Det vestlandske granittparadiset Uskedalen byr på både En midtsommernattsdrøm og et kølsvart helvete.

Granittisk gneis lukter godt. Bedre og sterkere enn kalkstein. Jeg sitter på standplass og tar inn tau. Det er stille, bortsett noen vindblaff og en gammel Stranglers-sang som har satt seg fast i hodet mitt. Vidar Bekkevoll og jeg er alene i veggen. Under oss ligger seks taulengder med tynne vedvarende diedre. Ikke en løs stein, til tross for at ingen har vært her før.  Vi har kommet til Hullet i veggen. Det så i hvert fall sånn ut gjennom kikkerten fra bakken. Nå når vi sitter her, er hullet ikke mer enn en liten hylle med en slags krum overlapp over. Under frokosten i ellevetiden hadde vi ligget utenfor teltet og lurt på hvordan forholdene var over denne formasjonen. Det virket som linjen stoppet, alt ble blankt et stykke, før en ny riss- og diederlinje ledet mot toppen.