Leo Houlding – ved et veiskille

Vi oppdaget snart at dette var ekte gentlemen. Morsomme og ærgjerrige, og samtidig ydmyke og nysgjerrige. Andy Cave var «far» i gruppen og sørget for at alle oppførte seg pent. Leo ble tatt hånd om av Rolf Bae som lærte ham hvordan vodka kan drikkes, og viste veien til Stavangers varmestue for alle klatrere: Cementen.

Så fikk vi heller tilgi at Leo Houlding, den spirrevippen, kom til trad-paradiset Dale og onsighta den dårlig sikra klassikeren Substitumalen (7+) – i joggesko. Med sittende start, bare for å markere poenget. En arrogant handling, men han gjorde det med et stort smil og tonnevis av sjarm. Vi valgte å heller la oss imponere og inspirere enn provosere.

Anført av «The Wild Child» i britisk klatring raidet britene Rogaland sommeren 1998 og etterlot seg minneverdige spor som friruta Firefox (8+) i Profilveggen, Jøssingfjord (Leo fant opp ordet mange år før internett-browseren kom) og Wall of much looseness (dette er en vegg og ikke en rute) på Gilja, hvor de faktisk snudde. Allerede året etter returnerte Leo og Andy Cave for å gjøre fribestigninger på Kjerag. Denne gangen var nordmennene bedre forberedt, og Dag Hagen og Lars Terjesen kom britene noen timer i forkjøpet på første fribestigning av klassikeren Hoka Hey (7+). Til gjengjeld flyttet Andy og Leo oppmerksomheten noen meter til høyre på frontveggen og ble de første til å friklatre Skjoldet (8).

Siden har Leo Houlding kommet tilbake til Norge flere ganger, ikke minst for å basehoppe fra Kjerag, for å besøke andre deler av Norge, for å holde forelesninger, for å skaffe seg enda flere venner. Houlding, som har 15 sesonger i Yosemite bak seg og har reist til alle verdens kontinenter, liker seg så godt i Norge at han kunne tenke seg å flytte hit. I hvert fall for en stund. 

– Selv om vi har slekta i UK, ville både jeg og Jessica gladelig bodd i Norge. Siden jeg traff dere i 1998 tenkte jeg «her kunne jeg bodd». Jessica, Freya og jeg kunne lett blitt norske. Naturen og folket her er overveldende. Friluftslivet i England er så begrenset, i Norge har dere episke fjell over alt og flere gigantiske høyfjellsplatå – og vi er i Europa!

– Men du har ymtet frampå at nordmenn kan være noe arrogante og elitistiske?

– Ja, i utgangspunktet synes jeg det norske samfunnet er vennlig innstilt, men hvis du kommer utenfra kan det være utfordrende å bli venner med folk her. Hvis ikke du er på samme nivå som nordmennene, kan de oppføre seg elitistisk, ja. Det er en tynn linje mellom selvsikkerhet og arroganse, sier Houlding.

«Så fikk vi heller tilgi at Leo Houlding, den spirrevippen, kom til trad-paradiset Dale og onsighta den dårlig sikra klassikeren Substitumalen (7+) – i joggesko. Med sittende start, bare for å markere poenget. En arrogant handling, men han gjorde det med et stort smil og tonnevis av sjarm. Vi valgte å heller la oss imponere og inspirere enn provosere.»

Anledningen i høst var foredrag i Stavanger og Tromsø, hvor han aldri har vært, og hvor han satte stor pris på å hilse på Sjur Nesheim, en av førstebestigerne av Ulvetanna på 1994-ekspedisjonen. Neste Norges-tur er allerede planlagt: Hardangervidda i februar. Hensikten er å bli noen uker for å lære å kite. Det langsiktige målet er en ny Antarktis-ekspedisjon 2015/2016 der Houlding vil seile 1000 kilometer inn til det ubestegne fjellet The Spectre i amerikansk sektor, det han beskriver som et jomfruelig Fitz Roy. På denne turen ville drømmepartneren vært en nordmann som seilte over Antarktis i 2000/2001, Rolf Bae, og som omkom i Flaskehalsen på K2 august 2008 rett foran kona Cecilie Skog og turpartneren Lars Flatø Nessa. Leo ble kjent med Rolf på første norgesvisitten i 1998, og knyttet nære bånd allerede da. De oppdaget at de hadde felles drømmer.

