I Klatring 110 publiserte vi den anerkjente fjellklatreren Ralph Høibakks gjennomgang av Jon Gangdals bok; Five Treasures of Great Snow – The Story of Kangchenjunga, som ble skrevet etter forfatterens bestigning av fjellet i 2009. Høibakk anbefaler boka som god lesning og et godt kjøp.

Dette utløste en kraftig kritikk fra David Durkan, publisert i form av en kronikk i UTE og som et innlegg våre nettsider.

Durkan anklager boka for å mangle vitale deler av fjellets historie og for å inneha feil. Han mener også Gangdal representerer en mindre verdig klatrestil.

Her er Jon Gandals svar på kritikken:

Kunsten å redde seg selv

David Durkan hevder i sin «kronikk» i UTE (og som er pyntet på i nettutgaven av Klatring) at det er flere faktiske feil min bok om Kangchenjunga. Den eneste han påpeker er at historien om Dougal Haston og Doug Scott som satt værfast på et høyt fjell i et lite telt i tre dager, ikke stammer fra Kangchenjunga. Det er riktig. Det var på et annet fjell tidligere på 1970-tallet, og jeg beklager denne erindringsforskyvningen fra en kort samtale jeg hadde med Scott for mange år siden.

I «kronikken» foreslår Durkan at jeg burde ha tatt kontakt med Scott. Han skriver:

«Doug Scott har skrevet og holdt mange foredrag, og ville kunnet bidra med både bilder og tekst fra sitt taulag på tre menn som gikk en ny rute på den vanskelige nordryggen (1979). Å bidra med sine historier ville nok de fleste fjellklatrere i verdensklasse gjort, som har klatret nye, utfordrende ruter i alpin stil, ofte under ekstreme forhold.»

Dette var jeg klar over da jeg skrev boka. Derfor henvendte jeg meg høflig i en e-post til nettopp David Durkan, og spurte om han kunne sette meg i kontakt med Doug Scott, og eventuelt legge inn et ord for at han kunne bidra til boka, for eksempel med et forord eller et eget kapittel som kunne sette forskjellige prestasjoner på Kangchenjunga i riktig perspektiv.

Svaret jeg fikk fra David Durkan i en e-post 10. januar 2011 lød slik: «I see no/little value in the package holiday expedition style you promote, and have little sympathy for your standpoints. (…) Doug Scott is an icon, and has stood and stands for all that is good in modern rock, alpine and himalayan mountaineering. I believe you would fail the Doug Scott litmus test. Therefore it would be a misrepresentation of intent, and show poor ethic/lack of judgement, by myself if I should: 1: refer you to Doug, and 2: recommend he endorse you/this book.»

David Durkan har klatret mye, men selv aldri besteget høye fjell i Himalaya (bortsett fra noen trekkingtopper). Som verbal ekspedisjonsklatrer er han likevel selvsagt på fornavn og venn med de store ikoner. Det er vel årsaken til at han i en reportasje med Vi Menn kaller Gaustadtoppen (1883 m) for Sør-Norges Mount Everest. Hans forfatterskap begrenser seg til 75 sider med beskrivelser av turer rundt Turtagrø i Vest-Jotunheimen – utgitt på eget forlag, og en annen bok som han ikke vil oppgi tittel eller forlag på. 

I innlegget i Klatring viser han at han ikke kan lese, til tross for at boka om Kangchenjunga er på hans eget morsmål engelsk. Jeg har for eksempel aldri skrevet at jeg hadde store vanskeligheter med å finne kildemateriale, men at jeg ikke fant noen moderne bok om Kangchenjunga i bokhandlene i Kathmandu. Derfor skrev jeg en selv. Alle bøkene han henviser til er for øvrig oppgitt i bokas litteraturliste.

Med et så tynt utgangspunkt har jeg selvsagt full forståelse for Durkans behov for å redde sitt eget omdømme fra å gjøre noe så klanderverdig og nedrig som å sette sitt store alpine forbilde i kontakt med undertegnede. Hva årsaken er vet jeg ikke. Men kanskje vet han innerst inne at hans egne lånte fjell- og forfatterfjær sitter atskillig løsere enn de som er vokst fram av egen erfaring.

Alternativet tør jeg nesten ikke tenke på, altså at Durkan hadde formidlet kontakt med Doug Scott: Det ville høyst sannsynlig bidratt til at ovennevnte faktiske feil hadde uteblitt. Dessuten kunne det kanskje ha kommet med både et bilde eller to, og en mer utførlig beretning fra Doug Scotts, Joe Taskers og Pete Boardmans sterke alpinstil bestigning av nordryggen på Kangchenjunga (selv om det strengt tatt lå utenfor bokens selvvalgte historiske rammer som satte strek for detaljerte beskrivelser ved førstebestigningen av alle de fire 8000-meterne det første Himalaya-racet sto om, noe de fleste som har lest boka har oppfattet, også av bokas undertittel «The Story of Kangchenjunga» og ikke den atskillig mer pretensiøse «The History of…»). 

I David Durkans verbale fjellsofa er det åpenbart god klatrestil å prioritere å redde seg selv. Godt at det er der han tydeligvis sitter best. Da er det begrenset hvor mange han kan dra ned i sin fiendtlige fillehaug av fjongt fjellsnakk – i den grad en da i det hele tatt skal frykte at han er i stand til å skade andre enn seg selv og sine samarbeidspartnere.

Jon Gangdal