Anne Grete Nebell

Født: 26.10.1965
Utdanning: Fysikk hovedfag
Arbeid: Sikringsleder i Nordsjøen
Start: Begynte å klatre i 1982
Hardeste bulder: Graviton (7A) i Fontainebleau
Hardeste rute: Verma 1000 (8-/8) i Romsdalen og Sunkist (A4) i Yosemite.
Beste klatreopplevelse: Det er så utrolig mange og helt umulig å velge ut en.

Mitt første møte med klatringen skjedde i Innerdalen på Nordmøre – på fjellgården der min bestefar vokst opp. Den ble drevet videre av lillebroren hans, Olav Innerdal, som kombinerte gårdsdrift med turisme. Olav holdt klatrekurs og var fjellfører, og var en av veldig få i landet som holdt på med den slags på den tiden.

Olav ble tidlig en helt for meg, og det var stor stas å få høre historier og å få se klatrerne komme ned fra fjellene. Min mor hadde vært deltaker på et av de første klatrekursene som ble holdt der og hadde blant annet klatret Sørøsthjørnet på Skarfjell tidlig på 60-tallet.

Min far, som også klatret, gikk på NTH på den tida tindegruppa ble stiftet, og kjente godt størrelser som Ralph Høybakk, Nils Faarlund, Per Vigerust og resten av de aktive klatrerne. Han var også ofte i Innerdalen der han blant annet har noen fine førstebestigninger å vise til. Jeg er altså arvelig belastet.

TIDLIG KRØKES: Fra en av de første taulengdene på Betsys rute på Skarfjell i Innerdalen, 1985. Foto: Berit Skjevling.

Da jeg var seks-sju år gammel knøyt min mor et tau rundt livet på meg og satte opp topptau på kurssteinen i Innerdalen. Den letteste veien kunne man lett gå opp og ned, så hun fant en litt vanskeligere variant til meg, et kort laybackriss. Beina ville bare skli unna, tauet strammet rundt livet og det var veldig skummelt, men med oppmuntrende tilrop nedenfra kom jeg opp og var stolt som en hane etterpå.

Klatring på den tida var synonymt med fjellklatring, det var farlig og slett ikke noe barn drev med

Men så ble det stillstand i altfor mange år. Klatring på den tida var synonymt med fjellklatring, det var farlig og slett ikke noe barn drev med. På DNT’s kurs i Innerdalen var det dessuten 17-års aldersgrense, så da var det bare å vente. Det aksepterte jeg uten videre, og siden det var så uaktuelt å få holde på med ble det også litt bortglemt i noen år. Vi flyttet til Lier der det er relativt flatt sammenliknet med Sunndalsfjella, og det ble turning og volleyball og basketball og ski og alt mulig annet.

Men da den magiske 17-års-grensa nærmet seg var jeg klar. Tindeklubbens årbøker fra 1948 og 1958 sto i hylla hjemme og var gjennomleste mange ganger, og 8000-meterne kunne jeg på rams. Da alle i klassen hadde måttet holde foredrag for hverandre det første året på videregående hadde mitt handlet om klatring. All informasjon hadde jeg hentet fra de nevnte årbøkene; Mitt foredrag om bolteteknikk og spikerstøvler var dermed fullstendig utdatert, men det var heldigvis både jeg og tilhørerne lykkelig uvitende om.

Sommeren 1982 tjente jeg penger til klatrekurs ved intensiv jordbærplukking, og i august var man endelig i gang. Fra nå av var det bare fjell og klatring som gjaldt. Elisabeth Moe var deltaker på samme kurs. Vi skulle begge nedover til Oslo etterpå og la turen via Romsdalen i ens ærend for å se på Trollveggen. Det var en god omveg, men definivt verdt det. Veggen var så utrolig stor og mektig! Penger var mangelvare så vi haiket videre ned til Oslo og sparte det vi kunne til klatreutstyr.

Sommeren 1982 tjente jeg penger til klatrekurs ved intensiv jordbærplukking

Nivået på klatringen på denne tiden var slik at da jeg senere på høsten så et bilde av Ragnhild Amundsen på forsiden av Norklatt der hun ledet en 6÷-rute, så var det noe jeg trodde ville være helt utopisk for min egen del. Alt på 6-ertallet sto det virkelig stor respekt av. Da snakker vi selvfølgelig om kileklatring, borebolter hadde jeg enda ikke hørt om. «Friends» var blitt demonstrert på kurset, men det vi lærte å bruke der var kiler og hekser.

