"Ode: høystemt lyrisk dikt i strofisk form, opprinnelig resitert med musikkledsagelse." Her får du Sindres egne ode til Nils - med eller uten musikkledsagelse:

Fredag kveld på Fleischer's og jeg skulle bare en liten tur i baren. Så langt kom jeg aldri. I trappa traff jeg Nils.

Til info er ikke denne teksten klarert med noen av de impliserte, jeg får bare ta sjansen. Etter å ha fått kjeft av Helge Ingstad i sin tid, skal jeg tåle det meste. Det er et poeng her forresten, det tar bare sin tid å komme dit:

Hvem Nils? For de 230 deltakerne på den nasjonale Skredkonferansen som i år ble lagt til Voss, fins det bare en Nils. Det er ham alle står på skuldrene til. Reint fysisk skulle det bety at vi ser ned på ham, men vi ser egentlig opp til ham. Eller vi betrakter ham med et undrende og omsorgsfullt skråblikk, slik jeg gjør et forsøk på nå. Ingen i norske fjellsport-kretser kommer utenom Nils, du må forholde deg til ham enten du vil det eller ei. Det kan være en prøvelse.

For verden utenfor er han kjent som Nils Faarlund, naturveileder og naturfilosof. Å forklare hvem Nils er og hans betydning for norsk friluftsliv for de som ikke allerede vet det, er som å forklare tindesportens magi for de som ikke klatrer selv: Vanskelig, nesten umulig, med mindre man har gjort egne erfaringer. For å få et visst innblikk i Nils Faarlunds liv og lære, bør man ferdes i urørt natur og lese hva han skriver eller høre hva han sier. De fleste med fartstid i norsk fjellsport – eller Hæren – har opplevd Nils. Alle har en Faarlund-historie.

Kontrastfylt møte i Romsdal

Selv husker jeg ikke første gang jeg møtte denne bautaen av en fyr, men det har blitt noen planlagte og noen sporadiske møter. Som den gangen i Romsdal i forrige årtusen da vi var på fellesøvelse med norske alpine redningstjenester, og Nils Faarlund skulle lære oss korrekt radio-korrespondanse. Så sto han der i lobbyen på Aak hotell, rak i ryggen og luggen rett til værs som alltid, mens Rolf Bae og Grim Gjeldvik og andre fjellfanter forsøkte å komme til hektene etter nok et sjøslag i «Lille Helvete». Var det den gangen Rolf ble servert 96% og fikk vondt i tennene? Jeg er usikker på akkurat den detaljen, men sikkert var det at vi knapt nok hadde sovet og ikke var helt i vater da Nils forklare grundig og metodisk de riktige prosedyrene for militær radio-kommunikasjon. Rolf var på sitt mest rufsete på den tiden, og hadde en lite militær tilnærming til kommunikasjon eller livet generelt.

Hvilken scene det var! Verken før eller siden har jeg sett en større kontrast mellom to frilufts-entusiaster fra hver sin generasjon: Rakryggen og økofilosofen Nils Faarlund som så på rufsepetteren og partyløven Rolf Bae med en blanding av kjærlighet og forakt, og Rolf som sto der og fingra med radioen og forsøkte å balansere en hengiven respekt for en av heltene hans med en langt fremskreden likegyldighet til presis radio-kom. I tillegg hadde vi alle en galopperende hodepine.

«I read you loud and clear» sa Rolf da vi kom for oss selv igjen. Jeg kvitterte «10-4 - roger that» og for å sitere hun i Parterapi: Me lo! Me lo helt til bakrusen gikk over og vi gjennomførte de alpine redningsøvelsene med varierende kvalitet på radio-snakket.

Men vi syns det var stas da, å møte Nils Faarlund – helt oppriktig! Han var jo en legende allerede da, og jeg kan huske at jeg ble lettere stressa over å møte denne sagnomsuste fyren dagen derpå. Men det gikk seg til, og Rogaland Alpine Redningsgruppe leverte varene slik vi skulle på øvelsen.

Historien bak to rutenavn

Digresjon: Et annet uforglemmelig øyeblikk fra denne helgen var da en av kollegene våre fra en annen alpin redningsgruppe ble sendt ned i fjellveggen for å lage standplass, og kom opp igjen i helikopteret med beskjed om at det ikke var mulig. Han hadde allverdens sikringsutstyr på selen, men fikk ikke brukt noe av det. Fjellet var for kompakt. Da rasket Magnus Andersson – Grabben – et kileknippe med seg i irritasjon og lot seg fire ned på hylla hvor vi skulle etablere «skadested». Etter få minutter hørte vi på radioen «standplass klar». Rolf svarte «100%» og så fulgte vi etter ned.

