Andre juledag 1899 skjøt og drepte Johannes Heftye den 24 år gamle Ove Postmyr, som var bror til min oldefar. Denne hendelsen er nå blitt utgangspunkt for romanen Drapet på Austrått. Martin Tranmæls nedtegnelser (Communicatio forlag 2011).

Johannes Thomassen Heftye var eldste sønn av Thomas Johannesen Heftye (1822 – 1886), en mektig og rik forretningsmann i Christiania som i dag kanskje er mest kjent som stifter av Den Norske Turistforening. Han var bror av Thomas Thomassen Heftye (1860-1921) som ble forsvarsminister i Blehrs regjering i 1903 og Gunnars Knudsens første regjering i 1908. I 1905 ble Thomas Heftye landets første telegrafdirektør, en stilling han hadde inntil han omkom i en togulykke ved Nidareid i Trondheim under åpningen av Dovrebanen i 1921. På det tidspunkt hadde den eldre broren Johannes Heftye vært død i mange år. I avisen Dagsposten i Trondhjem (byens største avis) kunne man lese følgende 11. mars 1907:

«Godseier Johannes Heftye til Austrått døde igaarmorges på Trondhjems Sygehus hvor han, lidende av Nyresygdom, har ligged siden 7de Januar i aar. Heftye kjøbde Østraat Gods i September Maaned 1882. Han var en meget reserveret Karakter, leved stille og tilbagetrukkent. Han havde flere Interesser og gjorde i tidligere Dage En Masse Reiser. Han var omkring 58 aar gammel. I  Anledning Dødsfaldet, er Afdødes Bror, Telegrafdirektør Heftye, Godseier Heftye og Afdødes Søster i dag kommet hertil. Liget vil bli ført til Christiania og begravet der.

Les også: Kvinner i klatresporten.

De ovennævte Personer reiser i Eftermiddag til Østraat.»

Åsstedet: Johannes Heftye kjøpte gården Austrått på Ørlandet for 100 000 kroner i 1882.

Her står altså ikke et ord om at mannen hadde en fortid som fjellklatrer, eller at han kanskje var «Norges første tindebestiger». Det ante nok verken Dagspostens redaksjon eller for den del folket ute på Austrått og Ørlandet noe om. På Ørlandet kjente man ham for noe annet, som stein toillåt, omtrent det samme som riv ruskende gal. Men aller mest kjente de ham for å ha skutt og drept den 24 år gamle fiskersønnen Ove Postmyr. Ben Johnsen skriver i boka Jotunheimens Stortopper følgende:

«Etter omfattende reiser i Europa, Tyrkia, Midtøsten og Nord-Afrika slår han seg ned som godseier på Østraat. Han la om veien til Østraat og kom opp i en voldsom nabokrangel som endte med en mordanklage som han riktignok ble frikjent for. Han var ugift og en ensom mann på slutten.»

Men Johannes Heftye ble ikke bare anklaget for drap, han hadde også utført drapet. Heftye kom til Austrått i 1882, kjøpte godset for 100 000 kroner og folket på Ørlandet sa at familien Heftye hadde bidratt for å få dette litt sære familiemedlemmet ut av Christiania. Han var jurist, men også utdannet forstkandidat fra Sverige. Fra 1882 var han gårdbruker og eier på Austrått med historie tilbake til kjente eiere som Finn Arneson, Fru Inger og Ove Bjelke; rikskansleren som bygde selve Austråttborgen. Henrik Ibsen bragte godset inn i verdenslitteraturen med skuespillet Fru Inger til Austrått (1857). Men Heftye var den første eieren som folket på Ørlandet ikke fikk respekt for. Han lot deler av jorda ligge brakk, mens det var stor utvandring og nød. Det sto til og med i avisene. Det skulle bli svært mye annet. 

