Vi satt ved frokostbordet, ungene og jeg. En lørdag i oktober, som ofte grå og forblåst i Stavanger.
– I dag, forklarte jeg til ungene,
– I dag skal vi til Dale. Gå tur med Molly og sikkert klatre litt. Og så skal vi sikre en kompis som dere knapt har møtt. Han heter Jon Egil. Han holder på med Dale-integralen. Ungene så undrende på meg.
– Hvem er det? Hva er Dale-integralen? Er det ikke hardt der pappa?
Så trakk jeg pusten og fortalte kortversjonen av den historien jeg skal fortelle nå, den som egentlig begynner langt tilbake i tid, mens jeg ennå var en pjokk og Jon Egil knapt var født. Og jeg klarte å overbevise en 11-åring og en 15-åring som er måtelig interessert i klatring at de burde bli med på Dale denne lørdagen og være vitne til Jon Egils forsøk på Jakten på den hellige integral.
Og jeg tror kanskje de fikk et minne for livet.
Fjellklatring i Rogaland på begynnelsen av 1980-tallet var en så marginal aktivitet at man kunne telle de aktive på én, maks to hender. På denne tiden hadde fjellsporten over 100 år lange tradisjoner på andre kanter av landet, og Rogaland kunne langt på vei betraktes som et klatringens u-land. Eventuelt som det forjettede land. Sørvest-Norge har nemlig aldri manglet bratt fjell, derimot var folk med sans for vertikale gleder lenge en mangelvare.
Mot slutten av 70-tallet oppsto en viss klatreinteresse her i distriktet, delvis etter britisk innflytelse fra besøkende militære og oljearbeidere. Rogalands første registrerte rute er Berges trim på klippen Himlingen i Sandnes kommune, 20 minutters kjøring fra Stavanger. Den stammer fra oktober 1978. Våren 1979 kjørte et par av nybrottsmennene videre nordover langs Gandsfjorden og fant veien til Dalebotn, hvor de klatret en 3-taulengders rute. Utrolig nok passerte de dagens Dale-crag, muligens fordi disse veggene så fryktinngytende ut.
I 1980 ble klatreklubben Bratte Rogalands Venner (BRV) stiftet på et høyst uformelt møte på puben Dickens i Stavanger. Først våren 1982 fant det gryende sportsklatremiljøet i Rogaland veien til de sørvendte veggene på nordsiden av Dale. Dermed fikk Dale-klippen sin første rute, Zodiac (5+ trad).
Granittveggene bak sinnssykehuset på Dale ble hjemmebanen for klatremiljøet i Rogaland på 1980-tallet. Gjennom hele tiåret beholdt denne klippen posisjonen som det mest populære – og langt på vei eneste – klatrefeltet i Rogaland. I tidsrommet 1982-89 ble de fleste rutene klatret, og flere av disse har fått status som klassiske svenneprøver for fjellklatrere på ulike nivå. Klatrere fra fjern og nær tok turen innom – blant dem kjendiser som Håkon Staver, Leif Henriksen og avdøde Hans Chr. Doseth.
De første årene i bratte Rogaland var det den naturlig sikrede trad-klatringen som gjaldt, men etterhvert vant boltesikret sportsklatring mer og mer status. Nykomlinger som Bernt Ove Reinertsen, Geir Arne Bore, Alv Borge og Håkon Hansen ble sterke på Dale. Historien om rutene Stimulator og Kvantespranget – i ettertid kategorisert som de første rutene i Norge med 9- graden – har befestet Dales posisjon som et viktig klatrefelt i norsk fjellsport.
På 90-tallet ble Dale liggende mer i skyggen. Moderne sportsklatrere ville ha brattere klipper. Dale fikk ry på seg for å være «old school» og for å være et vanskelig klatrefelt med større krav til sikringsferdigheter enn typiske sportsklatreklipper.
