Jeg møter Dina på Klatresenteret i Trondheim. Hun har nettopp fylt 16 år og har vært aktiv klatrer de siste syv årene. Hun har et lurt smil, lang hestehale og går på krykker. Jeg har kjent Dina i flere år som treneren hennes. Hun er typen som både er sjenert og sta samtidig, og jeg har alltid blitt fasinert av den komboen. Forsiktig i første møte, men så tydelig på hva hun selv ønsker å oppnå. Dina har cerebral parese og har gått 1,5 år på krykker. Hun har operert foten to ganger uten at det har blitt vellykket ennå. Jeg har nesten aldri hørt henne snakke om sykdommen sin. Hun har en holdning om at det er så mange andre ting å fokusere på, så mye annet som er så mye mer spennende. 

Dina parkerer krykkene ved veggen. Jeg sikrer henne opp en 6-errute hun klatrer uten problem. De to kara som nettopp måtte snu på den samme ruta, ser litt overrakende opp mot Dina som klatrer lett forbi cruxet de jobbet på.

– Hva er det som motiverer deg?