– På vår andre tur i 1999 fikk Andy og jeg låne den skranglete Fiat Uno’en til Rolf, og vi bodde hos foreldrene hans før vi dro på Kjerag. Dessverre kom vi for seint til første fribestigning av Hoka Hey. Geir Arne (Bore) visste vi var på vei og varslet andre norske klatrere. Men hey! Det er det som er bra med konkurranse, det får folk opp av stolene. Den linja bare venta på å bli friklatra.

Som i andre kanter av landet, var også klatremiljøet i Rogaland vant til at britene viste vei. Her i sørvest var vi bare seint ute, klatringen kom ikke skikkelig i gang før rundt 1980. John Fivelsdal, innflytter fra Bristol, var og er en av de mest aktive klatrerne i fylket og den som totalt sett har flest førstebestigninger. Pat Littlejohn med venner var de første som gikk harde ruter på Kjerag på 80-tallet.

– Det er mulig vi briter har inspirert dere nordmenn, men Norge har virkelig vist vei på storveggsklatringen de siste årene, særlig i Antarktis. Og på Trango. Min drøm om Dronning Maud Land startet da jeg fikk boka til Ivar Erik Tollefsen fra 1994. Den ga meg bakoversveis. Å kombinere storveggsklatring med polare lidelser i en utilgjengelig del av verden, ble for meg den ultimate utfordringen. Men å komme dit sjøl – å være dyktig nok som klatrer, å kjenne de rette folka, å kunne finansiere og arrangere en ekspedisjon av denne størrelsen – tok meg 15 år. Først i 2012 klarte jeg å realisere en slik tur.

I 2011 spurte Leo Houlding Robert Caspersen om å få bli med på Ulvetanna. Nordmannen takket høflig nei siden de allerede var et samkjørt tremannslag med planer om alpin stil. I dag ser Robert at han med fordel kunne tatt med Leo. Han er en sterk klatrer, og i tillegg ville nordmannen hatt kontroll på briten. Da nordmennene dro uten ham, begynte Houlding å planlegge sin egen Ulvetanna-tur året etter.

– Da Robert og co ikke kom opp i 2011, oppsto vår sjanse, men vi valgte en annen og tyngre tilnærming.

Forhistorien er som følger: Ulvetanna ble «oppdaget» for bare 20 år siden, og er allerede blitt et ikon blant verdens alpinistelite. Den 2931 meter høye tinden er utvilsomt et av verdens vakreste fjell, beliggende på et av verdens mest utilgjengelige sted. 

Fjellet ble første gang besteget i februar 1994 (vestveggen) i ett push fra bakken, med tre klatrere (Caspersen, Nesheim, Tollefsen) og tre tau. Andrebestigningen av fjellet via nordveggen (2006 Caspersen, Gravdal, Hilde, Tollefsen) ble også foretatt i capsule-stil med hengetelt, men med bruk av fem faste tau. Tredjebestigningen ble gjort av Huber-brødrene og Siegrist via nordvestryggen i 2008. De brukte bare to-tre dager og lite faste tau. 

I 2011 gjorde Caspersen, Hilde og Tollefsen et forsøk på nordøstryggen og et forsøk på sydryggen i capsule-stil. Endringen i stil kom i 2012 da Leo Houlding og hans femmannslag valgte å bruke 1200 meter faste tau på deres førstebestigning av nordøstryggen. Vinteren 2014 klatret så et seksmannslag (Gamme, Kirkpatrick, Fadnes, Langseth, Eide, Jakobsen) sydryggen med over 1000 meter faste tau.