Jon Egil Auestad er et produkt av denne perioden. Som 17-åring begynte han å klatre i 1996, tilfeldigvis samtidig med Jarle Risa, en annen av kongerikets sterke menn. Selv om Dale var et umoderne felt i 1996, var det her Jon Egil og Jarle startet klatrekarrieren. Det første året klatret de allerede opp til grad 7. Etter hvert reiste Jon Egil nordover til jusstudier i Bergen, og her etablerte han seg raskt som en talentfull, seriøs og angivelig forfengelig klatrer.
Styrketrening med løse vekter, solarium, halvlangt hår og ikke minst hårbånd er stikkord fra den perioden. Bondesønnen fra Sandnes tok seg så godt ut at han endte opp som modell. Det går blant annet ennå gjetord om en tv-reklame for Jean Paul som dessverre ser ut til å ha gått tapt for ettertiden, men som har fått et minne i bulderet Jean Paul sine høner på Eiane i Forsand.
Jon Egil Auestad ble en komet innen bratt sportsklatring. Høsten 2000, i sin fjerde sesong, gikk han første rute grad 9, Tjelmeland friksjon i Loddefjord. Som student i Bergen deltok han energisk i nybrottsarbeidet på nye, bratte klipper som Mojavato og Loven, eller han åpnet opp nytt terreng på etablerte klatrefelt som Loddefjord. Jon Egil var alltid opptatt av linjeføring, og stilte seg kritisk til at linjene i Loddefjord fulgte opplagte grøfter. Han tenkte nytt, for eksempel ved å åpne opp øvre etasje på feltet med ruten Ny dimensjon.
Som et barn av tiden var Jon Egil Auestad en i rekken av cragrotter, men samtidig hadde han skjulte kileambisjoner. På Loven førstebesteg han en naturlig sikret 8’er og i Dirdalsveggen hjemme i Rogaland ble han førstemann til å klatre Spaceman i fri (grad 7 sommeren 2003).
I disse årene ble Dale liggende i dvale for hans del, selv om han forsøkte å stikke innom en gang i året i sommerferien.
– I 2006 flyttet jeg hjem som nyutdanna jurist, og da fikk jeg anledning til å klatre de hardere rutene på Dale som jeg hadde tenkt mye på mens jeg var i Bergen. De rutene vi på 90-tallet bare hadde gått forbi, og ikke forsto at var mulig å klatre.
Nå var unge Auestad blitt modnere for Dale, både mentalt og fysisk. Han noterte tredjebestigningen av både Stimulator (9-) etter Lars Ole Gudevang og Kvantespranget (9-) etter Alex Brun, ruter som ikke er repetert siden.
Og det er slik det er dessverre; de færreste klatrer på Dale. Denne klippen har høy terskel. Ungdommen i dag vil helst ha lave terskler. Minst mulig motstand, i hvert fall mental motstand, noe Dale gir i fullt monn.
Hver gang undertegnede går anmarsjen opp ura på Dale, blir jeg andpusten, samme hvor god form jeg er i. Hver gang må jeg stanse og puste ut under Valhalla-veggen, kjenne på ydmykheten. Og på kallet. Kallet etter å klatre. Eller dommen, alt etter hvordan man ser det. Valhalla-risset symboliserer alt som er stilig med klatring; estetikk, reinhet, bratthet, fine bevegelser. Utfordring. Det er dette Jon Egil Auestad har kjent på, og det er derfor han stadig vender tilbake til Dale. Til røttene.
– Du har klatret mye i Bergen, men også på mange andre etablerte sportsfelt landet rundt. Hvor vil du plassere Dale i dette landskapet?
– På 80-tallet! Dale er jo ikke bratt. Eller – klippene har en snodig bratthet. De er ikke loddrette, men heller ikke typisk sva. Dale er veggklatring på sva. Dale skiller mellom folk. Du får ingenting gratis. Dette er det eneste klatrefeltet som jeg har klatret de siste 20 årene hvor du får mye igjen for å klatre de lette rutene. Jeg vet ikke om noe annet crag hvor du må konsentrere deg så mye for å klatre en 7-. Her er det fullt mulig å falle på denne graden, selv om en har for vane å onsigthe på åttertallet. Bare prøv Limbo – selve definisjonen på tynn 7- veggklatring. Dette er en av de fineste bolta rutene på Dale, og den krever et helt annet fokus og fotteknikk enn hvis det er bratt og bedre tak, forklarer Jon Egil.
