Førstebestigningen av Hydnefossen

Hydnefossen var en sånn greie. Markedsført gjennom Hot Henry`s ikke-bestigning under sitt raid i Norge, Vettisfossen! Hydnefossen ble stående igjen og var en snakkis, en drøm og en visjon.

Hot Henry, verdens beste 7+ klatrer på den tiden, med små føtter og et ego som en middels flyplass, bragte med seg både ny klatreteknologi og teknikker som gjorde dette mulig. Denne markedsføringsturneen brakte med seg produkter som egentlig ikke virket så veldig bra. Opprinnelig breøkser med litt mer krummende blad og med aggressive  tenner på undersiden. Et helvete å slå inn i isen med sitt tykke blad, et mareritt å få ut på grunn av tennene på undersiden. Hule isskruer hvor du trengte momentet fra den andre øksen for å skru de inn. Vanskelig å få kjernen av is ut av de, generelt dårlig laget sett i forhold til dagens teknologi. Men vi trodde på det og kjøpte det. Vi hang i en fifikrok i den ene øksen mens vi kjempet med relativt ubrukelig teknologi, sett med nåtidens opplevelser av det å skru inn en isskrue.

Les Tomas Carlströms beretning om historien til isklatring i Norge. 

Alt dette mens isøksens tykke blad sprengte vekk store middagstallerkner av is. Vi var koblet til isøksen med hjemmelagde håndstropper for ikke å gli ut av glatte treskaft. Alt dette er vel et bevis for at ikke alt var bedre før.

Det er ikke noe nytt av vi klatrere snakker om å klatre ting og prøve på ruter vi ikke har evnen eller motet til å klatre. Det har vært der lenge før Hydnefossen ble en rute. Vi visste ikke om vi hadde evnen eller motet. Men vi hadde viljen til å ville ha noe som andre svært gjerne ville ha. Min partner Choe Brooks, mørkt tykt krøllete hår, livlige øyne og uten slem engelsk ironi ville også ha Hydnefossen. Denne kombinasjonen gledet både ham og jentene som bodde på gangen på Kringsjå studentby, hvor jeg bodde på ulovlig fremleie. 

Jeg er en innadvendt person som har lært meg noen utadvendte mønstre, som min lærer på NIH sa, og som tror at alt kan bli bedre en gang i fremtiden. Derfor husker jeg ikke når dette var, husker det var kaldt, minus 20 grader, mørkt, juletider. Klarer ikke helt å plassere om det var etter en mislykket sommer i Chamonix, hvor jeg kom to dager for seint til en avtale i Grindewald og Eiger? Hvor jeg under haiketuren fra Chamonix havnet i Lausanne med to jenter, eller var det året etter? Samme det, dette vet jo andre. 

Vi tok bussen fra Oslo. Steg ut under Hydnefossen. Svømte opp til innsteget i snø og snøforhold som ville fått skredvarslingen til å svime av. Time etter time basket vi oss oppover. Med fryktknuten i magen. Hvor det noen ganger er en sterk stemme, noen ganger en svak stemme som leter etter en åpning til å trekke seg. Leter med lykt og lupe etter en vei ut av dette ubehaget, denne usikkerheten, denne iboende frykten for døden. Uten dagens forståelse for at hvis du svetter mye må du fylle på med væske.

Øynene leter i fossen, jakter på minste motstands vei. Et eller annet håp om en lett vei opp, som kunne berolige knuten i magen. Høyredelen av isen var ikke dannet ordentlig, vi visste jo ikke engang at isklatring er best når det er noen få minus og litt lenger utpå året når isen er mer homogen. Venstrekanten ble valgt. Choe satte igang, han hadde en øks som var forløperen til dagens økser og en helt ubrukelig berømt skotsk isøks til hard norsk is. Etter en halv taulenge ble det mørkt. Firte han ned. Satte oss inn for natten, spiste noe vond mat drakk alt for lite. Krøp ut av soveposen, tok på oss frosne sko, skuet opp fossen uten dunjakke. Kanskje vi var hardere før?

Choe forsatte oppover og fullførte taulengden med å henge i sin venstre og eneste gode øks og skru inn skruer med høyreøksa. Mens is i alle størrelser regnet ned. Min tur. Liten travers, enda mer til venstre, så opp i noen formasjoner som jeg delvis klatret uten isøkser, men med ullvotter til å holde rundt istapper, og slynger rundt istappene som sikring. Stand i en slags huleformasjon. Nervepirrende, eller ”psykende” som det het den gangen. Lettelse fordi det nå var Choe sin tur på neste taulengde. 

Hvorfor snudde vi ikke? Kanskje var det språkbarrieren? At vi ikke kjente hverandre så godt? Eller at det på grunn av venstretraversen var vanskelig å rappellere ned? Det å snu kom i alla fall ikke opp som tema. Uansett så ble det min tur igjen, det bare ble sånn. Isen ruvet over meg så langt jeg kunne se, en vertikal plate bestående av porøs is og frosne snøkrystaller. Relativt raskt oppdaget jeg at jeg ikke turde henge i øksa og at isen var for dårlig til at man kunne skru inn isskruer. Bare hold ut litt til og så blir det bedre! Denne protestantiske holdingen til livet førte meg videre oppover.

Så skjer det! Denne erkjennelsen som kommer og går i livet. Det blir ikke bedre, det blir verre fordi angsten begynner å tære på sjelen. Jeg klarer ikke å klatre ned igjen. Den eneste veien er opp! Heldigvis skjer det et lite mirakel, pusten blir rolig, øyeblikket overtar. Tilstanden å være i tilstede i øyeblikket ble til en reell opplevelse og ikke en teori fra selvhjelpsbøker. Med det forsvinner fortiden og minnene som vi holder fast i vanene våre, og fremtiden med de håp og drømmer som vi er redde for å oppleve. Så jeg kom meg opp en hel taulengde uten sikring, for ikke å overdrive var ikke tauene lenger enn ca. 40 meter den gangen. Med den erkjennelsen at det eneste som hjelper mot angst og frykt er å å bevege seg fullförte jeg ruten. Rappell ned i Juvet etterpå, på to isskruer i mørket, vi hadde verken hørt om eller sett abalakov. Ned til veien igjen, haiket opp til sentrum hvor vi ble tinet opp i en lokal badstue. 

Det oppsto jo følelser rundt det at vi hadde tatt noe som andre svært gjerne ville ha. Men som Johnny Cash sier om seg selv er at han er delvis bra og delvis dårlig, det gjelder vel også meg. Vi hadde viljen og heldigvis evnene den dagen. Livet består noen ganger av magiske øyeblikk.