Folket på Ørlandet satt imidlertid ikke med sannheten. Alt var ikke sort-hvitt, de kjente ikke hans bragder, interesser, talenter og slett ikke de bøkene han hadde skrevet. Nå har jeg gått inn i denne materien og skrevet en roman basert på hendelsene. I arbeidet har jeg fått øye på en merkelig og ganske interessant person, en mann man kanskje også kan få litt sympati for, men ikke var helt god, som man sier, og altså drapsmann. Det siste er ikke viet særlig oppmerksomhet. Men Dagsposten gav heller ikke drapet noen oppmerksomhet i nekrologen, og det kan vi forstå ut ifra rollen avisen inntok i drapssaken mot Heftye i år 1900. Avisen støttet nemlig godseierens rett til å forsvare seg selv og eiendommen og skyte pøbelen som herjet på gården og i grenda. Samtidig trampet avisen grundig og grovt på fattige, ubemidlete fiskere og husmannsgutter, inkludert han som ble drept. Avisen var jo en Venstreavis, samme parti som Thomas T. Heftye representerte.

«Det er Drukkenskap og Raaskab som har forvoldt Ulykken. Og det for Hænde, at baade Privatmænd og Politimænd på Ørlandet har Ansvar for, at denne Raaskab har faat brede sig saa uforstyrret saalænge til det voldte Ulykke…»

Nei, det var altså intet drap, bare en ulykke, etter avisens mening.

Heftye og Slingsby
Johannes Heftye var førstegangsbestiger av Store Knutsholstind i 1875, og fikk ære og oppmerksomhet for det. En ære som ble borte da William Slingsby besteg Store Skagastølstind året etter, og Heftye kom i skyggen. Men framfor å overgå Slingsby med egne og nye klatrebragder, klatret han istedet Store Skagastølstind, og skrev så en bok om det: Skagastøstinderne i Sogn – 5. juli 1820 til 14. august 1880, med undertittelen «Aarhundredets første Norske fjellbestigere, Bestigerne av Koldedalstind og Nordre Skagastølstind, professorene ved Oslo Universitet, Chr. Boeck og B. M. Keilhau, disse blade tilegnet av Store Knutsholstindens bestiger(1881)».

Heftyes idé var å nedvurdere Store Skagastølstind, fortelle omverdenen at å klatre denne tinden ikke kunne måle seg med Store Knutsholstind, og at Slingsby ikke kunne måle seg med ham selv og denne tinden. At han finner ei ny rute opp, Heftyes renne, gjør han ikke noe poeng av. Han skriver:

«Vi tror dog, at … bestigeren av 1876, [Slingsby] beskriveren av samme aar, [Slingsby] samt endelig bestigeren og beskriveren av 1878 [Harald Petersen] undskylder, at vi ennu ikke er kommen oss av vor forundring over, hvor forholdsvis lett, vi fant bestigningen av Store Skagastølstind.»

Og Slingsby lot seg provosere, tok grundig hevn ved å erobre Knutsholstind, i lag med en dame; Marie Sølfestsdatter. En dame på Knutsholstind! Og han hevdet at de knapt hadde behøvd å ta seg for med hendene på turen opp. Det ble til en strid og en polemikk mellom de to. Heftye sa Slingby hadde lett etter en egnet dame for dette formålet. Denne krangelen er omtalt i mange kilder, av dem har jeg allerede nevnt Johnsen med Jotunheimens Stortopper. God er også Norsk Tindeklubbs Norsk Fjellsport gjennom 200 år (2007) og ikke minst W.C. Slingsbys Norge, den nordlige arena, i norsk utgave ved Jan Schwarzott (1997); med mange gode fotnoter. Da Henning Bødker Tønsberg (1837-1881) leste Heftyes bok forsøkte han å klatre toppen etterpå, og omkom under dette forsøket. Slingsby beskyldte Heftye for å ha forårsaket ulykken gjennom sin undervurdering av vanskeligheten ved å klatre Store Skagastølstind.

Lees og Clutterbuck skriver i Tre i Norge ved to av dem (1882) at de treffer en norsk original de kaller mr. Coutts. Men det framgår at denne mannen nettopp har klatret Store Skagastølstind, og dermed skjønner vi at det er Johannes Heftye de har møtt. Herlig humoristisk og ironisk står det følgende om ham (fra 1981-versjonen til Tanum/Norli):

«Det er naturligvis helt overflødig å nevne at Coutts ikke et øyeblikk hadde tenkt på å gå den veien som de to andre bestigere hadde fulgt. Etter flere dagers leting hadde han funnet en vei som var dobbelt så farlig, og da han ikke hadde tid lenger til å finne en enda verre, måtte han nøye seg med den.»

