Mange søker etter «eventyret» og dras mot det ukjente og å mestre det uforutsette. Hvordan eventyret gestaltes og realiseres varierer. Klatrere opplever ofte dette eventyret i planlegging og gjennomføring av turer hvor egne ferdigheter, ut over selve klatringen, utfordres. Gjerne å gå ruter ingen før har gått, finne uoppdagede klipper eller større vegger og fjellområder. Det kan ofte være krevende å sette slike eventyr ut i live, men som for Askeladden, kan gevinsten oppleves som umaken verd.

ALT ER OPPDAGET

Som en noe tilårskommen middelungdom på 48 år har jeg siden sent på åttitallet hatt stor glede av å utforske klassiske klatreperler i inn- og utland. Selv om turmålene i en eller annen form har vært beskrevet, har jeg så absolutt opplevd spenning og intensitet i å repetere andres bragder. På tross av tiår med en slags tilfredsstilt eventyrlyst, har jeg hatt en gryende spire og dragning mot det klassiske eventyret; å gå egne ruter, finne min egne klippe – eller det råeste; å finne mitt eget fjell!

Men jeg har tenkt at alt er oppdaget. På Sørlandet, i min del av kongerike, har en rekke legender og konstellasjoner herjet. Kjent for mange er sikkert Mike Tombs, Dæhlie/Doseth, Nedkvitne/Nøst, Mårdalen/Grimeland, Weninger/Brunnert og Nils Rune Birkeland. I flere tiår var de på leting etter, og fant, alt av klipper og fjell. Slik kan det i hvert fall føles og under slike for-hold opplever jeg at min spede kime av pionerånd har hatt dårlige vekstvilkår. Når Nils Rune Birkeland med flere brukte uker og år i telt og kajakk på å førstebestige landsdelens siste (?) uoppdagede fjellvegger, der disse hadde gjemt seg bort på Spafjell og Urdenosi, hinsides allfarveg, kan vi vel ikke si at det ble høstet av de lavest hengende frukter! (Se norsk-klatring.no/Impulser/Ute/Fjell/Nytt-i-Telemark).

HEMMELIG EVENTYRPLAN

Det var med dette som bakteppe jeg var fylt med en ekstra hemmelighetsfull fryd da jeg stakk innom Nils Rune Birkeland for å hente Christianssand Klatreklubbs slagdrill. Jeg hadde jo antakelig oppdaget et uklatret fjell og fornemmet eventyrets sitring og jeg var ikke bare svanger, men nær nedkomst for realisering av dette eventyret. Med meg hadde jeg fått en av mine trofaste klatrepartnere Finn Dag Hjelseth som jeg hadde lokket ut i uløkka. Således svarte jeg vagt «økseskaft» på spørsmål fra den garvede pioner Birkeland om hvor drillen skulle brukes. For å bevare vennskapet, svarte jeg «Åseral» og «Bortelidområdet» på oppfølgingsspørsmålet, noe han tidsklemt slo seg til ro med.

PÅ REKOGNOSERING

Med prognoser for godvær var jeg ekstra oppspilt og tankene løp like lett og uanfektet som min rekognoseringsferd drøye to uker tidligere. Da hadde jeg kjørt de ti milene nordover fra Kristiansand og inn til Juvassdemningen. Derfra hadde jeg, kun ikledd shorts, kikkert og iPhone, jogget to idylliske kilometer inn til Juvasstølen. Målet var Juvasstølfjellet og de antatt uoppdagede vest- og sydveggene. Et fjell jeg på utallige ski- og løpeturer i Bortelidområdet hadde beskuet, der det lå som en blåne på østsiden av Juvatn. På parkeringen ved demningen fikk jeg tatt de første bildene og videre inne ved Juvasstølen kunne jeg beskue den ca 150 meter høye sydveggen på nært hold. Den fremsto delvis begrodd, men med innbydende renner, diedere og svapartier med skiver og overlapper. Jeg småløp videre nordover, og forserte et vegetert og noe bratt blokk-terreng før jeg var i posisjon til å undersøke vestveggen nærmere. Den fremstod som en av landsdelens typiske svavegger der en forsiktig begynnelse reiste seg mot et bratt topparti hvor jeg kunne skimte et overheng og noen mindre overlappspartier. Så jeg her konturene av et eventyr? Håpet om materialisering steg da oversendt fotodokumentasjonen ble godt mottatt av Finn Dag.

