Annika flyttet til Stavanger i 1993.  Hun var en flyktning fra småbyen Eigersund og hadde fått jobb som mekaniker i Helikopterservice. Fjellinteressen var blitt vekket etter at hun vant en konkurranse i nærradioen. Premien var en tur til Kilimanjaro. Hun drog og nærradioen hadde visstnok en direktesending fra Afrika, hvor ellers Annika måtte trå til fordi nærradioreporteren, Kristian Valen, ble så syk. Hvorvidt hun nådde toppen eller ei er uklart. Sjøl snakket hun om forsøket på å nå toppen. Uansett. Hun var hekta på de to tingene som skulle følge henne i alle år etter; - klatring og naturliv. 

Høsten 1993 deltok hun på klatrekurs i regi av Bratte Rogalands Venner. Hun hadde Ingeborg Vrenne og Ingrid Skage som instruktører og det tok ikke lang tid før hun hadde knyttet relasjoner til mange i klatremiljøet. Hun fant seg godt til rette i BRV sammen med de andre livsnyterne og klatrebomsene (mange med siv. ing. utdannelse) som her fant et fristed fra karriere, mas og livets andre trivialiteter.

Annonse

På denne tida var den eneste innendørsveggen den beryktede «Siloen», bygget av ildsjeler på dugnad. Sammenlignet med dagens fasiliteter, et svært kummerlig treningstilbud. Noen kompenserte dette med lengre opphold i varmere strøk. Hun Annika var frampå og ble med på mange turer til Frankrike og Spania. Her hadde hun grensesprengende opplevelser ved å se verdens beste klatrere i aksjon på steder som Buoux og Cimai. Spesielt Lynn Hill gjorde inntrykk!

 Progresjonen lot ikke vente på seg. Hun ble særdeles stødig både på kileklatring (trad) og sportsklatring. I årene som fulgte var hun særdeles aktiv på alle former for klatring, inkludert vinter og is. Dale likte hun svært godt og her var hun ofte sammen med Anna Johannesen for å lære seg tradklatringens hemmeligheter på klassiske ruter som «Eføy», «Firestarter» og «Påskeaften».

Annika var populær, mange trivdes i hennes selskap. Hun hadde mange klatrekompiser og var med på utallige ruter, også i den skarpe enden av tauet. «Supergira», «Snarrådig og handlekraftig», «Solid, aldri noe tull», «Forsiktig og sikker - tenkte konsekvenser», «Alltid positiv og i godt humør» er karakteristikker som går igjen.

September 1995 klatret hun «Nordøstpassasjen» på Kjerag sammen med Stein-Ivar Gravdal. Hun ble med det den første jenta opp Kjerag!

Hun deltok også i konkurranse-klatring med en 5. plass i Norgescupen og en 2. plass i Bergen Open i 1995.

Et år på Nils Faarlund sin «Høgfjellsskole» i Hemsedal gjorde også inntrykk og formet nok også synet hennes på naturen.

I 1996 ble hun leder av BRV og bidro med sin personlighet til å opprettholde et godt og inkluderende miljø i en aktiv tid. I denne forbindelse ble hun intervjuet av Fredrik Fugelli for «Bratte Blekkå», klubbens ubetalelige medlemsblad, og på spørsmål om hva hun satte mest pris på av sine «meritter» svarte hun beskjedent at hun ikke hadde noen store ting å slå i bordet med men ville nevne:

  1. Nordøstpassasjen –Kjerag (24 tau, 7-)  
  2. Reisen til Ixtalan – Gloppedalen  (9 tau, 7) 
  3. En midtsommernatts drøm – Uskedalen (9 tau, 6+)
  4. Storen på vinteren

Tar man en titt i føreren, så har hun også førstebestigninger av nye ruter på Tau, Dale, Dirdalsveggen, Jøssingfjord og Kårstø. Av disse er vel «Amphora» (6 tau, 7) fra 1994, sammen med Morten Diesen, den mest spenstige. 

I intervjuet fra 1996 røpet Annika en hemmelighet – Hun var gravid og skulle bli mor! Og med det startet et nytt kapittel i livet som var fylt med familieliv, aktivitet og turglede, dog ikke av samme karakter som tidligere: Cragging og buldring i Spania og Frankrike, tindrangling på Sunnmøre, utallige hytteturer med gode venner, off-piste skikjøring og kajakk med jentegjengen. Lista er lang. 

Annika ble enke under tragiske omstendigheter, da ektemannen Bernt Ove døde i 2012. Han var en av pionerne for klatring i Rogaland og en sentral pådriver, sammen med Stein-Ivar Gravdal, for realiseringen av klatreveggen i Sørmarka Arena.

I 2015 traff Annika Olav Martin og de ble raskt et par. Et år etter at de møttes fikk Annika den nedslående nyheten om uhelbredelig kreft med spredning. Annika var hele tiden åpen om sykdommen og nektet å la seg knekke. Sommeren 2019 giftet de seg på Sandsa hytta i Suldal. Selv om den siste tida var krevende, var det viktig for de to å ikke sette begrensninger, men å se etter muligheter. Hennes motto «Lev dagen i dag som om det var din siste» ble en realitet med Olav Martin ved sin side. 

Annika satte sterke og varige spor etter seg i klatremiljøet. Ikke bare gjennom rutene hun klatret, men også gjennom de gode, varme egenskapene sine, iveren, den positive nysgjerrigheten og den sterke oppdriften. 

Mange i klatremiljøet sørger sammen med Olav Martin, Jonas og Synne nå. 

På vegne av klatrevenner; Leif K. Jensen og Ture Bjørgen