Slik var Espen Fadnes oppvekst fylt med klatring

Det var stort å vokse opp i klatremiljøet på 80-tallet i Molde. Det var en trøkk blant klatrerne som inspirerte, selv om jeg neppe forsto så mye og ennå gikk på barneskolen. Blant mine tidlige minner var den gangen Pål Benum Reiten fikk meg til å gå Drømmerisset i Julsundet i snowjogs. Pappa holdt sikkert på å rote baki bilen i kaoset av klatreutstyr og jeg rusla opp til overhenget på egen hånd med klatreselen på. Pål var mye bedre til å gi drahjelp enn pappa, og selv med verdens dårligste fottøy gikk jeg ruta uten vanskeligheter. Jeg kan fremdeles huske hvor stas det var å bli sikra av en av de store gutta.

Februar 1991: Femte taulengde på Voie directe de droite (5), Tezoulaigs Nord i Algerie. Foto: Iver Gjelstenli

En bakside var at ingen andre på min egen alder var en del av miljøet. Linn Karin Stendal, Anne Marie Ormbostad og Bente Øverbø dukket opp senere. Mens klassekompisene var på fotballbanen, var jeg i Julsundet. De var både tøffe og snille, de andre klatrerne, men de var minst 10 år eldre. Og det var vel mer komisk enn irriterende når jeg ikke nådde opp til første taket på kvalikkruta når det ble arrangert lokale konkurranser i Moldes første innendørs klatrevegg, «Dromen».

Det var jo ingen andre i miljøet enn meg som var under 120 cm på strømpelesten! Allerede som 13-14 åring dalte interessen for klatring hos meg. Drømmen om å røyke i storveggen som Hans Christian Doseth (slik jeg hadde sett han i et bilde i boka om Trango-ekspedisjonen), bli første nordmann på K2 og puste i oksygenmasker som Stein P. Aasheim, ble byttet ut med mine nye altoppslukende interesser: Alpint på ski og fotball. Mens andre ungdommer fant klatring spennende og nytt, ble det for meg helt motsatt. Klatring var noe jeg drev med som barn. 

«Det er med litt tvil at jeg velger å skrive om min egen inngang til sporten. Jeg klatrer, men er ikke klatrer.»

2014: 30 år etter pappa ramla ned på Askeladden, ulykken på Trango og 20 år etter jeg selv hadde klatring som en daglig besettelse var det av helt andre årsaker enn mine klatretekniske evner, min tur. Jeg satt på ei fjellhylle på dag fire på sør-vestryggen på Ulvetanna og spurte om noen hadde røyk. Jeg røyker ikke, men i barndommen hadde jeg to mål; klatre en stor vegg langt vekk og røyke samtidig. Turen vår var ikke, som Trango-ekspedisjonen i 1984, sponset av et tobakksfirma, men det fikk så være.

Så da satt jeg der i veggen, hostet på en røyk og forsøkte å huske 30 år tilbake. Mange sier du må begynne i tidlig alder for å bli skikkelig god til noe. Vel, jeg tror jeg klatra mer før jeg var 10 år enn noen andre fra 79-generasjonen, men noen stor klatrer ble det ikke av innsatsen. Det underlige er opplevelsen av å klatre på erindring og automatikk. Det er som om små drypp av erfaring dukker opp i bevegelser og avgjørelser. Jeg kan tenke meg at den lille gutten jeg var, var svak og alt for lett for utstyret rundt meg. Små snarveier og teknikker ble utviklet på egenhånd i barndommen. Noen er effektive, mens andre er direkte farlige. Og her, i Dronning Maud Land, dukker de opp mens vi snirkler oss mot toppen. 

September 1984: Første taulengde på Ravnfloget (4) ved Molde. Foto: Iver Gjelstenli

1990: Jeg brukte ikke prusik på rapeller. Noen vil sikkert tenke at det er horribelt å droppe, men jeg var altså et lite barn. Det var ikke nødvendigvis det at jeg var stokk dum, men det opplevdes som en kamp å komme ned. Når du er under 40 kilo og skal rappellere ned på gamle 80-tallstau er det som å være på et treningsstudio og trene biceps. Jeg måtte ha to hender under åtteren og mate ut tau med begge hender for i det hele tatt å komme meg ned! Dette året var jeg med pappa og en større gjeng med norske klatrere til Sahara og Hoggar-fjella i Algerie.

