Christer Raugland

Alder: 33

Bosted: Oslo

Utdannelse: Kremt

Yrke: Skrusjef på Klatreverket

Beste film: The Eiger Sanction

Beste bok: Prosessen av Franz Kafka
Hovedinteresser: Klatre, friluftsliv

Begynte å klatre: Ja

Hardeste klatrerute: Pump Fiction (8b+) på Fetsund ved Oslo

Hardeste bulder: Det blå bulderet til Dan på Klatreverket

Beste klatrefelt: Hauktjern eller Ceüse
Flotteste fjelltur: Stetind

Klatredrøm: Å klatre inn i solnedgangen

For en stund tilbake hang jeg i tauet relativt høyt over bakken i Bohuslän, kun festet rundt en einerbusk. Litt tidligere den ettermiddagen svikta kropp og sinn da jeg prøvde å klatre, og nå var jeg tvunget til å rappellere for å få ned stæsjet mitt fra ruta. Dødsannonsen leses opp for meg; dum som han var trodde han at en einerbusk skulle holde. Hver gang jeg stoppet for å plukke med meg neste sikring gynget tauet, og jeg tenkte straks på busken jeg hang i. Det var 15 år siden jeg sist hang fra en einerbusk. Den gangen endte det så dårlig som det kunne, med skrubbsår, møkk i munnen og vepsestikk. Skulle starten få den slutten som egentlig var ment?

Det var mange med meg som mente at jeg hørte hjemme andre steder enn i klatreveggen. Fatter mente jeg hørte hjemme på sirkus. Bestefar syntes at jeg, med mitt lave tyngdepunkt, skulle ta opp kampen
 med Rønningen-gutta, som var på elitenivå i bryting. Skolekameratene mine ville derimot helst se meg drikke, pule og sloss. Selv ønsket jeg aller mest å leve ut Jack Londons Landstrykerliv. Hva som helst av dette ville vært mer interessant å skrive om enn det faktiske. Realist nr én, mutter, er hun som burde få skylden for at jeg ikke levde ut livet som en landstryker tidligere. Alene med tre gutter valgte hun å ta oss med på familieaktiviteten vi kom til å bruke mange timer på.

 Jeg var familiens vedheng da vi entra Teten i Vestby for å klatre. Ofte i lag med en kompis hang jeg og dingla noen meter over bakken, mens mine to eldre brødre strevde seg opp veggen. Dette var mitt første møte med klatring. Ganske normalt, udramatisk og trygt. Det var muligens derfor klatreren i meg forsvant da kompisen jeg dingla med flytta ut av landet. Egenverdien i klatring var ikke stor nok i seg selv. Miljøet var preget av gamle gubber og en tilstedeværende mor ... ukult. Hvis du har lest hit burde skjønne ca. hvor gammel jeg var; i starten av puberteten.

«Alene med tre gutter valgte hun å ta oss med på familieaktiviteten vi kom til å bruke mange timer på.»

GLAD I VEGGEN: Christer klatrer på Massone, Arco, i 2010. Foto: Vibeke Sandemo

Lenge lå klatring nederst på prioritetslista, men mutter mista aldri taket. Hun tok oss med og testa uteklatring i nærområdene – dro på tur til Håkonshallen, Villmarkshuset og Tyrilisenteret med jevne mellomrom. Frem til da kan jeg ikke huske prestasjoner, grader eller andre bragder. Det var lek og læring.

Da det begynte å gå alvor i det for meg, var da jeg skjønte at jeg kunne rappe med meg stæsjet ut på egenhånd. Jeg var ikke en særlig sterk eller talentfull klatrer, så den mest naturlige veien for meg var ovenfra og ned. Utstyrt med uærlige sigaretter og tjuvlånt klatreutstyr saumfarte jeg alle høye punkter jeg kom over. Det var skrenter og broer, trær og bygninger. Det var her jeg begynte å samle på bragder, som blant annet skolebygget og samtlige broer i Vestby kommune. Det hele ble gjennomført da resten av bygda sovna foran TV-en. Jeg var relativt alene om denne nattlige beskjeftigelsen, så bortsett fra blålysene regjerte jeg dette tidspunktet på døgnet. Slik varte det en stund.

«Jeg begynte å samle på bragder, som blant annet skolebygget og samtlige broer i Vestby kommune. Det hele ble gjennomført da resten av bygda sovna foran TV-en.»

Det høres muligens ut som om jeg drev mye med dette, men sånn var det egentlig ikke. Det var et sporadisk skilsmissebarns liv, med fyll på den ene siden og påfyll på den andre. Jeg flytta mellom mutter og fatter, fra Son til Oslo og tilbake og alt i mellom. Det sikreste jeg kan si er at det var betydningsfullt for meg å rappellere på alt jeg så. Jeg var den beste, og eneste jeg kjente som drev på med det.

 INNETRENING: Christer trener på Gekko i Oslo i det herrens år 2007. Foto: Benjamin Pujol Gekko

Ensom som jeg var tok jeg til slutt mot og prøvde å rekruttere en yngre fetter. Vi hadde først et par suksessfulle turer ned en kjent skrent før vi tok fatt på noe helt nytt. Bratt sva ikledd mosete hyller med stikkebusker. En perfekt utfordring. Vi vektet den stakkars busken vi hadde tauet rundt, og det virket greit. Rappellen måtte gå ned i etapper, så vi hadde siktet oss inn på en mindre hylleformasjon vi kunne ta stand på. De første meterne ned samlet vi kvister og møkk på veien. Det hele var ganske bløtt og kronglete, men det gikk.

Da vi begge var kommet ned på standplass-hylla og hadde dratt med oss tauet var det vel egentlig allerede for sent. Busken vi hadde sett oss ut var ikke ankret i noe annet enn den mosen vi stod på. Så da vi la tauet rundt den, løftet det store moseflaket seg og ut under strømmet det fram jordveps. I panikk hoppet jeg ut fra hylla med tauet i hendene. Du skjønner at dette ikke gikk så bra. I et par uker kjente vi på smaken av møkk, blåmerker og vepsestikk. Dette var slutten på den sommeren og for det vertikale i mange år.

«Det sikreste jeg kan si er at det var betydningsfullt for meg å rappellere på alt jeg så.»

Etter en stund som snill gutt i Oslos gater begynte jeg å kjede meg. Med en verdensmester i magen fant jeg fram penn og papir for å søke arbeid hos Gekko. På den tiden hadde de kommet seg ned til Gamlebyen. Der traff jeg et supert miljø som lærte meg alt det jeg hadde skrytt på meg i søknaden. Det var i denne tiden jeg ble flinkere til å bevege meg nedenifra og opp. Barndomsdrømmen om å bli landeveisstryker har aldri forlatt meg. Selv om mitt møte med klatresporten har forandret seg hver gang jeg har møtt det, har jeg alltid villet bomse rundt med et tørkle knytt i enden på en pinne og et strå i munn.

GLEMTE SKO: Christer topptauer barbent på en av 6+-ene på Veslefeltet på Hauktjern.

Det nærmeste jeg med suksess har kommet dette 
er å ta imot tilbudet jeg fikk fra Bobo (Dag Cappelen Papazian, som er hovedaksjonær i Klatreverket, red. anm). Han gav en mulighet til å kombinere jobb og familieliv med klatring og reise. Ikke helt hva jeg tenkte da jeg leste Jack Londons bøker, men trolig mer bærekraftig.

Dette møtet er det siste av de mange møtene med klatring jeg har bak meg, og det er fortsatt ikke over.