En dram med Conrad Anker

– Vi kan like gjerne bare slå den av når det ikke er noen som ser på. Den står jo bare der og bruker strøm.

– Klarer du sitte stille og finne roen på værdager som dette, selv når du er på klatretur?

– Ja, det er ikke vits i å bli frustrert eller ha unødvendige bekymringer for været. Det er ingenting du kan gjøre med det. Det er som sinne. Om du holder sinne i hendene dine er det kun deg selv som tar skade. Du må la det ligge.

Som bestilt treffer et vindkast så hardt at det rister i vinduene. Conrad gløtter ut, og jeg aner en litt bekymret rynke i den værbitte panna hans. Uttrykket går fort over til noe som ligner fascinasjon. Han skal være i Tennevoll enda uke for å klatre is, med mindre alt raser ned i uværet. Han plukker opp drammeglasset og tar en slurk før han rekker det til meg. Jeg spør hva det er, uten å få noe svar. Jeg forventer noe eksotisk urtesprit fra Kathmandu mens jeg hever glasset til munnen. Det svir i strupen.

– Det er bare noe billig Taxfree-bourbon. Perfekt for en dag som dette, sier Conrad mens han trekker litt på smilebåndene.

– Har du klatret mye i Norge tidligere, og hva er ditt inntrykk av klatringen?

– Jeg har bare vært i Norge én gang tidligere, og det var under forrige Arctic Ice Festival. Jeg har ikke klatret noen andre steder enn rundt i området her, men dette er jo definitivt verdensklasse. Jeg kjenner til norske klatrere fra Yosemite og Antarktis, i tillegg til at Børge Ousland er en bekjent av meg. Derfra kjenner jeg klatremiljøet og arven som ligger i norsk klatring. Det er ganske kult. Norge slår hardere fra seg enn størrelsen på landet skulle tilsi. Også med historien innen oppdagere og polekspedisjoner. Spesielt med tanke på Amundsen og Sørpolen, en perfekt utført ekspedisjon med bruken av hunder og forståelse av terrenget. Jeg har vært i Dronning Mauds Land to ganger, og det er et sted jeg veldig gjerne vil tilbake til, men dessverre er det en del skyldfølelse tilknyttet å dra dit med tanke på alt utslippet.

– Har du mye skyldfølelse for reisene dine?

– Ja. Jeg prøver å ikke ha det, men ja. Det er ikke så lett. Men hvis jeg lar det gå for mye i hodet på meg kommer jeg til å bli gal. Jeg prøver å være oppmerksom og reflektert rundt de tingene og så være en fornuftig person langs de linjene.

Både privatlivet og karrieren til Anker er veldokumentert gjennom film og foto. Felles for de fleste er at han utstråler en utrolig vitalisme og energi. Jeg lurte på hvorvidt dette var noe som ble forsterket på ekspedisjoner helt til jeg så han holde et isklatrekurs for nybegynnere. Han danset, løp mellom deltakerne og heiet og hoiet på de som tok sine første vertikale skritt opp isen. 

– Hvor kommer denne energien fra? Er det alltid slik, eller er det noen forhold som fremhever det?

– Som barn var jeg alltid full av energi og motivert, det var en del av den jeg var. Når jeg er i fjellet blir dette forsterket. Så når jeg kommer til en klippe eller er tre kroppslengder over bakken så kjenner jeg med én gang “wow, this is it!”. Da kjenner jeg på følelser som glede og spenning, og det gir meg masse energi. Jeg tror veldig på at dette er noe vi selv kan skape, at vi kan syntetisere det. Som for eksempel i dag da, det regner og er skikkelig uvær. Da kan jeg gå på en liten tur og bli våt og kjenne været på kroppen, og ved å akseptere det finner jeg glede. Jeg tenker at hver dag er en gave, og når man har en forståelse av livet sett gjennom prismen som er fjellklatring, noe som inkluderer tap - da begynner man å sette pris på hvor man er og det man gjør. 

Jeg finner daglig foryngelse i å være ute. Innendørs er alt glass, plastikk eller stål med rette kanter eller sirkulære former. Det er et veldig komfortabelt, mekanisk liv. Og vi har så mye informasjon tilgjengelig ved fingertuppene våre. Utendørs er alt man ser unikt og forskjellig. For meg er det en måte å restarte harddisken, kan du si. Og etter hvert som jeg blir eldre blir dette stadig viktigere for meg. 