De som trør over Dale-terskelen og bryner seg på rutene der, oppdager Dale-magien. Klatrefeltet er i en egen klasse, på godt og vondt. Beliggenheten, høyden, steinkvaliteten, historiene. Dette er stedet hvor klatringen i Rogaland begynte, og hvor den slutter. Man kommer dit med skrekkblanda fryd. Første dagen på Dale hver sesong er fæl, det er bare å bli ferdig med den. Den kombinerte sva/veggklatringen krever at man må tunes inn. Dale er som god musikk man må lytte til mange ganger før man forstår hvor bra det er.
– Første økta bruker du på å finne ut hvor tyngdepunktet skal være, sier Jon Egil. - Dale er ikke et takknemlig crag. Det krydrer klatringen at boltingen er gjort med lavt budsjett. Likevel finner du ikke grusomt mange lange runouts på Dale.
Rutene her setter spor på mange plan. Du klatrer ikke Sheffield Steel upåvirket. Å lede Jesus dro fra Dale blir et minne for livet, på samme måte som Fest for nervene kan bli ditt endelikt. Å gå runouten på Au Revoir gjør noe med deg, dypt inne. Listene og friksjonen på bakkefallsvaet sitter i fingertuppene ennå, 12 år etter en bestigning som holdt på å ta fra meg nattesøvnen før den var i boks. Graden? 6-. Selv bolteruta Tremor har karakter. Og hvem har vel i utgangspunktet lyst til å klatre ruter med navn som Psychomaniaque og Flight path?
På Dale fins fremdeles eventyret intakt, her er utfordringer for et helt liv. Vi som gikk i lære som grønnskollinger på 90-tallet fikk høre at «den som klatrer alle rutene på Dale, han kan klatre, han er utlært». En i rekken av flåsete bemerkninger på BRV-skolen, men likevel med en viss sannhet i seg. Lærer du å klatre på Dale, har du et godt utgangspunkt for å dra ut og klatre i resten av verden. Du tar med deg evnen til å se det store i det små, og skjønner verdien av balanse, presise føtter, koordinasjon. Ikke minst blir du bevisst betydningen av å forstå hvor ditt eget tyngdepunkt befinner seg, og hvor du skal gjøre av det.
Utover 2000-tallet fikk Dale sin renessanse. 10-15 år etter at man betraktet feltet som ferdig utviklet, begynte klatrerne å kaste et nytt blikk på disse «gamle» veggene. Nye linjer ble testet ut, gamle prosjekter fullført og nye toppankere ble plassert på utilgjengelige steder for å åpne opp jomfruelige vegger. Resultatet er at Dale har fått stadig flere ruter, og nye klatrere finner veien til et gammelt felt som begynte å få preg av museum. I 2016 kommer det trolig til å henge flere klatrere på Dale enn på flere år.
Mye takket være Jon Egil Auestad. Høsten 2015 startet han nemlig på et prosjekt, det som først ble kalt Dale-totalen, men som raskt fikk navnet «Dale-integralen» etter at Geir Arne Bore hørte om det. Integral på fransk betyr «komplett, total», og var et begrep Geir Arne introduserte og som vi i BRV adopterte, ikke minst fordi han var blant pionerne på Dale på 80-tallet. Man lytter til de gamle.
En albuskade hadde satt Jon Egil på sidelinjen og avskar ham fra å buldre, og tau og sele ble funnet fram igjen. På sensommeren 2015 begynte han å klatre stadig oftere på Dale, hvor klatringen ikke er så bratt og rutene tross alt ikke så harde for en mann på hans nivå.
– Den første økta på Dale var første gang på flere måneder at jeg ikke kjente smerte. Og i løpet av de to månedene jeg klatret der kjente jeg det i armen bare tre ganger. Så jeg kom i Dale-form, men ikke i buldreform. Den er katastrofe.