ASKELADDEN OG HJELPEREN

Der jeg nå jeg suste nordover på RV 9, hadde Finn Dag også kommet seg avgårde fra Oslo-området og vi nærmet oss hytta på Bortelid fra hver vår kant, glade for at ingen i siste liten hadde inndradd de godkjente permisjonssedlene. Jeg hadde planlagt for litt kveldsklatring på et lokalt egenutviklet crag, og før solen gikk ned, hadde vi kjempet oss opp noen av linjene. Ved bålpannen på terrassen den kvelden ble planene for neste dags eventyr lagt før vi søkte husly for natten. (Se fører for Bortelid her: ckk.no/foerer/rock-roll-bortelid.aspx.)

Morgenen etter rant solen opp som i eventyrene og skreppa ble fylt med kjent rack, dog med litt ekstra redundans i utvalget av kammer og kiler. I skreppa hadde Askeladden også, tidsriktig eller tradisjonsløst – leserens valg, en drill, ringbolter og noen hengere. Etter en kort biltur kunne vi betrakte Juvasstølfjellet fra Juvassdemningen, men i motsetning til sist, hadde jeg som Askeladden nå med både gode hjelpere og ymse remedier, dersom prinsessa av Juvasstølen skulle vise seg vrien og vrang.

Det tok oss tjue forventningsfulle minutter før vi stod ved Juvasstølen og gransket sydveggen med kikkert. Den var full av muligheter, men vi spottet ikke øyeblikkelig noen helt klare linjer, så vi fortsatte mot vestveggen og forserte den vegeterte ura i optimistisk driv. En tiltagende varme gav denne junidagen et sommerlig preg. Vel fremme befestet vår antakelse av veggens beskaffenhet seg; overkommelig, men med et bratt topparti. I loddlinje fra det vi definerte som innsteget, bød dette på en tydelig overlapp, noe som ble plan A, så fikk vi heller vurdere veien videre når vi kom så langt.

Før det ble besluttet å ta med drillen, hadde vi følt på alle pionerers dilemma; balansen mellom sporløs ferdsel, sikkerhet og det å gjøre veggen tilgjengelig. Vi ønsket primært å gå en naturlig sikret linje, drillen ble derfor bragt med for å etablere en rappellretur for å åpne for muligheten til å gå flere ruter samme dag. Returen på denne delen av fjellet hadde vi vurdert som en tidkrevende affære. Vi så også at det kunne dukke opp behov for å sette en bolt eller to om utklatringspotensialet ble for stort. En rute med for høy grad av eksponering, er ofte ikke så lett å anbefale videre til andre.

EVENTYRET

Etter loddtrekning stod jeg nå i den skarpeste enden av tauet. Det var en deilig følelse å legge ut på den første taulengden opp vestveggen. Det var lett sva med noen brattere partier. Taulengdene ble strukket til nær 60 meter og standplass etablert naturlig. Selv om det ikke gikk inflasjon i setting av sikringer, var det tilfredsstillende sikringsmuligheter for graden som etter hvert strammet seg litt til. Første taulengde satte vi til 4-, neste, grad 4 og tredje taulengde fikk grad 5-. Vi var nå kommet opp til toppartiet og hadde så langt, graden til tross, klatret og sikret med sindig årvåkenhet. Dette var jo nybrottsarbeid må vite.