Kolsåstoppen var det eneste stedet i Oslo-området det fantes fører for, og Øvre Sydstup var et samlingssted for klatrere, så nå var det dit vi dro. I helgene var det først å sykle de par milene fra Lier til Hvalstad, der min far bodde, på fredags ettermiddag, og så videre til Kolsåstoppen lørdag og søndag. Vi holdt oss på 3-er og 4-er tallet denne høsten, stort sett alltid på led, det var det som var morsomt. Vi fortsatte utover høsten til det var kommet såpass med snø og var blitt såpass kaldt at fingrene ble blåfrosne uansett hvor mye vi prøvde å varme dem. Og om våren var vi i gang igjen så snart sola begynte å varme.

FROSSEN: Fra førstebestigningen av Superlangbein i Drivdalen. Foto: Kjell Ivar Knutsen

Det var mye å lære. En av gamlegutta mente at det var viktig å beherske kroppsrappell om man ville bli fjellklatrer. Han viste oss hvordan tauet skulle surres rundt kroppen for å få den nødvendige friksjonen og sendte oss utfor stupet – til tross for at den dagens antrekk var shorts og singlet. Midtveis nede i veggen var brannsåret på den ene sida av halsen blitt såpass ille at det ble nødvendig å stoppe opp og surre om tauet. Da gjaldt det å konsentrere seg og få det riktig mens man sto og balanserte på ei lita hylle midt i veggen.

Vel nede var i hvert fall brannsårene symmetriske. Vi klarte å holde tårene tilbake og besto tydeligvis testen for nå fikk vi omvisning til alle de fineste rutene og dessuten noen gode historier på kjøpet.

Vi fortsatte til det var blitt såpass kaldt at fingrene ble blåfrosne

Sommeren etter kurset slo jeg opp teltet mitt i Innerdalen og hadde det stående der hele sommeren. Jeg var så heldig å ha en bestemor nede på Ålvundeidet, og kunne bo der når det var styggvær og oppe i Innerdalen når det var finvær. Klatremiljøet var veldig inkluderende, og jeg fikk være med de erfarne på mange, lange, fine ruter.

I 1984 begynte jeg på NTH. Å komme til Trondheim var utrolig spennende. Her var det et aktivt klatremiljø, og jeg havnet midt oppe i det. De hadde til og med en liten innendørsvegg. Den var loddrett, kanskje fem meter lang og et par meter høy, og med påskrudde treklosser. Nå kunne man klatre om vinteren også! Studiene gikk det derimot dårlig med, det var bare klatring som gjaldt. Etter et år på NTH fikk jeg sommerjobb som ovnspasser på smelteverket på Sunndalsøra, og da studiene skulle begynne igjen på høsten ville jeg heller fortsette å jobbe for å få mulighet til å reise ut i verden og mere klatring.

FOSENHALVØYA: Fra Selnes-klippen utenfor Trondheim, på 80-tallet. Foto: Aslak Aastorp

Våren ‘86 gikk turen til Australia. Jeg kjente ingen som hadde vært der og visste fint lite om klatringen der, men hadde funnet en adresse til Sydney Rock Climbing Club og sendt avsted et brev med mange spørsmål, og jeg hadde fått svar av lederen av klubben. Han ville selv vise meg rundt. Da jeg oppsøkte ham i Sydney viste det seg at han var mer enn dobbelt så gammel som meg og nesten døv. Med min elendige skole-engelsk ble det vanskelig å kommunisere, men klatring ble det.

Jeg ble installert i hans sommerhus oppe i Blue Mountains, hvor jeg ble værende i en måned, og fikk hele tiden klatre sammen med lokale entusiaster. Noen anbefalte Mt Arapiles, og jeg haiket de 100 milene ned dit. Her holdt en gjeng med heltidsklatrere til gjennom hele den australske vinteren. Vi bodde i telt og lagde mat over leirbål.

Mt Arapiles var en unik plass. Her fantes godt over tusen naturlig sikrede ruter. I den solide sandsteinen kunne man finne overhengende ruter helt ned på firertallet og man kunne stole på selv de minste RP-ene om de var godt plasserte. Formen kom seg betraktelig, og jeg ble etter hvert nokså stødig på å onsighte ruter på seksertallet og kunne av og til slå til med en og annen hardere rute.

Med min elendige skole-engelsk og han som nesten var døv – ble det vanskelig å kommunisere, men klatring ble det.

I tre år fortsatte jeg dette livet. Det var gode tider i Norge på 80-tallet og lett å få jobb, så jeg vekslet mellom å jobbe på smelteverket når jeg var blakk og å reise ut for å klatre når jeg hadde penger. I årene etter Australia ble det jevnlige turer til blant annet Frankrike der nesten all klatring foregikk på borebolter. Det føltes veldig behagelig når man var vant til å knote med egne sikringer, og man kunne definitivt satse hardere uten å miste hodet.

