklager du deg over den måten prosjektet som er igangsatt på Andersnatten, er møtt på av norske klatrere. Du klager over "ufyselige henvendelser til både selskapet og privatpersoner", og uttaler at "det er kjedelig å få så mange usaklige kommentarer og negativitet".

Det påfallende er at du, kun med ett unntak (jf. hen-visningen til kritikk av prosjektets tvilsomme karakter), begrenser deg til å reagere med beskyldninger og unnlater å nevne hva de består i. Om så mer fortjenestefullt er det derfor at du etterlyser dialog.

Er det noe klatrere av alle kategorier her i landet er enige om så er det at event- og aktivitetsselskapene ikke inviterer til dialog. Tvert i mot har taktikken vært, slik jeg kjenner den alt for godt fra praksisen i norsk vind- og vannkraftutbygging, at initiativtakerne benytter seg av bakromsdemokratiets kanaler. Når prosjektet blir offentlig kjent, er avtalene med grunneierne gjort, pengemaskinen solgt inn hos politikerne og arbeidet i gang. Dette mønsteret kom for dagen med den skjellsettende Mardøla-aksjonen for 50 år siden og avsløres nå daglig med protestaksjonene mot vindkraft på land – landet rundt.

Dersom din beklagelse over usakligheter og ufyselige henvendelser holder stikk, er jeg den første til å beklage det. Vi har en alt for god sak til å fare med slikt. Det gir bare utbyggerinteressene, i mangel av verdige argumenter for sitt business-prosjekt, mulighet til å høste sympati i det offentlige rom ved å innta offerrollen. Denne taktikken kan også gi dobbelt uttelling ved at inngriperne unnlater å opplyse om hva de usaklige og ufyselige henvendelsene består i og dermed avskjære all debatt – for ikke å si dialog.

Av et forsøk på innstallering i mitt nærområde som grunneier på Østre Toten de senere år, av det som var tenkt som det største vindkraftanlegget i Norge, har jeg erfart hvor hensiktsmessig offer-rollen kan være. Når utbyggerinteressene merker at de ikke har noe å stille opp med overfor den annen parts motforestillinger (jf. nøkkel-begrepet som vi kan takke vår legendariske filosofiprofessor og fjell-klatrer Arne Næss lære om saklighet og dialog for), kan solid argumentasjon bli oppfattet som truende. Beskyldninger om at den andre parten 'tar mannen og ikke ballen' er da en enkel måte å redde skinnet på hos hjemmepublikummet.

Når utviklingen av Sigdal Aktivs håndtering av Andersnatten-prosjektet i ettertid blir saumfart på en uhildet måte, vil mønsteret fra hvordan norsk energiproduksjon har overkjørt norske lokalsamfunn i fjelltraktene og langs kysten være lett gjenkjennelig. Det spesielle med via ferrata-trenden i norsk turisttrafikk for tiden er imidlertid at det ikke er utenbygds interesser som er inngripere, men lokale aktører. Vi finner likevel paralleller i nyere, norsk kraftutbygging, der noen få grunneiere fremmer sine egeninteresser på bekostning av fellesskapets kultur- og naturarv ved å selge seg til utviklere av kraftverk i små vassdrag – såkalte 'småkraftverk'.

Fordi jeg har drevet min virksomhet som tindevegleder med sete for Norges Høgfjellsskole i Hemsedal siden 1967, har jeg fulgt en slik operasjon på kloss hold og fått syn for sagn. I Hemsedal reddet vi elva som renner gjennom kommunesenteret Trøym ved å minne innbyggerne om at noen grunneieres egeninteresser ville skje på bekostning av fellesskapet ved å skjemme ut landskapet som turist-destinasjonen Hemsedal lever av. Grunneierne tapte saken i kommune-styret til slutt.

For egen del er jeg, utfra den praksisen som har preget de mange, brutale inngrepene i den frie naturen i Norge etter 2. verdenskrig, ikke overrasket over at Andersnatten-prosjektet så langt har vært en reprise av et kjent mønster. Som sjef for eget reklamebyrå, hadde jo du som profesjonell i kommunikasjon, kunnet bryte den lange rekken av taktiske overrumplings-operasjoner ved å åpne for dialog på nettet. Men du "beregnet ikke ditt publikum" (jf. H. Ibsen).

Nå vil det komme til en uhildet overprøving av selskapets prosjekt fra Fylkesmannens side i forbindelse med behandling som sak etter Plan- og bygningsloven. Det gir oss forsvarere av fri natur innsyn i sakens fakta og anledning til å komme til med vårt syn på beslutnings-prosessen.

Mens vi venter på denne anledningen, er du invitert til dialog på vår blogg: Andersnattens Venner!

Med naturvennlig hilsen Nils Faarlund,
med Ralph Høibakk og Anders Opdal 2. bestiger av Andersnatten 1965