Etter Gamme/Kirkpatrick-ekspedisjonen publiserte Robert Caspersen en kronikk i Klatring der han tok et oppgjør med stilen til de to siste bestigningene. Der skrev han blant annet: 

«I fjellklatring er det ingen skrevne regler. Men vi er veldig opptatt av stil. For de fleste klatrere er hvordan de klatrer, viktigere enn hva de klatrer. Vi vet at om vi tar i bruk nok ressurser og teknologi kan alle fjell bestiges. (…) Spørsmålet er hvor grensene går. Hvor mange meter faste tau er god stil? Bolt eller ikke bolt, håndboret eller maskinboret? Det er mange dilemmaer. Og det er mange meninger. Dette er ikke enkle spørsmål, men det er opp til oss klatrere å bestemme den standarden vi ønsker skal gjelde.

– På vår andre tur i 1999 fikk Andy og jeg låne den skranglete Fiat Uno’en til Rolf, og vi bodde hos foreldrene hans før vi dro på Kjerag. Dessverre kom vi for seint til første fribestigning av Hoka Hey.

Det som likevel bekymrer meg aller mest med disse to siste bestigningene på Ulvetanna, er hvordan valg av dårlig stil forsvares i ettertid med at de var nødt til å gjøre det slik for å tilfredsstille sponsorer og for å få laget tv og film! Er vi i ferd med å «drepe det umulige», og ofre essensen i vår sport på underholdningsindustriens alter?»

Da Leo Houlding var i Oslo høsten 2013 og holdt foredrag på et Fri Flyt-arrangement, benyttet han anledningen til å oppsøke Robert Caspersen for å snakke ut. Han ante at nordmannen var forbanna. Det ble et møte mellom to klatregiganter, fra to nasjoner med rike tradisjoner innen både alpinisme og polare ekspedisjoner. Houlding beskriver samtalen som åpen og direkte.

– Robert var «pissed» fordi vi gjorde ruta i dårlig stil. Han ville vært forbanna selv om vi gjorde ruta i rein, alpin stil også, men ikke så forbanna. Og jeg tror mengden tau provoserte ham mer enn boltebruken, sier Houlding. 

Caspersen beskriver briten som en kjernekar og en friklatrer i verdensklasse. 

– Hvis noen skulle klare å gå nordøstryggen på Ulvetanna i alpin stil, måtte det være ham, sier Caspersen i dag. Så kommer det et stort «men» fra den norske siden: 

– I Leos tilfelle virket det som at filmen var viktigere enn klatrestilen. Jeg satt igjen med en følelse av at media og sponsorer hadde tatt grepet på ham.

Caspersen var førstebestiger på Ulvetanna, et fjell i norsk sektor i Antarktis, og han har vært der flere ganger. Han kjenner fjellet i detalj, og erkjenner at personlige ambisjoner og prestisje spiller inn i debatten.

 «– Robert var «pissed» fordi vi gjorde ruta i dårlig stil. Han ville vært forbanna selv om vi gjorde ruta i rein, alpin stil også, men ikke så forbanna. Og jeg tror mengden tau provoserte ham mer enn boltebruken, sier Houlding.

– Jeg er jo ærgjerrig på vegne av de linjene jeg oppdager, som alle klatrere er. I tilfellet Ulvetanna var det utvilsomt ekstra sterke personlige følelser involvert. I fem år drømte jeg om å gå nordøstryggen i rein alpin stil. Mange netter lå jeg og svetta i håndflatene og visualiserte meg selv på vei opp den toppveggen. Jeg hadde studert alle detaljer av ruta på forhånd. Når da noen velger andre premisser for å klatre linja, så er det klart man blir skuffa. Jeg føler at dette er viktige prinsipielle spørsmål for vår sport i alminnelighet, og prøver å holde min egen skuffelse utenom dette.

Leo Houlding på sin side er ikke spesielt stolt over at de fiksa så mye tau på nordøstryggen, men han skjemmes ikke over å ha laget en film av høyeste kvalitet fra bestigningen. Helt bevisst tok ikke britene med nok tau til å fikse hele fjellet fra topp til bunn. Og han avviser at noen blir rike av filmen og bildematerialet. Ekspedisjonen ble tungt sponset ikke minst av Berghaus, men filmen er et uavhengig produkt, ifølge Leo.