De artige minnene dreier seg om klatring i store fjell med nydelig riss og dieder, mint-te på kvelden, overnatting under åpen himmel, cous-cous laga på bål og å rulle meg i sanddynene sammen med Frode Guldal. Men jeg husker også at pappa tvang meg til å bruke prusik. Jeg var uenig, men han vant diskusjonen, og mens alle de andre kunne suse nedover tauene, måtte jeg slite meg sakte nedover. 

1992: Det er mulig faren min burde fått seg noen råd i oppdragelse før han spurte om jeg kunne sikre han en dag han skulle jobbe videre på prosjektet som seinere skulle bli mixruta Fjellulv i Eresfjord. Han skulle klatre og borre ruta på led, og var nå kommet til tredje taulengde. En slik situasjon er en tålmodighetsprøve selv for en voksen. Etter utallige timer, værskifte og regnvær ropte pappa at han var i trøbbel. Boret hadde kilt seg fast. Langt der oppe stod han og knotet. Borret, inkludert maskina, var ikke til å rikke. Det var jo en totalt komisk situasjon når han dro en slynge rundt borret, hektet på en karabiner, klikket innpå tauet og traverserte bort på en alternativ hylle. Etterpå spiste vi wienerbrød på Coopen og jeg tenkte at boring av ruter var for gamle menn, og ingenting for meg. (Dette har ingenting med dagens boltediskusjon å gjøre!)

Juli 1990: På veg mot Tete Rousse Hytta på Mont Blanc i Chamonix. Foto: Iver Gjelstenli

2002: Den første gangen jeg for alvor innså at jeg ikke kunne basere meg på klatreerfaring fra barndommen, kom som en vond klump i magen på en ellers fantastisk tur opp Norskeruta (6+, 13 t.l.) i vestveggen på Goksøyra. Jeg hadde akkurat ledet den første skikkelige taulengda, satt inn to kiler og i tillegg brukt en gammel bolt som stod der. Pappa kom bak og hadde tatt ut siste mellomforankring. Det var vel da jeg så at han måtte ut på en litt ekkel travers med et mulig pendelfall som konsekvens. Samtidig hadde jeg litt slakke i forankringen. Da han falt, falt vi begge. Den ene mellomforankringen spratt ut. Så der hang vi, jeg en meter under standplassen og faren min 6-7 meter lenger nede, forankret i en gammel bolt og en kile. Der de fleste klatrere har gått en meget bevisst skole i relativt voksen alder, lærte jeg faget så tidlig og overflatisk, at det endte opp med å skape farlige situasjoner. Opplevelsen tvang meg til å starte på nytt. Samme høst tok jeg brattkortet på Dragvoll i Trondheim, kjøpte klatreutstyr på egenhånd og stilte spørsmål i stedet for å fortelle. 

Det er med litt tvil at jeg velger å skrive om min egen inngang i sporten. Jeg klatrer, men jeg er ikke en klatrer. Til det er fingrene for svake, kompetansen for lav og tiden min prioriteres heller til å hoppe ned enn til å klatre opp. Men det er et privilegium å sitte med en viss grad av ferdigheter i klatring og bruk av klatreutstyr. Dette har kommet til nytte uansett om det er for å sikre en kompis ned til et nytt basehopputsprang, eller da jeg i barndommen fant på å lage taubane fra hustaket etter skoletid hjemme i Molde. Det har også blitt en arena for å dele mer voksne år med familien. Det er ikke mer enn noen uker siden jeg sist klatret sammen med faren min i Etiopia, og buldret med søsteren min i bakhagen hennes i Addis Abeba. Å klatre er i dag ferie for meg. Ferie fra mer risikable aktiviteter som basehopping og frikjøring på ski. Det er noe ærlig og ekte i nærheten til fjell som oppstår i ei lengre rute. Denne varmen når sola står på. Og det husker jeg faktisk, som et vagt minne i Julsundet i 1984, da jeg endelig fikk klatra etter at pappa kom seg opp på andre forsøk. Fjellet var varmt. 

Mens jeg avsluttet både mimring og den ikke helt gode smaken av en sigarett på ei hylle i Antarktis, kunne jeg kjenne det samme. Selv i minus 40 grader stekte sola på fjellet, og jeg innser at jeg egentlig liker klatring innmari godt. Det blir nok 30 år til. Minst!