Og dette forklarer hvorfor det fins to klatreruter på Nova-feltet i Sandnes kommune som heter «96%» og «100%». Rolf Bae begynte nemlig å jobbe med disse to linjene i 2007-2008, før han dro på K2. Siden han aldri kom hjem derfra, måtte vi andre fullføre dem, en på meg og en på Lars Flatø Nessa som var med Rolf på K2. «96%» vet de fleste hva er, men «100%» er det uttrykket Rolf brukte om noe som var ok eller om folk han likte. Det gjaldt de aller fleste. Rolf ga komplimenter i prosenter fra 100 og oppover. Alle var gode i bånn. Hvis han likte dem ekstra godt kunne han si «han e 110%» eller til og med 120. Noen få, sånn som Magnus, fikk litt ekstra, han bikket 120%.

Hyggelig gjensyn

Nå er verken Rolf og Magnus blant oss lenger, men Nils Faarlund er her fremdeles. Han begynner å eldes og har en lei isjas, men var like rank i ryggen da jeg traff ham i trappegangen på Fleischer’s Hotell sist fredag. Rundt ham satt og sto en liten flokk tause tilhørere, slik det ofte gjør, og lyttet mens Nils doserte. Jeg slang fram en hånd og hilste uten å være sikker på om han ville kjenne meg igjen, men han kvitterte med å si «takk for sist og artig radioprogram du var med på nylig!» Ikke overraskende viste det seg at Nils er en trofast lytter til Verdibørsen med stor sans for P2-reporter Jostein Gjertsen som stiller de gode spørsmålene og tryller fram lyttbare podkaster av alskens samtaler.

Det gjorde inntrykk å møte Nils Faarlund på ny. Han var skarp og klar som alltid, og like snakkesalig som jeg kunne huske. Han har en tendens til å gjenta sine egne forelesninger i et stort antall variasjoner og kan improvisere over tematikken natur og kultur og friluftsliv som ingen få jeg har møtt. Stribukken har opparbeidet seg en egen stemme i norsk offentlighet. Gjennom sitt arbeid med Norges Høgfjellsskole som han startet i 1967, har han vært med på å utdanne flere generasjoner veiledere og fjellførere i norsk natur. Internasjonalt har han representert Norge innenfor fjellføring, fjellsport og alpint redningsarbeid i flere tiår. For Nils ble det en livsoppgave å lære folk å ferdes i naturen, men på naturens premisser. «Naturen er kulturens hjem. Friluftsliv er en vei hjem», er et av Faarlunds mantra. Han vil bringe folk tilbake der de kom fra, det vil si inn i naturen og ikke ut i den.

Jeg tror ingen, verken oss eller Nils sjøl, er i stand til å fatte hvilken betydning han har hatt for det norske friluftslivet gjennom snart 60 år. Nils Faarlund er en sterk og selvstendig tenkende personlighet, og han har aldri gått på akkord med seg selv. Det står det respekt av, selv om man kan få prøvet tålmodigheten sin til tider når han snakker om økosofi på innpust og utpust.

Reportasjetur til Hemsedal

Midt på 90-tallet fikk jeg som ung journalist i Stavanger Aftenblad sjansen til å reise til Hemsedal for å lage reportasje på Nils Faarlund og hans Høgfjellsskole. Og dermed begynner jeg å nærme meg poenget med denne epistelen: Foranledningen var at en av mine beste venner i Bratte Rogalands Venner, Annika Klippenberg, hadde tatt fri fra jobben som flymotormekaniker for å flytte til Hemsedal for å gjøre noe annet. Hun ville heller være i naturen, og lære om den. «Bare døde fisk følger strømmen» var overskriften på artikkelen der Annika ga oss et innblikk i hennes nye liv i en tømmerhytte uten elektrisitet, der hun måtte tasse over tunet hver gang hun skulle på utedoen på låven.

- Jeg har aldri visst hva jeg skulle bli, sier Annika i artikkelen. – Flymotormekaniker ble jeg ved en tilfeldighet, jeg er interessert i verken fly eller mekanikk. Livet er fullt av tilfeldigheter.

På spørsmål om hun tror andre drømmer om å bryte opp fra det tradisjonelle A4-livet svarte hun:

- Absolutt! Folk drømmer om noe bedre, men tør ikke å løsrive seg. Du vet hva du har, men ikke hva du får.

Slik snakket en ung kvinne i 1996. Det hører med til historien at Annika vendte tilbake til oss andre i Stavanger etter et år på Nils Faarlunds skole, giftet seg med Bernt Ove Reinertsen og fikk to barn, gutt og jente. I årene etter levde de et ganske tradisjonelt familieliv på Buøy ved siden av et aktivt friluftsliv over hele verden, men særlig i Ryfylke.