– Å lage klatrefilm er ikke lukrativt. Alistair Lee og Posing Productions tjener ikke mye penger. Finanseringen av turen hviler på det faktum at vi kommer hjem med en film som vinner priser. Filmen i seg selv genererer ikke store inntekter. Vi kunne gjort som Mick Fowler, som bruker 5000-10.000 pund og tre ferieuker i Himalaya og returnerer med forbløffende alpine bestigninger, men denne taktikken fungerer ikke i Antarktis. Med mindre man er utrolig rik.

– Som Ivar Erik Tollefsen?

– Ja, og ære være ham for det. Og Robert! Jeg skulle gjerne hatt en milliardær-kompis. Og jeg ville brukt 25 000 pund fra min egen lomme for å reise til Antarktis på en lavbudsjett-tur. Men jeg har ingen klatrekamerater som er villige til dette.

I Houldings foredrag er det et bilde av Roald Amundsen med det berømte sitatet: «Seier venter den, som på forhånd har alle sakene i orden – folk kaller det flaks. Nederlag er sikret den, som ikke i tide har truffet de nødvendige forholdsregler – folk kaller det uflaks.» 

Til å være brite er ikke Leo Houlding spesielt typisk. Han bruker Amundsen som et godt eksempel også i foredragene i England, og han er kritisk mot de berømte britiske polfarerne.

– Jeg har alltid syns at kaptein Robert Scott var en dårlig leder. Hvis alle dør, har det ingen betydning om man nådde målet eller fikk vitenskapelig utbytte. Selv ikke i krig ser jeg noe poeng i å dø. Å dø er ikke bra. På mine turer skal vi ikke ofre en eneste finger, det er min holdning.

«– Da jeg tryna på Cerro Torre var jeg 21 år og udødelig. I egne øyne. Cerro Torre-ulykken i 2001 reddet livet mitt.»

Risikoaksepten og dødsglorifiseringen varierer fra land til land. Den britiske tilnærmingen er annerledes enn den norske. Av Leo Houldings forgjengere, altså ekstreme alpine eventyrere, er det et fåtall som blir gamle. Doug Scott sa en gang at det ikke er noen kunst å bli en dyktig alpinist, men det er en kunst å bli en gammel, dyktig alpinist. De som har sett Scotts lysbildeshow kan ikke unngå å legge merke til hvor mange av klatrekompisene hans som er borte. Houlding har allerede brukt noen av sine ni liv, og første gangen i 2002 i Patagonia. Fallulykken på Cerro Tore ble en øyeåpner for en ung mann som betraktet seg selv som usårbar.

– Da jeg tryna på Cerro Torre var jeg 21 år og udødelig. I egne øyne. Cerro Torre-ulykken i 2001 reddet livet mitt. Den fikk meg til å forstå at jeg pushet grensene altfor hardt, og at jeg begynte å gå tom for flaks. Jeg kunne lett ha brukket nakken i det fallet. Det tok meg et år å stable meg selv på beina, men Berghaus var trofast som sponsor og karrieren kunne fortsette. Ulykken lærte meg hvor langt man kan pushe grensene, og ikke minst hvor. Jeg pushet 8+-graden ti meter over forrige sikring på en isete rute i gokk – rein idioti! 

Paradokset er at samtidig som ulykken satte en alvorlig støkk i den unge mannen, ble den påfølgende dokumentaren på BBC, «My right foot», starten på en berømmelse som åpnet opp stadig nye dører og arenaer for ham. Ulykken reddet livet hans, og gjorde ham samtidig kjent nok til å fortsette en karriere fundert på risiko. Ikke så lenge etter fallet i Patagonia, ble Leo kjæreste med legestudenten og surferen Jessica. Siden har de vært sammen. 

– Vi giftet oss i 2006, og hun har gitt meg et hjem å komme hjem til. Hun er vant til at jeg er borte seks måneder i året, og hun har aldri sagt nei, aldri holdt meg igjen. Men hun liker ikke basehoppingen. Jeg var en etablert, profesjonell klatrer da hun møtte meg, men basehoppingen startet etter at vi kom sammen. Hun har alltid sagt at hvis jeg dreper meg selv i en baseulykke, blir hun virkelig forbanna.

Som basehopper får man døden tett på livet. Med vingedraktene pusher folk grensene som aldri før. 