I tillegg omgir jeg med optimistiske mennesker. I dag har det kommet et nytt uttrykk som heter “giftig optimisme” som jeg ikke kjenner meg særlig igjen i. Det dreier seg om at den berømte “det kunne vært verre” får en negativ dimensjon der man nekter å se virkeligheten i øynene. Jeg føler ikke det gjelder meg. Hvis du spør meg nå hvordan det går kunne jeg sagt at alt går bra, men faktum er at jeg nettopp så “The Alpinist” og fikk et emosjonelt øyeblikk. Det er ikke noe jeg kvier meg for å uttrykke. 

I desember 2021 kom filmen Torn ut. Den er regissert av Max Lowe, adoptivsønnen til Conrad, og omhandler familieforholdet deres. På 90-tallet var den amerikanske superduoen Conrad Anker og Alex Lowe blant de som i størst grad preget nyhetene i klatreverdenen. Lowe ble da omtalt av mange som den beste fjellklatreren i verden, kjent for sine legendariske treningsrutiner og energi. Det var først da han slo seg sammen med Conrad at han fant noen som kunne holde samme nivå som han, og sammen gjennomførte de bragd etter bragd. Det som skilte dem fra hverandre var at Lowe hadde kone og tre sønner, mens Anker var singel og hadde i større grad frihet til å reise på ekspedisjoner så fort mulighetene bød seg.

I 1999 dro duoen, sammen med et filmcrew, til Shishapangma i Tibet. Dette er den laveste av de fjorten 8000 meters-toppene. De hadde som mål å stå på ski ned sørvestsiden. Femte oktober var Anker og Lowe, sammen med fotograf David Bridges, på en rekognoseringstur da et skred utløst av en skavl som løsnet raste ned over dem. Anker overlevde, men de to vennene hans omkom. I filmen er det videoopptak fra tiden like etterpå, der man kan se Anker sitte i teltet og få medisinsk behandling for mindre skader, tydelig i sjokk etter det som har skjedd. Stemningen er så tykk at hadde man sluppet en nål tror jeg ikke den ville truffet bakken i det hele tatt.

Tilbake i USA gjorde Anker alt han kunne for å stille opp for Lowes enke Jennifer, og deres tre barn. Med tiden ble de forelsket og giftet seg, og Anker adopterte etter en stund barna. Filmen portretterer en familie i nød, hvordan de kom seg etter et stort tap og hvordan man går videre i livene sine med en far som er borte. Filmen viser også hvordan Lowes liv som profesjonell klatrer ikke alltid var særlig forenlig med livet som familiefar, da han var mye borte og slet med å finne en balanse mellom å være til stede og å kunne gjøre det som var viktigst for han. 

– Hvordan hadde du det etter ulykken i 1999?

– Vanskelig. Jeg visste ikke at slik smerte eksisterte. Jeg stilte spørsmål ved om jeg skulle fortsette å klatre og også ved livet generelt. Dagene like etterpå var helt for jævlig. Jeg var nødt til å skaffe en dødsattest, og å være i et fremmed land og ordne dødsattest uten et lik var veldig vanskelig. Spesielt siden jeg holdt på å komme meg etter sjokket. Det var tre forskjellige folk som intervjuet meg til tre forskjellige tider for å sjekke at jeg fortalte sannheten. 

Overlevelsesskyld var noe som tynget meg ned i stor grad, spesielt når det var overfor noen med familie. Hvorfor ikke meg, liksom? Alex hadde så mye mer på gang i livet sitt. Den følelsen av overlevelsesskyld henger med meg til denne dag, og den kom virkelig tilbake i 2016 da kroppene deres ble funnet. Da dro vi ned dit hele familien for å ta et siste farvel. Det var en slags katarsisk opplevelse. Jeg mener, vi visste jo at de var borte, men det ga oss en slags ordentlig avslutning. Det var også da Max bestemte seg for å lage filmen. 

– Snakket du og Alex noen gang om hva som skulle skje hvis en av dere ble utsatt for en ulykke?

– Nei, vi hadde faktisk ikke den samtalen. Vi snakket bare alltid om potensialet eller det vi kunne gjøre sammen. På turen til Shishapangma i 1999 gjennomgikk vi en del ting sammen. Vi ville bli forretningspartnere. Hans tidligere ekspedisjon til Trango hadde vært veldig vanskelig for Alex fordi partnerne hans hadde skuffet han eller ikke møtt kravene han hadde til en klatrepartner. Så kom han tilbake og så hvor god partner jeg var for han, så da hadde vi liksom etablert dette med at det var vi som fungerte sammen. Men det var aldri noe sånt som «hvis jeg dør, ta vare på familien min». Vi snakket egentlig aldri om vår egen dødelighet, ikke slik vi gjør nå. Men du vet, det var uansett noe jeg hadde nært meg med Mugs Stump som døde i ‘92. 

