Klatring i Ersfjorden ved Tromsø

Polarbyen Tromsø ligger som navnet tilsier på ei øy, Tromsøya, som er knyttet til fastlandet med éi bru, og til Kvaløya på yttersida med ei annen bru. Fra vestsida av Tromsøya kan man se et gap i tinderekka ute på Kvaløya, der havet har fått bane seg inn mellom to fjelltopper, Trehørningen i sør og Skamtind i nord.

Fjorden imellom kalles Ersfjorden og er et Mekka for denne typen lysbrytning. Utallige tilreisende og fastboende fotoentusiaster har fått øynene opp for lysshowet området byr på. Rustet med linser av usannsynlig kaliber og utstyr som vanligvis er godt ute av proporsjon til faktiske evner og kunnskap innen fotokunst, kan de vente i time etter time på det perfekte øyeblikk av lyssammensetning i forsøk på å fange magien. Og akkurat her finner du vårt lokale sportsklatrecrag.

Mesteparten av feltet er slettes ikke lett tilgjengelig. Om du har tatt deg til Tromsø tar kjøreturen til Ersfjordbotn omtrent en halvtime, eller femti minutter på sykkel hvis man er riktig barsk og formen er god. 

Det finnes noen få parkeringsplasser i enden av veien, der boligfeltet i Ersfjorden slutter og asfalt blir til grusvei. Sure gule lapper kan forventes i frontruta om det er fullt og du har sjansa på en feilparkering.

Ved selve parkeringa finner man det aller første lille feltet, parkeringscragget, hvor en håndfull ruter kan gi en dose velsignet lett tilgjengelig trim for de som ikke rekker å ta seg til hovedfeltet. Vil man videre dit, går man til fots på grusveien, som går gradvis over i sti langs fjorden.

Når du har hoppa fra stein til stein over dammene i fjøra, skal du etter hvert følge stien opp en relativt bratt, iblant også glatt bakke, og traske over et lite sva, før man kommer inn igjen på stien og hopper over bekken. Her kan du fylle vannflaska.

Fra bekken følger en liten klyvetur gjennom storur opp til selve klatringa. Det er satt opp en del varder i ura, og du kan nok spare deg for noen blindveier ved å følge disse. Et stykke opp i ura reiser det seg en enorm stubbe av granitt, selveste Resekjerringa, hvor moroa begynner. Herfra kan man ved hjelp av lett klyving eller smyging under store blokker ta seg mellom rutene. 

Dette er med andre ord ikke en plass hvor man vil ta med de minste barna. Det kan vel strengt tatt heller ikke karakteriseres som et crag som har noe for enhver smak, ettersom det ikke er så mange ruter på nybegynnernivå.

Men for de som har lagt noen taulengder bak seg, og som leter etter utsøkt steinkvalitet, og ruter med stor variasjon i karakter og stil, så er det nok stor sannsynlighet for at denne lekeplassen kan falle i smak, og gi de fleste klatrere noe å bryne seg på.

Jeg har bedt en håndfull lokale klatrere fortelle om ei rute som betyr noe spesielt for dem i Ersfjorden. Ikke nødvendigvis den tyngste eller vanskeligste de har klatra. Bare ei rute som har gjort inntrykk på akkurat denne klatreren av en eller annen grunn. Variasjonen i svarene jeg fikk (tidvis på herlig svorsk) var slående! Dette gjenspeiler kanskje nettopp essensen i det cragget i Ersfjorden er for mange: Et bredt spekter av utsøkt utfordring.

Johanna Davidsson

Psilocin 7/7+ 

– Under min första sommar i Tromsø var jag rätt ny på sportklättring och tänkte att Psilocin var way över min kapacitet. Min klätterkompis hade den som projekt så jag stod i kylan i skuggan var gång vi drog ut till Ersfjorden. När hon till slut gick den hade jag prøvd den noen ganger på topptau och tänkte jag skulle testa leda.

– Efter det blev jag besatt av leden. Min kompis var middels nöjd med att fortsätta stå i kylan och säkra. Det blev en älsk-hat relation under alla oändliga försök. Det var tusen små flytt som måste göras i riktig rekkeföljd. När jag till slut gick den tänkte jag herregud så skönt att vara färdig med den, aldrig mera Psilocin! Men också väldigt lycklig över min pers.

Knut Bjørnebye

Dingel dangel 7-

– Dingel Dangel ligger på nedsiden av Resekjerringa og står i grad 7-. Den er helboltet, men er uten tvil en av rutene i Ersfjorden som kan tilby desidert mest variasjon. Trenger man en passe rolig sesongstart eller oppvarming kan man gå den som normalt, vil man ha noe hardere har man høyrevarianten (litt tung 8-/8) fra 6.-7. bolt.

– Normallinja kan gås trygt på kiler for dem som måtte ønske det og for å komme seg opp uten å bruke unødige krefter må det både jammes, laybackes, krimpes og stemmes. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg besteg Dingel Dangel denne sesongen, men det var utvilsomt flere enn noen andre ruter i ura, og jeg koste meg hver gang.

Leiv Aspelund

Seidmannen og Ersfjordens beryktede 8-/8 - kvartett 

– Tromsø-klatrere som skal gå sin første 8- prøver seg som regel på Sjamanen eller Moctezumas hevn. De to rutene ligger like ved siden av hverandre og er ganske like i stilen. Har du gått den ene er det naturlig å gå den andre også. Når du har ticket disse to, og hvis du ikke vet bedre, kan det være lett å la seg friste til å prøve Seidmannen som ligger like til venstre for Sjamanen. Med den offisielle, dog gammeldagse, graden 8-/8 er det naturlig å tenke at dette må være et passende neste steg på vanskelighetsstigen. Men gjør du det går du sannsynligvis på en smell.