I tillegg vanker typer som Leo Houlding i kretser med risikotakere. Han lærte å kjenne frikjøreren Shane McConkey, som døde i et basehopp på ski. Leo tenkte om McConkey mens han levde:

– Han er Supermann! Og Supermann dør aldri. I hvert fall ikke på skifilm. Dessverre i virkeligheten. 

Siden ble det laget film om Shane McConkeys liv og død. Den så Leo Houlding på filmfestivalen i hjembyen Kendal, for et år siden. Han så den dagen derpå sammen med Sean «Stanley» Leary, bestekameraten han klatret Ulvetanna med. 

– Jeg gråt da, på grunn av Shane, men visste ikke at det var siste gangen jeg så Stanley. 

Den største emosjonelle smellen for Leo Houlding til nå var i mars i år da Stanley døde i en baseulykke i Utah, USA. Bestekompisen fløy «proximity» og krasjet på en hylle hvor han ble liggende i mange dager før de fant ham. Leo mista nok en kompis, og Stanleys kone satt igjen gravid i sjuende måned.

– Min datter var seks måneder da dette skjedde. Stanley og jeg hadde gått gjennom de samme livsfasene. Hans dødsfall hans slo meg hardt. Jeg er langt fra ferdig med å sørge. Det er virkelig tragisk at ikke Stanleys sønn får oppleve faren. Jeg besøkte enken og den lille babyen nettopp, og det er bare trist alt sammen. Og jeg visste hvor tungt det var for dere da Stein-Ivar (Gravdal) og Bjørn-Eivind (Årtun) døde på Kjerag i 2012, etter å ha mistet Rolf også noen år før. It’s all fucked up! Betyr dette at vi har tatt feil hele tiden? At disse crazy turene vi har drevet med har vært forgjeves, og vi burde spart oss selv og omgivelsene? Bør vi heller roe oss ned og kjøre BMW’er til og fra kontoret?

– Du kan svare selv.

– Jeg vet ikke! Jeg tror ikke det. Jeg har levd et utrolig spennende liv i fjellene ved å pushe grensene på eksotiske steder med fine folk. Og likevel fortsetter vi å dra på tur. Er det verd det? Jeg er definitivt ved en skillevei i livet. Jeg er ikke like sikker lenger. 

Leo Houlding erkjenner at han er en uforbederlig spenningssøker. Han finner seg ikke til rette i det trygge A4-samfunnet. Etter Stanleys død har han kutta ut basehopping, men han har ikke solgt utstyret.

– For meg handler det egentlig ikke om basehopping. Eller klatring. Klatring er et middel. Målet er å dra til ville steder med spennende mennesker.

– Og nå vil du til The Spectre i Antarktis, et alpint fjell som er enda mer utilgjengelig enn Ulvetanna?

– Ja, men finansieringen er ikke ferdig ennå. Dessuten kan det fort bli en tremåneders ekspedisjon, og det er lenge å være borte fra datteren min. To måneder er akseptabelt, men tre måneder er en stor bit av en toårings liv. Jeg har et stykke igjen med å forsone meg med at jeg er blitt far. Ambisjonene på egne vegne og på vegne av min datter er ikke harmonisert. Mine personlige drømmer og turmål stanser ikke opp sånn uten videre.

«Vi giftet oss i 2006, og hun har gitt meg et hjem å komme hjem til. Hun er vant til at jeg er borte seks måneder i året, og hun har aldri sagt nei, aldri holdt meg igjen. Men hun liker ikke basehoppingen.»

For andre er det kanskje snakk om å bytte jobb, eller endre livsstilen. Ta en videreutdanning. For Leo Houlding er det ikke slik at klatring er hobbyen hans. Han har klatret siden han var 10 og vært sponset siden midt i tenårene. Han har aldri gjort noe annet og har ingen høyere utdanning overhodet. Klatring er ikke noe han driver med. Leo Houlding er klatrer.

– Hvis det i det hele tatt er mulig for deg å endre deg, er du villig til å gjøre det? Kan du gjøre det uten å endre på hele Leo?