De beskriver ellers Heftye som en sårbar og ærekjær person, ytterst nøysom med hensyn til personlig komfort, som vasket hele kroppen og pusset tenner både morgen og kveld. Men også:

«Da vi ikke vet om at det er fisk på tindene, og da han ikke hadde gevær med seg, fant vi ham nokså skjør, og da han ovenikjøpet hadde helt snauklipt hår, var det ikke fritt for at vi passet omhyggelig på våre eiendeler. (…) Det viste seg forresten at mr. Coutts var både skikkelig og hyggelig, han har reist i mange land og har stoppet ut fugle for Kristiania Museum.»

Austrått 1899
Senere, på Austrått, skulle mange komme til å erge og irritere godseier Heftye. Og selv bli irritert av ham. Noen plaget ham med hærverk, bråk og tyveri på godset. Mannen utmerket seg som ganske spesiell, og ble gjennom det et slags mobbeoffer. Fjellene han hadde klatret tidligere visste de intet om, og det er ikke sikkert det ville ha hjulpet. Men de så ham bygge fuglekasser og legge greiner til skjul for rovfuglene, de så og hørte ham hilse ordentlig på kyrne hver morgen og de så ham leke seg med å kjøre karjol i fjæra langs flomålet så vannspruten sto.

Det fortelles også at han var opptatt av å være først til kirken på søndag og dro svært tidlig, men på en av gårdene som han måtte forbi, hadde de traverhester. Og her lå de alltid klare da Heftye kom, og kjørte selvfølgelig ut på veien rett bak ham. Snart dro de forbi med sine topptrente hestekrefter, til Heftyes store raseri. Og så sa alle om ham etterpå: «Han er stein toillåt!»

En veistrid var foranledningen til drapet. Den rodelagte veien, hovedveien, hadde alltid gått gjennom tunet på Austrått. Men Heftye ville ikke ha trafikk der mer, og la på eget initiativ og kostnad en ny vei på utsiden som både ble mer værhard og for mange: en omvei. Det skjedde tidlig på 1890-tallet. Heftye hadde ikke tillatelse fra herredsstyret, og det ble mange saker der. Men han brydde seg ikke. Folk som hadde vedlikeholdsplikt på den rodelagte veien, ble kjeppjaget av Heftye da de kom med hakkene og spadene sine og skulle gjøre sin plikt. Dermed ble ikke veien vedlikeholdt lenger, men det ble heller ikke nyveien. Snart lå begge veiene der ufarbare. Noen gikk gammelveien og ble jaget, etter hvert gikk de fleste nyveien for å slippe bråk.

Ingen mente Heftye hadde rett til å ordne seg slik, og det hadde han da heller ikke.
Til julen 1899 hadde Heftye fått bygd en grind og hyret en vaktmann for å hindre at folk passerte langs gammelveien. Det hadde vært bråk to tidligere julehelger, i 1897 og 1898. Og den andre juledag i 1899 kom ungdommene forbi, de hadde gått gjennom tunet og var i ferd med å forlate gården da vakta kom etter dem og rev kjeft. Det ble slagsmål, og snart var Heftye tilkalt utstyrt med totensläger og en revolver med seks skudd. Han skjøt tre av dem inn i marken, og med det tredje skuddet døde Ove Postmyr. Heftye ble arrestert samme natt, og satt fengslet noen dager ute på Brekstad. Så ble han transportert til Vollan Fengsel i Trondhjem, men slapp fri dagen før liket ble begravd.

Drapet på Ove Postmyr ble kjent over hele landet. Borgerpressen støttet Heftye mot pøbelen fra «Pøbellandet». Avisen Dagsposten var verst:

«Urostiftere og Pøbel faar rase og ture, drikke og styre, uden Ansvar, paa Veie og Gaardsrom hos fredelige Folk, mens Øvrigeden sitter hjemme og spiller Kort. Men naar en Mand Aar efter Aar maa opleve at drukne Urostiftere trænger ind paa hans Gaardsrom og bruker brutal Vold mot hans Folk og han endelig trods Varsku blir overfaldt selv, idet han vil hjælpe den overfaldne, og skyter til selvforsvar, – ja da vaagner Øvrigheten av Døsen og arresterer – ikke de drukne Urostiftere, – men den edru Mand, som har forsvaret sin Gaard, sine Folk og seg selv. (…) Og naar Grendens Ophidelse faar Tid til at lægge sig vil det viselig bli indrømmet, selv av den dødes Pårørende, at Ulykken var selvforskyldt, forvoldt av ham selv og hans drukne Kamerater.»