Den gamle eika

Tre uker etter reportasjen om Annika kom intervjuet med Nils Faarlund. Jeg kalte det «Gamle stammer velter aldri», mest sannsynlig fordi jeg betraktet Faarlund som en stødig eik. De eldste og største trærne i skogen har alltid fascinert meg. Når disse trærne får stå i fred kan de bruke mange hundre år på å leve, og mange hundre år på å dø. En gammel eike-stamme fortsetter å gi liv lenge etter den har visnet. Slike trær er viktige for mangfoldet. En eik er unik, du finner ikke slike trær i et plantefelt. Da jeg i sin tid leste Ringenes Herre, husker jeg at jeg ble fascinert av Tolkiens beskrivelse av entene, de eldgamle personifiserte trærne som faktisk redder verden til slutt. Det gir mer mening enn at det fins enn allmektig Gud som styrer naturen som et spill.

I Hemsedal den gangen høsten 1995 sto ikke alt dette like tydelig for meg, men på den tiden oppsøkte jeg enkelte av entene i skogen, så som Nils Faarlund, Arne Næss sr, Helge Ingstad, Stein P. Aasheim, Lars Monsen, Thor Heyerdal med flere. Noen ganger alene, andre ganger med kompiser som Rolf og Morten Diesen. Det gjaldt å snakke med heltene før det var for seint, og unnskyldningen min var journalist.

Advarte om massemediene

Nils Faarlund var ikke vond å få i tale, kan du si. Han messet i vei om hans store prosjekt i livet, det han i dag kaller «iscenesettelsen av verdidannende læring i møte med livsfaren i fri natur». Etter å ha møtt ham på Voss, gikk jeg inn i Aftenbladets arkiv for å se hva jeg skrev den gangen, hva Nils sa. I teksten kan jeg lese mellom linjene hvilket inntrykk Nils gjorde på en ung journalist, der han fortalte om hans kjærlighet til naturen og til verdens urbefolkninger som lever i pakt med den, og hans tilsvarende forakt for det industrielle forbrukssamfunnet. Det er påfallende hvor tidlig ute Nils Faarlund var, bare se hvordan han ordlegger seg i 1996, før internett og mobiler var allemannseie, og hvor aktuelle disse ordene er i dag. Nils Faarlund kaller massemediene for «masemedier» og påpeker at «vi drukner i informasjon»:

– Medievirkeligheten er bare flimmer. Det forkavede livet går på livet løs. Folk blir mørbanket av en virkelighet som raser imot. Det er ingen indre sammenheng. Ingen stillhet. Vår levemåte er umenneskelig og unaturlig.

Faarlund har i flere tiår ment at vi ikke lever bærekraftig. Den gangen beskrev han hvordan nordmenn besitter en innbilt kunnskap om en naturlig levemåte:

– Vårt miljøengasjement er en myte. Vi er schizofrene, tjener penger på olje, dreper elvene med vannkraft, trenger naturen tilbake for anleggsveier, flyplasser og skiheiser. Fritiden blir brukt til å samle krefter i naturen ved å forbruke den. Så kommer vi tilbake til jobben og fortsetter å ødelegge stadig ny natur. Norge er så heldig at det ennå er en del villmark igjen. Vi er bortskjemte og blendet. Hvorfor gikk det galt med Per og Pål i eventyret om Espen Askeladd? De var overmodige.

Det var ganske fatalistisk og samtidig treffende sagt allerede i 1996. Mange har ikke skjønt hva du har snakket om i 50 år Nils Faarlund, før nå kanskje. Jammen ser det ut til at du får rett, skremmende rett. Bare se hva som skjer i norsk natur i dag, den valses ned for å gi plass til vindturbiner, til "grønn energi".

Les også: Nils Faarlund om kampen og gleden

Midt i menigheten

På Voss i helgen kom du til dine egne. Skredkonferansen er blitt til et svært arrangement med hundrevis av deltakere fra ski og klatring, NVE og Statens Vegvesen. Menigheten din er trofast og voksende samtidig som dine «disipler» våger å gå sine egne veier og tenke sine egne tanker, delvis inspirert av deg.

I konferansesalen i Voss gamle kino satt du midt i og langt framme og fulgte interessert med på alle foredrag om fjellsport og skredberedskap, slik du har gjort siden du selv dro i gang disse seminarene på begynnelsen av 90-tallet. Og du var den ivrigste av alle tilskuerne, reiste deg etter flere av innleggene for å rose foreleseren eller kommentere det som ble sagt. Et par ganger snudde du ryggen til scenen og holdt en liten mini-forelesning mot publikum, bare for å stjele oppmerksomheten enda litt til. Ingen andre kan tillate seg dette enn du Nils, og få andre ville blitt tilgitt.