– Jeg vet ikke. Derfor er drømmen om å kite 1000 kilometer inn i antarktisk villmark for deretter å klatre et nytt Fitz Roy, en ganske dårlig idé. Jeg har en nydelig liten datter hjemme og en engel av en kone, og jeg bor i et fredelig, rikt hjørne av verden. Jeg kan nyte livet med mine nærmeste, padle på en fin innsjø, gå en tur i skogen og fyre i peisen på kvelden. Men … jeg tror ikke et slikt liv ville realisere meg, jeg tror ikke jeg ville blitt en lykkelig person av det. 

Problemet til Houlding, og andre som lever av et liv på kanten, er at den neste turen alltid må være mer uoppnåelig, mer utfordrende, mer ekstrem enn den forrige. Det er drivkraften. 

– Dette pleide å være lett, da jeg var uerfaren. Nå har jeg vært med på så mye rart, at det blir stadig vanskeligere og mer risikabelt å legge lista høyere. En drøm har vært å gjøre en alpin bestigning av Norwegian Pillar på Great Trango og deretter hoppe ned. Men etter at Stanley døde, føler jeg for å skrinlegge denne ideen. Det var han jeg ville gjort dette med i så fall. Hvem vet, kanskje The Spectre blir den siste store turen. 

Leo Houlding vakler. Det er tydelig å se der han sitter, fremdeles emosjonell etter Sean «Stanley» Learys meningsløse død. Leo har lest nok nekrologer der det heter at «han døde lykkelig, mens han gjorde det han elsket mest». Vi ser på bildet av The Specre i Antarktis, selvsagt et fantastisk fint fjell. Så flipper han til neste bilde.

– Se, sier Leo. Han viser en nusselig baby som sitter i en blomstereng i Lake District. Freya ser ut som en blond alv, oppkalt etter den norrøne gudinnen for fruktbarhet og kjærlighet. 

Hva kan man si? Ikke så mye. Det er Storbritannias svar på Cecilie Skog som sitter der, og han kommer uansett til å gjøre som han vil. Han snakker om at hvis han ikke reiser til Grønland til sommeren for å klatre en bortgjemt storvegg, så vil han komme til Norge igjen, og helst Nord-Norge. Han vil gjerne ha seg en tur på Blåmannen, uten å ha de store ambisjonene, annet enn å klatre veggen i god stil. Jeg unnlater å applaudere klatre-Leo, the «rock» star, og prøver heller å dvele ved bildet av Freya. 

Det der Leo, er det tøffeste av alt. En kid og en kone. Jeg rekker ikke å fortelle deg dette, fordi du må på flyet ditt, du skal til London og rett på mottakelse i Royal Geographical Society, men vet du hva Rolf Baes favorittsang var? Kanskje han rakk å spille den da dere ganske sikkert drakk en fin single malt sammen hjemme hos fader Jakob, før du dro på Kjerag i 1999. Sign on the window fra Dylans New morning. Den sangen var hellig for Rolf, men 2 minutter og 50 sekunder ut i den ble han ekstra salig:

Build me a cabin in Utah

Marry me a wife, catch rainbow trout

Have a bunch of kids who call me «Pa»

That must be what it’s all about

That must be what it’s all about

Leo Houlding

Foto: Alastair Lee

Det hører med til historien at da Neil Gresham skulle kjøre sin sponsa Alfa Romeo hjem etter Norgesturen i 1998, nappet Leo av Alfa-merket på panseret. Dette ble limt framme på hjelmen og fulgte ham på allslags klatreturer i fortsettelsen. Til slutt tok han det av og bolta det fast på en kjip passasje på The passage to freedom på El Cap, Yosemite. Ruta står i 5.13d og A0 fordi man er nødt til å bruke «the Alfa badge» på det som ble døpt Alfa-svaet. En «double dyno» fra Alfa-merket gjør at man rekker Lay Lady Ledge. Så, mens potta på Alfa Romeo’en havna i Norge, henger Alfa-logoen på El Cap, som et kunstig klatretak man er nødt til å bruke.

Dette portrettet med Leo Houlding er skrevet av Sindre Bø, som døde i en tragisk skiseilulykke i april 2020. Artikkelen ble publisert i Klatring i 2014 og er et av mange gode bidrag fra stavangerklatreren Sindre Bø.