Offeret: Ove Postmyr ble skutt av Johannes Heftye. Til høyre offerets far, Petter Moen Postmyr. 

Videre skrev avisen om foreldre som hadde sviktet i oppdragelsen av de unge, og skolen som ikke hadde nok religionsundervisning i timeplanen. Domstolene avga tre dommer som viste at også de – som borgerpressen – sto på de mektiges side mot de fattige fiskerne og husmennene. Fordi disse var fattige, og de var drukne.

Først ble ikke engang Heftye tiltalt for drapet, men offerets far Peter Moen reiste privat straffesak. Slikt var mulig den gangen om påtalemyndigheten ikke anla sak. Den samme påtalemyndigheten var imidlertid ikke i tvil da de anla egen sak mot guttene, for å ha overfalt vakta og stelt i stand bråk og uorden.

Martin Tranmæl
Den unge og senere sentrale Arbeiderpartikjempen Martin Tranmæl er romanens jeg-person og forteller, og her er et utdrag fra boka; en samtale mellom Heftye og Tranmæl, der Heftye har ordet. Dette er fiksjon, men basert på en historie som ble referert i Adressevisen i januar 1900 i en artikkel av sakfører Sofus Hansen. Det er veistriden det handler om:

«Jeg ser ikke annet enn at den nye veien er av langt høyere kvalitet enn den gamle, men hjelper det? Nei. Mange ønsker også å provosere meg, tror jeg. En av dem som burde visst bedre var doktoren. Han er død nå, men altså: En kveld kom han kjørende på gammelveien gjennom tunet i karjolen sin, som en annen slyngel, men jeg hadde sett ham i god tid. Jeg ser slyngler på langt hold, og fikk tid til å hente den nye revolveren min. Jeg sa ham noen Pauli ord, midt i ansiktet. ’Hva du reker etter her, min gode mann?’ spurte jeg. Doktoren unnskyldte seg, sa: ’Nå må De slippe meg forbi, Heftye! Jeg skal på sykebesøk til en gutt som er klein. Han er bare elleve år og har lungebetennelse.’ ’Da vet kanskje doktoren at det fines en annen og likere vei på andre siden?’ sa jeg. ’Vi kjørte oss fast i gjørmen der borte,’ maste han,’slipp oss nå forbi, hører De! Jeg har skaffet medisiner til en syk gutt på elleve år.’ ’Men jeg har, min gode doktor, skaffet en revolver av aller nyeste og beste sort,’ svarte jeg, ’og med den kan jeg skyte alle slags dyr, også mennesker!’ Da fikk han fart på seg, doktoren, Tranmæl, ha, ha! Når noen ser den oljete revolvertønnen full av blank og kraftig ammunisjon, får de den høyeste respekt, ja, det gjelder de fleste her på Ørlandets flate jord.”

Dommene
Det var ingen tvil om at Heftye hadde skutt, og at det hadde forårsaket Ove Postmyrs død. Her er utdrag fra dommen i saken mot Heftye, Strindens og Selbu meddomsrett, sak 13/1900, 27. juni: (Indstventeer her Heftye, Sagsøgeren er Oves far Peter A. Moen)

