Jeg vokste opp i en liten bygd i en stor skog, langt fra alt – midt mellom ingenting. Men der fantes også alt; skog, vann og ville dyr. Og små fjell og knauser! Det var Östatberget, Skallsjöberget, Pollyberget, Killingaresten, og mange andre. Små og ubetydelige i dag, men spennende og utfordrende for et voksende sinn. De trakk meg til seg som kubæsjen på åkrene lokket til seg fluene.

Bevæpnet med min venn Heike, et kraftig lærbelte fra bestefars gamle militæruniform, og et 10 meter lang nylontau vi fant i fjøset, dro vi ut for klatre. Vi surret tauet et par runder rundt en furu på toppen, kastet tauet ned til hyllen under, der en av oss festet beltet i tauet og la det rundt brystet. Den andre satt på toppen og strammet inn tauet mens den der nede klatret.