– Slet du med balansen mellom familielivet og klatringen, slik Alex gjorde, etter at du ble en del av familien da han var borte?

– Balansen mellom å være i fjellet og være forelsket var fortsatt til stede. Jenny er fantastisk og aksepterende, og vårt fundament var bygget på kjærlighet. Det var nok nøkkelen. Men det er klart at den balansegangen var vanskelig for meg også, jeg dro jo på ekspedisjoner. Jeg dro til Everest og Meru. Jeg var jo redd for å utsette dem for det samme de hadde gått igjennom med Alex, men man kan ikke kontrollere kjærligheten og det å være i fjellet er en del av den jeg er. Det på mange måter som med kjærlighet, det også. 

– Hvordan opplever du det er å blottlegge alle sidene av livet ditt til offentligheten?

– Jeg var ganske nervøs i forbindelse med å lage Torn-filmen. Og jeg må bare akseptere at å blottlegge seg er en del av det å være en offentlig person, og det gjør jeg. En annen ting er at familien vår viser folk at «hei, du er ikke den eneste». Akkurat vår situasjon er nokså spesiell, men det er nok noe mange kan relatere seg til i ulik grad. Om et familiemedlem som dør og hvordan familien kommer seg videre etter det, for eksempel. Jeg gjetter på at blant hundre mennesker er det en eller to som har gått igjennom en lignende opplevelse med en farsfigur som dør og henger litt over familien som en skygge.

Conrad tar seg god tid på å svare. Innimellom stopper han opp midt i en setning og ser tomt ut i luften, som om han studerer innsiden av brillene sine. Det er tydelig at han reflekterer over spørsmålene og tar seg god tid på å svare på en måte som illustrerer hans egne opplevelser og følelser. Han snakker ganske lavt og rolig, tydelig preget av temaets tyngde. 

I mai 2001 var et portrett av han på forsiden av Outside Magazine med teksten “The last man standing: His friends are gone. His life is a soap opera. His career is in overdrive. The high cost of being Conrad Anker”. Det er tydelig at minner og følelser veller opp i han ved å snakke om det.

I 2011 besteg Anker, Jimmy Chin og Renan Ozturk ruta «The Shark’s Fin» på Meru i Himalaya. Det var Ankers tredje forsøk på ruten som hadde sett dusinvis av forsøk fra erfarne alpinister fra hele verden. Anker hadde prøvd ruten med et annet lag i 2003, og kom omtrent to tredjedeler opp før de snudde. I 2008 dro Anker med Chin og Ozturk for å prøve igjen. Høyt oppe i veggen ble de stoppet av en storm som de ventet ut før de fortsatte. De hadde hatt med seg mat for ti dager, og da de på 19. dagen ble stoppet 150 meter under toppen av videre vanskeligheter bestemte seg for å snu uttalte Chin at kanskje det ikke var meningen at fjellet skulle bestiges før han konkluderte med at han ikke skulle komme tilbake for å prøve igjen.. Mens Anker ikke var i det minste i tvil om at han skulle tilbake. I 2011 dro det samme laget tilbake igjen for enda et forsøk (Chin hadde tydeligvis glemt det han hadde sagt), og denne gangen lykkes de. Selv omtaler Anker dette som hans stolteste bestigning.

– Du var utrolig bestemt på at du skulle tilbake til Meru etter ditt andre forsøk, selv etter at Ozturk hadde gjennomgått en livstruende ulykke og Chin ikke kunne gå på flere uker etter forsøket i 2008. Hvor kom den besluttsomheten fra?

– Jeg var definitivt bestemt på å dra tilbake. Jeg har en regel når det kommer til sånne ting. Jeg gir et fjell tre forsøk, og hvis jeg ikke klarer det på tredje forsøket lar jeg det ligge. Det er som i baseball med tre strikes før man er ute. Eller «alle gode ting er tre», om du vil. Noen ganger er det bra å la fjellet vinne. Hvis jeg ikke hadde hatt den regelen ville jeg nok blitt alt for opphengt i enkelte ruter eller fjell der jeg ikke har lykkes. Jeg tror vi kunne ha klart det i 2008 uten frostskader, men Jimmy og Renan var i ganske dårlig forfatning. Jeg kjente meg relativt bra, men de slet litt mer. Uansett, vi kom tilbake litt senere og fullførte ruta!

– Hva tenker du om hvordan klatresporten har utviklet seg og den retningen den har i dag?