Søndag sto du selv på scenen og lot oss få en ny versjon av natur-evangeliet, slik du har talt tusen ganger før. Da siterte du en av professorene på samfunnssikkerhetsstudiet på Universitetet i Stavanger, Ove Njå, som veileder stipendiaten Albert Lunde. Sistnevnte jobber som politimann i Lom øverst i Gudbrandsdalen, og er for tiden i sluttfasen på en doktorgrad om snøskred. Sannsynligheten for snøskred er omtrent det vanskeligste man kan si noe vitenskapelig håndfast og objektivt om, og illustrerer kjernen ved risiko-begrepet: Usikkerhet, mange variabler, store konsekvenser, gjetning om framtid.

Den uberegnelige naturen

På et eller annet tidspunkt har Faarlund snakket med Njå, og ingeniøren hadde halvveis resignert sagt «Naturen er visst ikke så enkel å beregne.» Dette sier du fra talerstolen nå Nils, og man kan ane en lett triumferende «velkommen etter» fordi naturens uberegnelighet og uovervinnelighet har vært en essensiell del av budskapet ditt i alle år. I tillegg foretrekker du å snakke om «fare» framfor «risiko», du vil helst velge dine egne ord.

Det slo meg at det er faktisk sjuende far i huset som står der oppe, bortsett fra at Nils Faarlund går blant oss på gulvet og er høyst oppegående. Og det er så viktig det han sier, om å bevare naturen og verdien av å ferdes i den. Så banalt og enkelt, og så vanskelig å få til.

Det er bare måten å si ting på som av og til kan komme skjevt ut – noe som for øvrig kan gjelde flere av oss. Den ene kvelden i en av Fleischer’s finere stuer satt Nils der med et lite hoff rundt seg, unge mennesker som lyttet respektfullt til nestoren. De fleste visste hvem han var, bortsett en mye yngre kvinne som prøvde å motsi ham og som ikke forsto hvorfor denne eldre karen viste begrenset interesse for andres meninger og la ord i hennes munn.

Jeg var ikke til stede der og da, men ble fortalt at det oppsto en liten konfrontasjon og påfølgende mail-korrespondanse. Det folk skal vite er at Nils Faarlund elsker en god debatt og har ingenting imot å bli motsagt, tvert imot. Flere burde våge. Hvis du har en mening du kan stå for, gjelder det bare å gripe sjansen akkurat i det Nils trekker pusten og må ta en ørliten pause. For han må puste han også.

Vaktskiftet

Jeg kjente en varm og sammensatt fascinasjon for Nils der vi møttes i trappa på Fleischer’s, mens han kåserte om dette og hint på autopilot. Jørgen Aamot, en av Nils’ etterfølgere i Nortind-utdannelsen og en av Norges mest erfarne fjellguider, reiste seg og sa «jeg har hørt dette før jeg Nils» og nikket til meg som et slags «du får ta over vakta her». Etter hvert forsvant den ene etter den andre og til slutt satt jeg igjen med Nils alene og vi kunne bli mer personlige. Og nå skal jeg endelig komme til poenget:

– Husker du Annika Klippenberg, spurte jeg. – Og husker du at jeg besøkte dere i Hemsedal og skrev artikler i Aftenbladet for over 20 år siden?

Nils Faarlund festet blikket i meg og lente seg fram.

– Selvfølgelig! Hvordan går det med Annika? Hun mistet jo mannen sin.

– Ja, hun mistet Bernt Ove i 2012. Annika og familien har vært gjennom mye. Ungene har flytta ut og begynt å studere, og det går bra med dem. Annika derimot, har fått en sjelden kreftform, men hun føler seg ikke syk og drar på tur som aldri før. Jobber lite og lever mye.

Jeg ser Nils sitt oppriktige engasjement og omsorg for en tidligere elev ved Høgfjellsskolen, og vissheten om at livet er urettferdig noen ganger. Noen ganger er det de som fortjener det minst – og som lever sunnest – som blir hardest rammet.

– Men hun giftet seg på ny i sommer, på turisthytta Sandsa i Ryfylke. Det var et eventyrlig bryllup. Nå har hun flyttet sammen med Olav Martin Bråtveit, de bor på Bryne.

– Er det sant? Det er fantastisk å høre, sa Nils Faarlund, det er sjelden jeg har sett ham emosjonell. – Kan du hilse så mye til Annika?

Ja, det kan jeg Nils, med glede. Herved gjort Annika Bråtveit Klippenberg! 

Nils Faarlund er også fast spaltist hos Ute-magasinet. Her kan du lese flere av spaltene hans.