Jon Egil har alltid hatt en baktanke om at det hadde vært stilig å klatre alle rutene her en gang, men han hadde ingen masterplan. Han bare begynte å klatre. Som den systematikeren han er oppretta han et Excel-ark hvor han fortløpende førte opp nye bestigninger av gamle ruter. Etter hvert begynte han å telle. Plutselig var det flere som tenkte det samme: Mannen er i gang! Den gamle kongstanken om å klatre samtlige ruter på Dale kunne bli en realitet.
Ryktene begynte å spre seg. Jon Egil og klatrekompisene posta stadig nye bestigninger i sosiale medier slik at menigheten kunne følge ham på den ene harde, klassiske, obskure ruten etter den andre på den gamle aristokraten av et klatrefelt. Klatrevenner stilte opp seint og tidlig i ukedager og helger for å sikre ham i jakten på det store troféet.
– 6. september, etter en heftig økt med Yatzy (Jan Eivind Danielsen), fikk vi ideen om at jeg skulle klatre alle 135 rutene. 10. oktober var jeg ferdig.
Ergo gikk det en drøy måned på å klatre de 84 rutene som gjensto, for en familiemann i fullt arbeid. Rekorden ble 14 (lettere) ruter i løpet av en dag, og da var han alene med en modifisert Grigri til selvsikring.
Underveis i Dale-prosjektet benytta Jon Egil anledningen til å saumfare den gamle føreren og oppdatere informasjonen, rense gamle ruter og ikke minst fjerne bolter. Undertegnede er en av dem som fikk påpakning for å ha bolta den gamle miks-ruta Ungdommens frelser, bolter som nå ydmykt er fjernet utenom de to originale. Gjennom sin ruteraptus har Jon Egil Auestad gjenopprettet Dale slik det engang var, og restaurert klippen tilbake til gammel storhet. Ved å klatre samtlige ruter ønsker han å vise respekt for originalen og for førstebestigernes intensjoner. Slik kan en integral få historisk verdi.
I tillegg har han fått inngående kjennskap til de partiene på Dale-veggene hvor det fins ubestegne linjer. I skrivende stund har han boret og klatret seks nye ruter, og han har i tillegg et uprøvd prosjekt på gang.
Den siste førstebestigningen fikk det som må være høstens beste rutenavn, Jakten på den hellige integral, og er foreløpig satt i 9-. Bestigningen skjedde kort tid før årsfesten til BRV hvor han fikk pris for Dale-dåden – karakterisert som «Årets klatreprestasjon i Rogaland». Jon Egil Auestad har satt en rekord som ikke kan gjentas, fordi han var først. Og han gjorde det i upåklagelig stil. Undertegnede hadde lovet førstemann til å on-sighte 40-årskrisen tre pils, en premie Jon Egil innkasserte med glans. Overlegent nok ved å gå cruxet med ny beta som ganske sikkert var nærmere 8- enn 7+.
Gratulasjonene strømmet inn fra fjern og nær, Geir Arne gjorde full honnør på Borebloggen og på Facebook kom det «likes» fra folk man knapt trodde var på sosiale medier. Dale-integralen vakte oppsikt selv utenfor klatremiljøet.
Og så, det opplagte spørsmålet til en mann som ikke skiller seg fra mannfolk flest; kan han lage en liste? Klarer han å rangere topp 5 ruter på Dale?
– Nei, det er vanskelig. Det er så mange av dem. Jesus dro fra Dale, Fest for nervene, Steingata, Substitumalen, Boiled cod crack, Påskeaften, Clattering in Rogaland, Yellow black crack er alle sykt fine ruter. Jeg kan nevne ti kileruter på Dale som er i verdensklasse. Bolterutene er bra de også, men kilerutene er av virkelig høy kvalitet.
– Hvilke husker du best?
– Kanskje Loppereiret (7), en av to kileruter jeg falt på i høst. Og Reallinja. Og Clattering in Rogaland. Valhalla-veggen har generelt veldig minneverdige ruter.
– De minst minneverdige da?
– Helt ærlig, det er knapt noen stygge ruter på Dale. Av de 138 rutene er det bare noen få vi kunne spart oss. Et par av dem er av nyere dato.