Vinteren 85/86 var det usedvanlig gode isforhold i Sunndalen. Isklatring hadde jeg så vidt fått prøve i Trondhjem året før, men nå ble det mer. Det var også veldig morsomt, selv om jeg aldri ble like fortrolig med dette elementet som med fast fjell. Men jeg tror kanskje jeg og Ann-Magritt Aune ble første jentelag opp Kongsvollfossen i Drivdalen. En lett tur nå, men vanskelig nok for oss med datidens klumpete Zero-økser og tungskrudde isskruer.

KLASSISK: Fra et av mange besøk til Selnes, en veldig flott klippe på Fosenhalvøya utenfor Trondheim. Foto: Eyvind Sønstebø.

På denne tida møtte jeg også Berit Skjevling. Jeg hadde hørt om henne en stund, og hun var alltid omtalt som den mest positive og ivrigste og mest entusiastiske klatreren i mils omkrets. Alt det viste seg å stemme. Vi fikk etter hvert gått veldig mange fine turer sammen. Den første test-piecen vi gikk sammen var Betsys rute i Innerdalen sommeren ‘85. Det var 10-12 taulengder, og den sto i seks minus. Det var en milepæl for oss å bryte sekser-barrieren høyt til fjells.

Jeg vekslet mellom å jobbe på smelteverket når jeg var blakk, og å reise ut for å klatre når jeg hadde penger

Våren 1988 dro vi til Romsdalen på tre ukers klatreferie. Vi klatret på Hornaksla sammen med de lokale, og vi gikk Sydpillaren på Mongejura sammen med Olav Båsen. Den siste var en ny testpiece for oss. Ruta var på 24 taulengder og var gått første gang for bare sju år siden, så det sto fortsatt stor respekt av den. I hvert fall hadde vi stor respekt. Vi fikk ledet hver vår 6+, og vi brukte bare 12 timer på ruta – til tross for at vi var tremannslag og til tross for at vi brukte mye tid på å studere fører og veivalg.

Vi hadde dratt til Romsdalen uten at Trollveggen var et uttalt mål, men den lå jo i bakhodet på oss begge, og vi hadde snakket mye om for en vanvittig vegg det var og om hvor artig det måtte være å være oppe i den. Etter å ha hvilt ut etter Mongejuraturen måtte det sies høyt; kanskje vi skulle ha prøvd oss på Trollveggen også? Jo, vi måtte jo det. Det var i slutten av mai og fortsatt mye snø i fjellet. Vi studerte veggen i kikkert. På introsvaene lå det veldig mye snø, men de var ikke så skremmende bratte. På de største hyllene i selve veggen lå det også mye snø. Men værmeldingene var strålende, og det var egentlig ikke noe alternativ å reise fra dalen uten å ha prøvd.

MEDIENES SØKELYS: En ære å bli intervjuet av «Sjonkel Rolf», eller Rolf Kirkvaag, i og om Innerdalen. Foto: Kjell Ivar Knutsen.

Opp kom vi, men cruxtaulengdene viste seg å ligge i topprenna som ikke var synlig nedenfra, og der det fortsatt lå mye is og snø. Vi hakket is med nøttepirkeren, sparket spor i bratte snøfelt med svaskoene våre og brukte ni timer på de siste få og vanligvis enkle taulengdene. Desto større var jubelen da vi toppet ut!

Kanskje vi skulle ha prøvd oss på Trollveggen også?

Nå fulgte fysikkstudier og deretter nærmere 20 år i Romsdalen – Norges fremste klatreeldorado etter min mening. Jobben som sikringsleder i Nordsjøen var en drømmejobb for en som fortsatt ville klatre mest mulig, men den historien hører vel ikke med i en artikkel om mitt møte med klatringen.

Til slutt: Klatringen var, og er, en lidenskap, men hele veien var det også diverse diffuse plager å slite med – der det å ikke få sove kanskje var det aller verste. På slutten var det blitt så ille at klatring var utelukket og det sosiale livet var blitt til ingenting. Verken skolemedisinen eller diverse alternative behandlere hadde noe å tilby, men så; en lege som foretrakk å bruke kosthold framfor medisinering som førstevalg til den slags problemer ble redningen.

Etter bare et par uker på et korn- og melkefritt kosthold, etterhvert også sukkerfritt, ble det så mye bedre at det føltes som et lite under. Fortsatt blir det bedre år for år, og jeg klatrer igjen, om enn ganske forsiktig. Avslutningsvis må jeg derfor få benytte denne anledningen til å rette en stor takk til Marit Rakstang, damen som fikk satt meg på rett spor!