Møt Oscar-vinner Jimmy Chin

– Var du letta da Alex nådde toppen av El Cap?

– Fuck yeah. Noe annet ville vært koko. Da vi rigga kameraer dagen før hang jeg oppi veggen og med telefonen godkjente pressemeldingene vi hadde laget på forhånd. En for hver av de to tenkelige utfallene av Alex´ klatretur. Å skrive den vi slapp å bruke var en ganske emosjonell greie. Jeg hadde tross alt forberedt meg på det verste i to år.

Jimmy Chin har ei merittliste som ingen andre er i nærheten av – både som klatrer, fotograf og dokumentarfilmskaper. Og han ser akkurat ut sånn man forventer en fyr som elsker å henge på A4-taulenger 6000 meter over havet og 1000 meter over bakken skal se ut. Brystmusklene ser ut som de skal sprenge skjorta hans, han har lite grann underbitt, og han smiler mye. Selv når han er på sponsoroppdrag og må sikre en livredd, kinesisk influenser som topptauer ei innendørs 5.7 rute.

– Det gjelder å være forberedt på alt. Og snakke gjennom det på forhånd. Sånn sett var Free Solo-prosjektet ganske likt andre ekspedisjoner. Jeg er ekstremt opptatt av hvem som er med på sånne ting, enten det er førstebestigninger i Antarktis, Himalaya, USA eller innspilling av en film hvor konsekvensene av små feil kan være de verst tenkelige, forteller Chin.

Han og kona Elizabeth Chai Vasarhelyi vant Oscar-prisen for beste dokumentarfilm for praktverket om Alex Honnolds vanvittige frisoloering av ruta Freerider (5.13a) på El Capitan.

«Hadde Alex falt ned og alle sammen løpt rundt uten å ane hva vi skulle gjøre; det ville vært fullstendig uansvarlig.»

– Når vi jobber med store prosjekter som Free Solo – men også krevende ekspedisjoner i fjerne strøk – er det ekstremt viktig at deltagerne er med for de riktige grunnene. For Free Solos del var det avgjørende at alle som var involvert forsto at Alex gjorde dette fordi han selv ville, og ikke følte seg presset av oss. Tenk hvis han hadde falt og vi hadde følt det var fordi vi presset han. Nettopp derfor måtte vi snakke gjennom alle eventualiteter på forhånd. Det var og er ingen tvil om at Alex gjorde dette kun for sin egen del, sier Chin.

45-åringen er prisbelønt fotograf, han har en drøss førstebestigninger over hele verden, og er en temmelig habil skikjører (for å si det mildt). 

– Hvordan er det mulig å bli i verdenstoppen i så mye?

– Ja, det kan du spørre om. Men det er vel fordi jeg har gjort det ekstremt mye. Jeg har klatret i fjellet hele livet, og hatt det som yrke hele mitt voksne liv. Det er så enkelt som det.

For en mann med den merittlista er det nesten rart at svaret kom lynkjapt da vi spurte hva som er hans råeste klatreprestasjon:

– Shark´s Fin på Meru. Den ruta krevde absolutt alt jeg noensinne har lært om klatring.

«– Det er klart det er ganske drøyt når en av klatrerne får slag midt oppi ei så komplisert rute i Himalaya..»

Sammen med Conrad Anker og Renan Ozturk klatret de den svært lange og kompliserte Shark´s Fin på Meru (6 660 moh) i India. Ruta hadde vært forsøkt mange ganger – inkludert en gang før av de tre amerikanerne. I 2008 måtte de snu like under toppen. Linja er 1 400 meter lang, og består av 700 høydemeter bratt klatring på is og snø, opp til en vertikal vegg med vanskegrad A4. Da de toppa ut ruta i 2011 hadde de ikke bare takla den ekstremt vanskelige klatringa, men også at Ozturk fikk det som sannsynligvis var et slag midt i veggen. Mellom de to turene på Meru hadde Ozturk kræsja utfor et stup på ski og pådratt seg store skader, blant annet åpent brudd (!) i hodeskallen. Og Jimmy hadde nesten tatt kvelden i et snøskred.

– Det er klart det er ganske drøyt når en av klatrerne får slag midt oppi ei så komplisert rute i Himalaya. Men samtidig er alle slags problemer temmelig alvorlige på sånne steder, og vi fikk jo ordna opp i det, sier Jimmy med et glis.

Kort tid etter at de konkluderte med at Ozturk var ok etter slaget, ledet Jimmy taulengden de kalte «House of Cards» - korthuset på norsk. Fjellet var så flakete og løst at hele greia var som et korthus.

– Se på disse steinene, sier Jimmy i filmen fra turen på Meru, mens han smiler bredt og banker på veggen rundt seg med hammeren.

Det høres ut som han banker på en hul skiferkube.

– Det er lydene man ikke vil høre, sier Jimmy Chin – fortsatt med gliset intakt.

I teltet etter seks timer på den samme taulengden er han hakket mer fattet, og avslører at en ørliten bommert, så ville hele taulengden ramle ned.

– Da ville vi alle vært fucked, sier han.

Chin er født og oppvokst i Minnesota, og begge foreldrene er fra Kina. I dag bor han i Jackson Hole i Wyoming, etter å ha blitt hekta på klatring da han gikk på universitetet og umiddelbart blitt klatreboms etter eksamen. Siden den gang har han vært proff fjellgeit over hele verden, og ledet en drøss omfattende ekspedisjoner.

«En ting er at utøverne skal funke sammen, men så er det alt det andre også, alt fra å fikse tillatelser, trene, logistikk, blidgjøre sponsorer og til å kjøpe nok dass- og sigarettpapir. Det er en kreativ og kul prosess som krever mye av alle»

– Det startet med fotograferingen, og etter hvert filming, som ga meg innpass på store turer. Jeg pusha foto- og filmkarrieren parallelt med skikjøringa og klatringa, og i dag er begge deler like viktig for meg, forteller han.

Klatre- og fotoproff Chin mener man må klatre i fjellet for de riktige grunnene. Også når det kan ende opp med Oscar-priser.

– Det er mye press når man lager film og drar på ekspedisjoner. Det må man stenge ute. Å klatre for de rette grunnene er avgjørende. Klatrer du for din egen del, eller fordi andre mener du bør klatre? Å klatre er farlig, er du i fjellet på feil grunnlag går det galt.

– Hva motiverer deg?

– Å gjennomføre en stor ekspedisjon er gøy – og veldig komplisert, akkurat som et stort filmprosjekt. En ting er at utøverne skal funke sammen, men så er det alt det andre også, alt fra å fikse tillatelser, trene, logistikk, blidgjøre sponsorer og til å kjøpe nok dass- og sigarettpapir. Det er en kreativ og kul prosess som krever mye av alle. De fleste ekspedisjonene jeg har vært på har handlet om å være først opp ei rute eller først ned på ski, sier Chin. Han har klatret alle verdens sju kontinenter – men ikke i Norge. Hvis vi ikke regner med Dronning Mauds land i Antarktis og Svalbard.

– Men jeg har kjørt ski i Lyngsalpene, og det må jeg bare si: der var det fucking beautiful.