For en mann som har klatret et firesifret antall ruter og buldreproblemer i snart 20 år er det utfordrende å velge høydepunkt fra hele karrieren.
Født i 1979 i Sandnes
Gift med Dana Maria Veltman, to felles barn
Utdannet jurist, jobber som advokat i Deloitte Advokatfirma
Klatret siden 1996
Beste redpoint er Per aspera ad astra (8b+) Loddefjord, bulder Lucy (8A) på Kyllingstad. Beste onsight rute er 8a, og flash bulder 7B+
Har loggført 79 ruter fra 8a og hardere, hvorav 19 førstebestigninger.
Har klatret samtlige 138 ruter på Dale i Sandnes, hvorav seks førstebestigninger.
– Ofte henger graden og opplevelsen sammen, i hvert fall for min del. All innsatsen du legger ned i en rute gir betaling. En opplevelse blir sterkere hvis du putter mer inn i den, du får den sterke forløsende effekten når du endelig lykkes. Jeg husker godt den første åtteren jeg gikk, Oss aper imellom i Oltedal, og jeg skal aldri glemme min første 9/9+ i Loddefjord. Alle førstebestigningene, og særlig de harde, sitter bedre i hukommelsen enn repetisjoner av andres ruter. Og selvsagt husker jeg de ferskeste opplevelsene godt. Akkurat nå er Jakten på den hellige integral et høydepunkt. Den nyeste kan vise seg å være den hardeste ruta på Dale.
Jon Egil er rask med å føye til at han har sterke minner fra fjellklatring også, på godt og vondt.
– Første gang jeg klatret Kjerag var i 1999 med Yatzy på Hoka Hey (7+). Tidligere samme år hadde vi også en kongedag på King Crimson i Dirdalsveggen samme dag som en mann omkom i en rappell-ulykke der. En stor klatreopplevelse i kontrast mot en dødsulykke samme dag i samme vegg – man glemmer ikke slikt.
På spørsmål om han er en cragrotte, fjellklatrer eller buldrer, tar han tenkepause.
– Egentlig er jeg en fjellklatrer som ikke har klatret så mye i fjellet. Av ulike grunner har det blitt mer sportsklatring og buldring.
På hjemmefronten har han fordel av å være gift med en klatrer, de to møttes på Railay beach i Thailand og søt musikk oppsto. Da Jon Egil etter en forlenget klatreferie kom hjem til Bergen boltet han ruta Neuken in de keuken i Loddefjord. Interesserte får google.
– Har du tøyd strikken til kona for å realisere Dale-integralen?
– Jeg tror jeg har tøyd strikken mer på jobb enn på hjemmefronten. Det gikk en helgedag hvor jeg brukte hele dagen fra morgen til kveld. Så tok jeg jobbfri en ukedag hver uke – og vel så det. Dana er dessuten klatrer, hun skjønner dette. Noe familiefri ble nødvendigvis innvilget.
Så er Dale kommet til heder og verdighet igjen, men faren er at dette bare er selvopptatt nostalgi fra en gruppe aldrende nerder. Nye og sterke generasjoner klatrere vil neppe valfarte til dette feltet. Dale er en katedral i betydningen et gammelt monument. Slike felt har sin misjon, men hyllester som denne artikkelen kan sikkert lyde som dinosaur-rauting nedi myra.
– Seriøst, er det å klatre på Dale noe du kan anbefale folk flest?
– Ja, Dale anbefales! Virkelig. Og hvis vi klarer å lokke de unge hit, vil mange av de eldre oppdage at Dale er en arena hvor vi kan jekke ned de unge.
Ungene og jeg dro ut denne lørdagen sammen med Jon Egil og Ida Hokland, som også heiv seg med – hun gjør ofte det. Vi satt ved innsteget og prøvde å holde varmen mens Jon Egil listet seg opp Valhalla-veggen i Jakten på den hellige integral.