«Skuddet traf Afdøde i Brystet og gikk ovenifra nedad gjennom hans Legeme, hvilket tyder paa, at Indstevnte enten har staaet høiere end Afdøde eller at de kan ha været aldeles tæt sammen. En nærmere Behandling af dette Punkt finder Retten unødvendig. Indstevntes Forklaring, at han med Skuddet ikke havde til Hensigt at ramme nogen, er heller ikke bestridt af Sagsøkeren, der som anført gjør gjældende, at det er begaaet et uagtsomt Drab. I dette kan Retten ikke være enig. Det var Afdøde Ove Postmyr, som overfaldt Indstevnte og det maa formodentlig antages, at denne derved berøvede Instevnte Evnen til at styre Skuddets Retning, og i ethvert fald bevirkede, at Indstevnte i Overfaldsøieblikket tabte sin Ro og Sindighet, saa at han ikke selv var sig bevidst, hvilken Retning Skuddet fik. Men da er den ulykkelige Begivenhet efter Rettens Formening heller ikke at tilegne Indstevnte som Uagtsom. Den forvoldtes av Afdøde selv, og var for Indstevntes Vedkommende rent hændelig…

Thi kjendes for Ret:

Indtevnte Johannes Thomassen Heftye frifindes for Petter Andreassen Moens Tiltale i denne Sag. I Erstatning til Statskassen for dennes Udgifter ved Sagen udreder Petter Andreassen Moen 100 – hundede Kroner.»

Lensmannen som arresterte Heftye, fikk irettesettelse fra riksadvokaten. Sakfører Sofus Hansen fikk delvis ødelagt sin karriere. Og Ove Postmyrs kamerater mistet ikke bare sin kamerat; i en annen dom som ble anket og lite endret, ble de ilagt bøter og fengsel på vann og brød. Slik ble liket også dømt.

Peter Moen hadde inntil da vært driftig høvedsmann med fembøring, som han og folk fra grenda reiste på vinterfiske til Henningsvær med hver vinter. Men etter drapet falt han sammen; han hadde mistet sin sønn, sett drapsmannen bli frifunnet og blitt tilkjent saksomkostningene i saken.

Heftye kan heller ikke ha følt at alt hadde gått rettferdig for seg. Han var nemlig hos Peter for å prøve å komme i prat, kanskje for å snakke ut, kanskje for å bistå på en eller annen måte? Men Peter slapp ham aldri inn over dørstokken. Så vi vet ikke. Årene etter hadde Heftye alltid en sildkasse med seg når han kjørte langs veiene på Ørlandet. Møtte han folk, tok han kassen på hodet inntil de hadde passert.

I kirkeboka står det om Ove Pettersen Postmyr at han «falt for revolverskud.» Amerikabilletten han hadde i lomma, med avreise januar 1900, var påspandert sompre paid ticketav den yngre broren som hadde emigrert tidlig i 1899. Nå tok en av de andre «voldsmennene» fra den skjebnesvangre kvelden andre juledag, Nikolai Sannan, hånd om billetten. Han hadde også arvet Oves Amerikadress, med gjensydd kulehull. Han reiste i mars 1901. Nikolai kom aldri mer tilbake.

Romanens jeg-forteller Martin Tranmæl var på Ørlandet i juni 1903, som agitator for Arbeiderpartiet, og skrev en artikkel i sosialistavisen Ny Tid om sitt møte med Oves far, Peter Moen. Som forventet av en sosialist den gangen, sto han solid på offerets side med sterk sympati med den dreptes familie. Her er Martin Tranmæls autentiske avskjed med Peter Moen i 1903, sitert fra Ny Tid:

«Da han ved afskeden rakte mig sin barkede hånd, rant det store taarer nedover hans furede og veirbidte ansigt. Jeg stak en skilling i hans haand og forsikred ham min sympati. Der sto han igjen, gammel, udslidt, knækked og dybt såret på sin æresfølelse…»

Les også: Storens biograf.

Så skulle man kanskje tro at Ny Tid var aktiv mot borgerpressen da diskusjonen gikk over landet i år 1900? Men Ny Tid tonet ikke flagg før saken var over. Hvor var Ny Tid rett etter drapet og under rettsforhandlingene? Hvor var Martin Tranmæl, journalist i avisen? Både Ny Tid og Tranmæl hadde snudd ryggen til drapet, og våknet først langt senere – etter at klassejustisens dommere hadde talt. Romanen prøver å gi en forklaring på disse spørsmålene.

Denne saken sto på trykk i Klatring 106.

Forfatter Egil Postmyr har også skrevet romanen «Drapet på Austrått. Martin Tranmæls nedtegnelser».

Les mer om boka her.