Før Finn Dag tok til på å lede opp toppartiet på fjerde taulengde, beskuet vi strukturene i fjellet og undersøkte de muligheter som hadde åpnet seg. Vi kunne ane tre alternativer videre; en direkte som ledet gjennom en overlapp i et formasjonsrikt overheng, en til høyre og litt inn i formasjonen og en traverserende «fluktrute» til venstre. Vi gikk for direktevarianten som viste seg å ha store tak, gode sikringsmuligheter og gav utsøkt klatring.

Vel oppe spankulerte vi litt rundt og beskuet verden fra eventyrerens litt eksiterte perspektiv. Sjatteringer i blått, grått og grønt gjorde det sydligste av Setesdalsheiene ekstra vakre der de lå med absolutt siste rest av gjenstridig snø tappert kjempende mot sommervarmen.

Vi etablerte noen retningsindikerende varder ned mot stedet vi ville bore det første paret med ringbolter. Drillen ble tatt frem og vi boret de første hullene. Her var det viktig at hullene ikke ble for dype, ikke for grunne og ikke for vide. Askeladden hadde litt bore-erfaring fra tidligere og med to gode ringbolter i solid fjell, kunne returen begynne. Sjelden hadde vi vel trivdes bedre på en rappellretur der vi nå i reversert rekkefølge, oppsøkte standplassene til de fire taulengdene på vårt nybrottsarbeid. Kreasjonen fikk navnet «Bare Egil» og graden ble satt til 5+ etter siste taulengdes crux. På veg ned hadde vi god tid til både nyte og foto-dokumentere ruta. Svært tilfreds tok vi sekkene på ryggen, skottet en siste gang opp på ruta, og la i veg ned den bratte krattskogen mot sydveggen og dagens andre førstebestigning.

Tilbake på Juvasstølen inspiserte vi den formasjonsrike sydveggen. Planen her ble litt løselig; vi ville forsøke å komme til topps ved å starte opp noen markerte riss for så fortsette litt på lykke og fromme. Da vi vurderte at returen her ville være en flott spasertur, ble «drill og dall» lagt igjen ved stranden på stølen. Rissene på første taulengde var nær klassiske (5-) med standplass etter 35 meter under et takoverheng. Takoverhenget, mesterlig ledet av Finn Dag, ble satt i grad 6+. Det var ikke uten en utrykksfylt lettelse han fikk satt en kam på en avsats over hovedcrukset. Tredje taulengde gav 4’er klatring med et 5/5+ parti før den fjerde og siste taulengde bød på et velsikret og litt fuktig 6+ crux. Vel oppe ble vi igjen preget av en slags kontemplativ følelse. Vi hadde hatt store forventninger før vi begynte og det hadde for så vidt vært intenst da det stod på. Nå stod vi her i kveldssol og skuet ned på Juvasstølen som lå i et duvende heilandskap med en himmel perfekt gjengitt i Juvassdammens vannspeil. Det hadde vært et eventyr, vi hadde fremdeles litt igjen av fredagskvelden og egentlig en hel helg foran oss. 

Askeladden og hjelperen nøt den naturskjønne prinsessens enkle retur ned til stølen, plukket med seg resten av utstyret og slentret tilbake på stien de på morgenen hadde kommer fra. Den kvelden skrønet de begge skamløst om sine kamper mot bratte bergbundne tusser og troll. 

PRINSESSA OG HALVE KONGERIKE

Resten av helgen ble det klatret på Slettafjell og Lindalsfjellet, så Juvasstølfjellet ligger fremdeles der nesten helt uoppdaget. Kun to firetaulengders ruter er foreløpig gått; Bare Egil (5+) og Ikke bare Bare Egil (6+). Om andre har eventyrlyst og gode hjelpere, har prinsessa vist at hun lar seg klatremålbinde. Vi fikk tillatelse fra grunneierne til å bore rappellfestene på vestveggen, men fikk forståelse av at de ikke ønsket dette skulle bli en sportsklippe. Juvasstølfjellet har flotte muligheter for utvikling av nye tradruter og husk; eventuelt nye bolter må alltid avklares med grunneier.

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel