Mårten Blixt: Fra svensk flatland til tinder i nord

Vi kom oss opp korte bratte partier, men gleden ble kortvarig da lærbeltet ikke holdt. Mer avansert klatring ble det ikke på mange år.

En gang på videregående kom jeg og Henrik, en klassekamerat, på at vi skulle begynne å klatre på ordentlig. Vi meldte oss på en helgekurs i klatring på Stuguberget. Kurslederen var Gudmund Søderin, og på søndag ettermiddag leda vi vår første rute på naturlige sikringer. Gudmund var hard, uredd og rettferdig, uten skrupler – en person som skulle bli en sentral inspirator for meg. Hos ham var man alltid velkommen. Trengte man skyss eller utstyr var det bare å spørre Gudmund.

Fast fjell: Mårten følger på tredje taulengden av Disko 2000, Blåmann. Foto: Bjørn Krane

Jeg gjorde ikke noen store fremskritt som klatrer, men likte det veldig. Under en tur til Hykjeberget (nå stengt for klatring) uttrykket jeg min uro for mine bristende ferdigheter i klatring og i å legge sikringer. Vi valgte en klassisk 6+ opp den bratte 100 meter høye veggen. Gudmund leda den første taulengden. «Oroa dig inte för det» sa han, klatret 10 meter opp og fortsatte, «här kan du lägga en säkring», ytterligere 10 meter opp sa han; «… och här en annan», uten å plassere noen sikringer sjøl selvfølgelig. Jeg lærte meg å bite sammen å klatre på. 

Det var under min første sommerferie som student at klatringen begynte å ta av. Jeg jobbet skift på en fabrikk i Östersund og laget borkroner. Skiftene var lagt opp slik at jeg rakk en klatretur hver dag, enten før eller etter jobb. En kveld da det var klubbmøte viste de noen bilder fra Norge. Jeg så et bilde av en smilende, men medtatt klatrer i en sliten islandsgenser, på en hylle i kveldssolen i Innerdalen. Jeg ble betatt. Der ville jeg også være. Rett før studiestart dro vi en gjeng til Norge for å klatre i Innerdalen og Romsdalen. På den turen gikk jeg mine første ruter i fjellet. Klatringen var kanskje ikke den beste, men det var noe med det. Det var gøy og spennende, det føltes som noe på grensen til det ulovlige.

Solbrent og sliten kom jeg tilbake med et mål klart i hodet – jeg skulle lære meg å klatre 6+ på lange ruter i fjellet. Det har vært mitt eneste mål som klatrer, og det står fortsatt. Har klatret mange ruter i fjellet på det nivået og vanskeligere, men klarer jeg det i mørket, når det regner? Eller med 25 taulengder i kroppen? Slik ble mitt «6+-målet» tøffere og tøffere for hvert år; hva med is i rissene?

Som student kjøpte jeg den dyreste boken jeg noensinne har kjøpt, relativt sett. Via mine inspirasjonskilder fikk jeg høre om Lyngen. Jeg bestilte Lyngsalpene av Ben Johnsen og Ove Skjerven fra en butikk i Norge. Den kostet en formue med porto, tollavgifter og alt. Jeg skippet et par kvelder på byen og drømte meg bort.

Vinterklatring! Bård Krane klatrer på Vågstind, Kvaløya. Foto: Mårten Blixt

Avgjørelsen om å flytte til Tromsø ble tatt ikke lenge etter. Jeg hoppet av studiene 21 år gammel og tok toget til Narvik og videre med bussen til Tromsø. På Universitetet møtte jeg Ben Johnsen, og joda, jeg fikk gjerne sitte på med ham ut for å klatre. Under disse turene med Ben ble jeg også godt kjent med Svein Smelvær, Leif Henning Broch Johnsen og Hanne Brochmann. De klatret mest sport på den tiden, noe jeg ikke var så flink på. Men de skjønte at jeg var interessert så jeg fikk lov å bli med. 

Via forskjellige kompiser fikk jeg klatret noen turer på Hollenderan på Kvaløya, og der kjente jeg meg straks hjemme. Rissene passet til hendene mine. Gjennom fysikk-kursene jeg tok på universitetet møtte jeg Bård Krane, en jevnaldrende student som klatret i fjellene rundt Tromsø siden barnsben. Han ville gjerne vise meg rundt. Vi startet om våren med å ta rutene på Baugen en etter en fra vest. Seinere den sommeren hadde vi gjort de fleste rutene foruten Gemini og Thanatos. Når høsten kom lekte vi teknisk klatring og når vinteren endelig var på plass dro vi til Lyngen. Vi fikk kjenne på de gode og vonde sidene med vinterklatring. Frøs, sov dårlig i trange bivuakker, snudde på de mest fantastiske rutene, og nøt utsikten fra toppen av andre. Vi drømte oss bort. Vi skulle klatre Wyoming sheep ranch på El Cap i rus og basehoppe fra toppen. Vi var konger og rebeller i det små.

Etter en tur som Greg Child ville ha kategorisert som failing upwards, fant vi oss selv på en topp i Lyngen i tungt snøvær. Jeg sa at «nå må vi passe oss på returen, for det er stor snøskredfare», Bård så surt på meg og sa «det kan du ikke si!». Jeg ble et stort spørsmåltegn. «Om vi sier at det er stor snøskredfare kan vi ikke gå ned, fordi da gjør vi noe dumt. Da må vi overnatte uvisst mange netter her» fortsatte han. «Det eneste riktige er å si at det ikke er snøskredfare, for da kan vi i hvertfall begynne å gå ned» var Bård sin krystallklare logikk. Jeg hadde ikke noe å si mot det, vi pakket sakene og startet returen.

Farene i klatring er helt objektive. Når man har manglende innsikt i dem, eller deres konsekvenser, kan man ikke snakke om uflaks. Går man inn i en uoversiktlig situasjon er det ikke uflaks om det skjer noe. Vi valgte å ikke se farene, og kom oss helskinnet hjem. Ofte har en flaks uten å vite det.

Kjæreste, doktorgrad og annet dro Bård til Oslo. Men i Tromsø fant jeg en super gjeng å klatre med. Det var Vidar, Jørgen, Bjarne, Øystein Stangeland, Øystein Andresen, Stein, Eivind og mange andre.                  

Under en øvelse med Alpin Redningsgruppe i Tromsø satt vi og kjedet oss inne i Grøtfjorden i vente på neste helikopterløft. Jeg spanet på linjer i området da Øystein Cruikshank kom bort, jeg kjente ham ikke da. Han løftet sin ene svære, røde Norrøna Gore-Tex vott og pekte bort på en fantastisk linje; Hvit dame tatt av Gribban. «Gribban klatret den ikke i sin helhet skjønner du», sa han til meg. «De snek seg inn via den rampen noen taulengder opp, og ut langs den rampen før det vanskelige ser ut å begynne», fortsatte han og lo. «Gribban» er en legendarisk klatreduo i Tromsø, spesialister på utsatt vinterklatring under tøffe forhold, mest kjent for den første og eneste vinterbestigningen av Otertinds østvegg. Men sagnene rundt dem levde sitt eget liv. Bård hadde fortalt om hvordan Ivar hadde sydd Edly i kinnet på en klatretur etter at en isblokk hadde truffet ham. Historiene ble fortalt på den måten at jeg aldri tvilte på sannheten i dem.

Nåtiden: Barna klatrer i Fontainebleau. Foto: Mårten Blixt

En drøm ble født da Øystein viftet med sin svære, røde vott, og ikke lenge etter så dro vi ut for å klatre linjen vi sett ut. Det var litt dårlig vær og spindriften gjorde det nærmest umulig å kikke opp eller åpne ryggsekken de første 350 meterne, men linjen var så tydelig at det ikke var noen spørsmål. Mot slutten ble det brattere, og klatringen bestod mest av å hooke seg fra den ene frosne mosedotten til den neste i det svære høyrevendte diedret.

Dette var min første litt lengre og vanskeligere vinterrute, og det ble en øyeåpner for hva som var mulig. Øystein ble en venn, mentor og inspirator, og vi fortsatte tikke av gamle prosjekter han hadde liggende.

På midten av 90-tallet flyttet et ekte klatregærnt par til Tromsø; Tony og Bittan. Tony arbeidet ikke, han bare klatret. Deres første sommer i Tromsø var en av dem med mye regn og lite tørr klippe, og Tony brukte tiden lurt gjennom å renske ruter. Blant annet ryddet han fram Rainman i Ersfjorden. En super rute. På et uryddig vis stjal jeg førstebestigningen fra ham, noe jeg fortsatt skjemmes for. Men Tony så min iver etter å klatre, og sa at han hadde en kompis i Stockholm jeg måtte treffe; Erik Massih. 

Det ble starten på en ny fase i klatringen min. Erik var en mye bedre klatrer enn meg, men vi hadde et lignende driv, og tilsammen klarte vi å klatre lange og (for oss) harde ruter i fjellet. Vi dro gjentatte turer til Yosemite og fant nye veier opp Blåmann nordvegg, hadde det usannsynlig artig. En tur opp South Seas på El Cap husker jeg godt. Vi klatret opp mot maks av vårt nivå, og tok mange lange fall – jeg har fortsatt en sprekk i fortennene mine som minne etter denne turen. Vi hadde klatret et par-tre dager og kjempet oss gjennom den bratte delen, da Erik tok et skikkelig langt fall og landet på ryggen min der jeg hang på standplass. Vi så begge på hverandre, og siden opp – tauet var nesten helt revet av. En av karabinerne hadde snudd seg og kuttet opp tauet (jeg slengte alle tilsvarende karabiner etterpå). Før sjokket og redselen tok oss dro vi ned tauet, kuttet 15 meter, og sendte Erik opp på led igjen. Steve Schneider klatret ruten rett ved siden av oss, og så våre tallrike fall. Nærmere kvelden ropte han over havet av granitt; «No more whippers today boys, please!».

Erik og jeg teamet opp med Bjørn Krane, som var langt yngre og sterkere, for å starte på en nye fase. Vi ønsket å etablere en ny rute opp en ukjent storvegg. Etter litt søkende fant vi et passende mål lengst inne i Tasermiut fjord på Grønland. Vi hadde et bilde, men bare av toppen av veggen. Vi dro sommeren etterpå. Uten hverken radio eller telefon kontakt, og en fem dagers marsj til nærmeste bebyggelse, ble vi satt av lengst inn i fjorden med en avtale om å bli hentet opp igjen om fem uker. Vi fant veggen og i løpet av 11 dager klatret vi en super rute opp langs en flott arête. 

Mitt siste møte med klatring handler om familien. De siste årene har jeg klatret lite, men hatt det like artig hver gang. Det er noe fysiologisk mistenker jeg; når jeg tar hendene rundt et godt grep og henger med beina i luften sprer gleden seg i kroppen. Nå drar vi alle sammen ut på buldring, og kombinasjonen av å gjøre noe man elsker, sammen med dem man elsker, er fantastisk.

Mårten Blixt

Født: 1970

Utdannelse: Fysikk

Yrke: Programvare-utvikling

Mest inspirerende bok: The Garden of Forking Paths og Games Climbers Play

Hovedinteresse: Sykkel, klatring og ski

Begynte å klatre: 1987

Beste klatrefelt: Baugen

Klatredrøm: Ny rute rett til høyre for Svart Hav på Baugen