– Klatresenteret har gjort mer med klatring og å endre klatring i de siste tretti årene enn noe annet. Og de siste ti årene har også sosiale medier satt sitt preg på det. Da jeg startet var det ingen klatresentre, det dreide seg bare om å dra ut i fjellet på eventyr med noen som lærte deg ting. Folk som begynner å klatre på grunn av kjærlighet til naturen er forskjellig fra folk som begynner å klatre fordi det er et alternativ til andre former for å trene. Begge deler er bra, men de er bare forskjellige. Jo flere som får en kjærlighet for naturen fordi de har begynt å klatre innendørs jo bedre, tenker jeg.

– Og det hender jo nå som mange har begynt å bevege seg ut fra klatresentrene at det oppstår konflikter på klippen fordi noen ikke liker at det er så mange der og andre ikke er innforstått med de “uskrevne reglene” som finnes på et klatrefelt.

– Ja, og det gjelder oss som tilhører de gamle gutta også. Vi burde ikke være portvoktere eller skremmende overfor andre som ikke har like mye erfaring. Det ligger et ansvar hos min generasjon ved å istedenfor å bli sinte, la oss bruke dette som et øyeblikk for læring. Forklar at det er begrenset plass og at alle er der for å ha det fint. La oss ikke la noe gå utover hverandre eller naturen. Det synes jeg er viktig, og til syvende og sist, hvis det er flere mennesker som klatrer, er jeg glad.

– Du har selv ofte snakket om hvor viktig det var for deg å ha mentorer og å selv være en mentor. Tror du dette er noe som forsvinner nå med den økende populariteten?

– Jeg vet ikke om noe forsvinner eller om det bare er noe vi må lete litt mer etter. Jeg tror litt av utfordringen er at det er så mange nye som kommer til klatring nå og ikke så mange eldre som er igjen til å hjelpe med å være en mentor.

– Og hva syntes du om en annen del av utviklingen i sporten som dreier seg om å gjøre ting fortere med mindre utstyr, “fast and light”?

– Jeg synes det er bra. Jeg tenker at man etter hvert som man kommer til et punkt hvor man har lyst til å virkelig utfordre seg selv, vil man gjøre mer. Det er færre og færre fjell igjen i verden som er uoppdaget og å gå en ny rute er én del av det, og den andre delen er å gjøre eksisterende ruter med mindre utstyr og med en raskere tid.

– For å sirkle tilbake til dette med å være en mentor; du var kaptein for The North Face sine utøvere i 26 år. Hva innebar det?

– Det var bare..  Nei, ikke “bare”. Det handlet om å være en motivator, hjelpe utøverne og drive med rekruttering. Finne potensielle utøvere å bringe inn i teamet og snakke med dem om hva det betyr å være en profesjonell utøver og ansvaret som kommer med det å representere et merke. Når jeg så etter potensielle utøvere så jeg etter mer enn bare talent innenfor den aktuelle grenen. I konkurranseidrett har man bestemte parameter som avgjør hvor god du er, men i vår bransje dreier det seg mer om opplevelser. Det handler om at det vi som utøvere opplever når vi klatrer eller står på ski er betydningsfullt for andre mennesker. Jeg så jo selvfølgelig på om de utmerket seg innenfor sin sport, men i tillegg til dette kom intelligens, som det er mange ulike former for, og karisma.

I 2015 var Anker og 26 år gamle David Lama i Himalaya for å forsøke å bestige det 6812 meter høye fjellet Lunag Ri, men de snudde 300 meter fra toppen. Året etter dro de tilbake igjen for å fullføre ruten. På 5800 meter, i teknisk terreng, fikk Anker et hjerteinfarkt. Ved hjelp av David Lama kom han seg trygt ned og ble fløyet til Kathmandu hvor han ble hasteoperert. Etter tre dager dro David Lama opp på ruten igjen, denne gangen alene. Han valgte en litt mer direkte linje før han, etter to døgn på fjellet, måtte snu bare 250 meter under toppen. I 2018 dro han tilbake igjen og fullførte ruten, alene denne gangen også. Han var kjent som et fenomen i alpinist-verdenen med tekniske ferdigheter få kunne måle seg med. I 2019 omkom han under en retur fra Howse Peak i Canada sammen med Hansjörg Auer og Jess Rosskelley.

– Begynte du å danne et mentorforhold med David Lama? 

