Slik beskriver Kristoffer Randers Molladalen på Sunnmøre. Beskrivelsen minner litt om synestesi, eller sanseforvirring. Men slik er det altså der oppe. Ved et geologisk lykketreff har gneisen foldet seg, lag på lag, isen har skurt og skurt ved røttene – og linjer har erodert og karret seg frem gjennom millioner av år. Tykke spir har blitt tynnere og tynnere, flak for flak. Etter hvert kom primitive livsformer, og dyrelivet. Primatene gikk stadig mere oppreist, fikk kortere hale, mere syngende, tenkende og dansende – men trolig mindre flinke til å klatre for hver generasjon. Som et mirakel i siste time, ganske så nylig, etter varm og kald krig, så ruslet noen opp i dalen med tau i sekken. For å klatre.

Det er mange bratte vegger i Molladalen også. Ikke så store som Trollveggen, ikke så reine som Presten, og ikke så kort anmarsj som på Fugløya – men de byr på et variert utvalg av nydelig og fast klatring i spektakulære formasjoner. Det som virkelig er spesielt med Molladalen er likevel de spisse tindenålene.