Så skjedde det som sjelden skjer med Jon Egil Auestad. Langt over cruxet, rett før ankeret, gjør han en feil og tar en lang suser ned en tredjedel av den 55 meter høye veggen. Han banner høyt og lenge, ungene kikker med store øyne opp på Valhalla-veggen. Selv Molly legger ørene flatt. Har mannen gapt for høyt?
Lettere forskrekket ser jeg på kroppen som henger tungt i tauet, gradvis smiler jeg forsiktig. Jon Egil kommer ned, tar telling, han smiler lurt han også.
– Jeg er klar igjen om en stund, sier han. Klokka er blitt så mye at jeg tusler hjem med den forhutra ungdommen, mens Ida overtar som belay monkey. En drøy time senere kom den forløsende beskjeden:
– Han gikk den! Så hardt har æ aldri sikra nån før!
Reportasjen om Dale ble bestilt til Norske Tindeklubs årbok som er på markedet i disse dager, og publiseres også i Klatring etter ønske fra skribenten. Årboka fra Tindekluben er ellers fritt tilgjengelig og kan kjøpes også av ikke-medlemmer.
Rogalands første store klatrefelt, med historie fra tidlig 80-tallet
138 ruter per 9.3.16, cirka halvparten naturlig sikret, resten er boltet eller miks
Stort sett loddrett eller ørlite slakere, noen få overhengende partier.
Vegghøyde 10-55 meter, sørvendt
Sesongen er året rundt på oppholdsdager. Enkelte ruter trenger en viss tørkeperiode.
Nybegynnere anbefales Dalehammeren eller Dalsvågen ved Gandsfjorden, 10 minutter langs turvei fra parkeringen
Mer info: brv.no eller Bratte Rogalands Venners Klatrefører for Rogaland
Anbefalte Dale-ruter
Trad
Firestarter (6)
Steingata (6+)
Valhalla (7-)
Boiled cod crack (7/7+)
Jesus dro fra Dale (7+)
Sport
Limbo (7-)
Ataraxia (7)
Imperiet (7+)
Alvedans (8)
Jakten på den hellige integral (9-)
Miks
Bakerens svenneprøve (6+)
Puls (7-)
Fest for nervene (7/7+)
Galeislaven (7+)
Åpenbaringen direkte (8)
Dette portrettet med Jon Egil Auestad er skrevet av Sindre Bø, som døde i en tragisk skiseilulykke i april 2020. Artikkelen ble publisert i Klatring i 2016 og er et av mange gode bidrag fra stavangerklatreren Sindre Bø.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Klatring,
Fri Flyt, Terrengsykkel, UTE, Landevei og Jeger sine nettsider, app og e-magasin.
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper. *Forutsetter bindingstid, og fornyes månedlig etter bindingstiden.
Norsk-klatring.no er skrevet av klatrere for klatrere, og formidler det som rører seg i det norske klatremiljøet. På nettsiden finner du grundige utstyrstester, teknikk—og treningsråd og inspirasjon til din neste klatretur.
Har du spørsmål?
Norsk-klatring er en komplett kilde til informasjon om klatring, enten du er nybegynner eller dreven. Her finner du reportasjer fra klipper, fjellvegger og buldreområder, først og fremst Norge, men også i andre deler av verden.
Møt de toneangivende klatrerne og les alle de gode historiene som gjør tindesporten unik. Du finner grundige tester av utstyret du vurderer å kjøpe og oppdaterte artikler om sikkerhet.
Redaksjonen arbeider etter Redaktørplakaten. Holdninger og meninger i Norsk Klatrings reportasjer er ikke nødvendigvis i tråd med redaksjonens syn.
Norsk-klatring har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale fra Norsk-klatring for bruk annet sted, crawling, skraping, indeksering (for eksempel tekst og datamining) er ikke tillatt uten avtale.
Fri Flyt AS
Postboks 1185 Sentrum
0107 Oslo
Tlf: 21 04 77 45 (8-16 man-fre)
kundeservice@friflyt.no
Vi svarer raskt på mail.
Tlf: 21 95 14 20 (9-10 tirsdag og torsdag)
Norsk-klatring.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo
Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen | Journalist: Tore Meirik
Kommersiell leder: Alexander Hagen