– Helt klart. Han tok først kontakt med meg angående informasjon om Torre Egger, som jeg hadde klatret i 1995. Etter hvert fikk vi god kontakt etter å ha klatret litt sammen. Jeg mener, jeg var eldre enn faren hans. Å dra til Nepal sammen var virkelig spesielt. Han hadde ikke vært der siden han var ni år gammel og når vi kom til Khumbu kunne jeg liksom vise han rundt. Jeg kjente folkene der og de kjente selvfølgelig til han. Når det kommer til det tekniske aspektet ved klatring var det ikke mye jeg kunne lære han. Han var jo en helt utrolig sterk klatrer, men ved andre elementer rundt dette med ekspedisjonsklatring kunne jeg dele mine erfaringer med han. Det tapet det var at han gikk bort.. Bare det potensialet han hadde. Jeg tror ikke det vil være en annen klatrer som han. Han kom liksom inn i konkurranseklatringen og startet med alpinklatring samtidig. Jeg har fortsatt kontakt med foreldrene hans og tenker på dem.

– Etter hjerteinfarktet mitt på Lunag Ri sluttet jeg å klatre i ekstreme høyder. Jeg burde kanskje ha gitt meg med det etter Meru, men jeg var fortsatt sulten. Det er min eneste ordentlige ulykke i fjellet. Jeg mener, jeg har vrikket ankelen min et par ganger, men å få et hjerteinfarkt. Tenk at det skulle være det, liksom! Jeg tror det kan ha noe å gjøre med da jeg besteg Everest uten ekstra tilførsel av oksygen. Det kan ha skadet hjertet mitt litt. Jeg var på sykehuset og ble operert ni timer etter infarktet inntraff. Hadde det vært ti år tidligere hadde jeg trolig dødd, men nå er det tilgang på en lege og kommunikasjon med satelittelefon. Jeg var heldig været så de kunne evakuere meg fra basecamp i helikopter.

– “Black Lives Matter”-bevegelsen rystet hele den vestlige verden, og også utendørsbransjen har nå tatt grep for å være mer inkluderende. Du ser ut til å være en frontfigur for dette, kan du fortelle litt om det?

– Det er ikke sånn at utendørsbransjen var ekskluderende og sa at dette bare er noe for hvite eller høyt utdannede mennesker, det bare ble slik på en måte. Deler av det kommer av historie fra før vår tid, men når vi innså at vi ikke gjorde så mye vi kunne for å endre det begynte vi å se på hvordan man kunne det. Og å nyte naturen er en rekreasjonsaktivitet hvor man først må ha grunnleggende behov dekket. Og for eksempel for svarte amerikanere var det et stigma forbundet med å være ute i skogen. Det tilhører historien deres at det ikke skjedde bra ting med svarte i skogen. Det er en frykt assosiert med det. Og på 60-tallet da klatring begynte å vokse kjempet de for stemmerett, så du kan si at de ikke hadde kapasiteten til slike rekreasjonsaktiviteter. Og ved å nå dele disse opplevelsene med mennesker av farge og LGBTQ-fellesskapet gjør at de nå kan forestille seg å selv gjøre det, og det er en mulighet.

Et godt eksempel på det er Tenzing Norgay, som var den første på Everest med Edmund Hillary. Det har, for generasjoner av nepalske sherpaer, vært noe de identifiserer seg med. De har sett seg selv på toppen av verden. Og også at det var en fra vesten og en nepaleser som gjorde det sammen er viktig. Som barn ser vi alle i historiebøkene og prøver å forstå hvor vi nå er og hvor vi er på vei. Alt dette spiller en rolle for oss, som mennesker. 

– Har dere møtt motstand i arbeidet for å være mer inkluderende, med argumenter som at dere nå bare prøver å være mer politisk korrekte og at det er på et slags falskt grunnlag?

– Ja, jo. Det er alltid folk som søker etter å være uenig med deg. Meninger er litt som tannbørster, vi vil ikke nødvendigvis dele dem. Og jeg tror etterdønningene av BLM klart er mer merkbart i USA enn i Europa. Vi har tross alt en historie med 400 år med slaveri. Noe som kanskje er vanskelig å relatere til i et land som Norge.

– Har du noen spennende prosjekter på gang, og hva opptar deg for tiden?

– Jeg har ikke noe stort prosjekt for øyeblikket. Så lenge jeg kan ha det gøy med å klatre, opprettholde formen min, dele den energien med folk, lese bøker og skrive har jeg det veldig bra. Jeg prøver å etterlate verden et bedre sted. Jeg tenker litt på hva mitt ettermæle vil bli. Du kan se på det som at vi har fire deler i livet. Den første delen er vi med foreldrene våre, vi går på skole og vi forlater hjemmet. Den neste delen oppdager vi på en måte hva vi elsker å gjøre, før du i den tredje delen tar den tingen og blir en ekspert på den tingen. I den siste delen får man være mentor for andre som er i den andre og tredje delen og hjelpe de med det man kan. Og være i stand til å hjelpe folk, uavhengig av hvem de er og med tanke på fremtidige generasjoner, det er viktig for meg.