Seidmannen starter med noen introflytt opp til en liten hylle. Så følger et parti med tynn og delikat klatring langs et slags riss, før bolten som markerer starten på cruxet klippes. Å klippe denne bolten er alltid en lettelse, for hvert eneste klipp så langt har bakke- og/eller hyllefallpotensiale. I hvert fall oppleves det slik. For besøkende engelskmenn føles det sikkert jolly good, men de fleste andre ser vel helst at klatring på bolt utøves uten dødsangst. Uansett, har du overlevd så langt står cruxet for tur, etterfulgt av en lettere uttopping. Stikkordene for cruxet er grisekrimping og særdeles lite tilfredsstillende kroppsposisjoner. Og cruxet er HARDT. Betydelig hardere enn hva en mellomting mellom 8- og 8 skulle antyde.

Og nå er vi inne på en av Ersfjordens kuriositeter. Det finnes i hvert fall tre andre klassiske ruter her som også står i 8-/8; Dingel dangel variant, Ulkeløypa og Når lyset kommer. Samtlige oppleves som minst 8 blank, om ikke mer. I hvert fall er ingen av dem lettere enn craggets største klassiker In deliri flagrante (8). 8-/8 er altså, noe uortodokst, hardere enn 8 på Ersfjord-skalaen.

Om du klatrer denne 8-/8 - kvartetten får du dårlig betalt for innsatsen i form av poeng på 8a.nu. Til gjengjeld byr rutene på utsøkt og variert granittklatring som krever mestring av de fleste stilarter, fra tynne vedvarende riss til fete bratte buldreflytt. Samtlige er 3-stjernersruter, kanskje med unntak av Seidmannen som nok faller inn i kategorien styggpen. Liker du Seidmannen er du sannsynligvis en særing. Men særinger er det heldigvis ikke langt mellom i et skikkelig klatremiljø.

Aniek Lith

Når lyset kommer 8-/8

– Etter at Kjersti spurte meg hva jeg synes er den beste ruta i Ersfjorden, tok det minst et måned med mye tenking før jeg klarte å svare. Det er så mange fine ruter, og med bare å skulle velge én favoritt ga Kjersti meg en stor utfordring. Jeg sier det ikke fordi jeg er en utroverdig lokalo, neida når jeg først kom hit for 3 år siden var jeg granitthater av den største ordren.

Men de bratte klippene I Ersfjorden med perfekte mengder crimps og sprekker gjør granitt til min favoritt stein nå. Ruter som “Dingel Dangel” (7-), “Sjamannen” (8-) eller “Riddu Riddu” (8+/9-) er store klassikere av god grunn, men “Når lyset kommer” (8-/8) overrasket meg mest, på den beste måten mulig. Jeg klatret den i min første sesong her, og denne ruta viste meg hvor teknisk, pumpy og artig granittklatring kan blir.

Takk Ersfjorden for å utvide horisonten min, og for så mye klatreglede! 

Magnus Eriksson

Slamtorsken 7+

– Like glatt og utilnærmelig som den ser ut”. “Som å svømme mot gravitasjonen”. Med de to setningene lykkes forfatteren av den nå utsolgte Kvaløya Selcted Climbs godt med å dramatisere opplevelsen min av ruta. En kjapp titt i klatreverdens databaser avkrefter dog fortsettelsen i guideboka som lyder “en naturlig klassiker for de som elsker naturlig klatring.” Det er nemlig ikke mer enn 3 loggede bestigninger å finne foruten førstebestigningen og diverse rykter. Langt ifra en klassiker i den klassiske betydningen av ordet!

Det begynner å bli noen år siden nå men jeg mener at Slamtorsken i sin tid var det særeste jeg har klatret og kan 10 år senere fortsatt stå ved det. En kamp, men en velsikret kamp. Og, hva graderingen enn egentlig måtte være så ikke håp at den kommer til å føles som 7+. Fra høsten 2020 har vi endelig to bolter I ankeret. Tror dog neppe det kommer til å lede til kø på Slamtorsken med det første.

Sigurd Norderval

Riddu-Riddu 9-

– Riddu Riddu er den ruta som står mest ut av de jeg har gjort i Ersfjorden. Ikke bare fordi den er den hardeste, men fordi ruta er helt fantastisk og fordi den tok meg enormt lang tid. Riddu Riddu er 25 lang og byr på overhengende krimping i starten, deretter skal man inn i et tynt riss som uten tvil er cruxet.

– Etter cruxet er man omtrent halvveis, her blir risset videre og man har nydelig, pumpende og jevn 7+/7a klatring til ankeret. Det å gå ruta var en fantastisk opplevelse, mye på grunn av klatremiljøet, alle de kjente fjesene man møter på cragget hvor alle virkelig bærer preg av en kjærlighet for Kvaløya-granitten.

Ellinor Phillips Pedersen

Steinbiten  8/8+

– Steinbiten spiser stein. Steinbiten spiser stein. Steinbiten spiser stein.

Da jeg var liten hadde jeg en talefeil og måtte gå til logoped. Jeg slurret på s`en og måtte gjenta setninger med flest mulig s` er for å øve. Husker at jeg ble ganske lei. 

Steinbiten i Ersfjordura er ikke som alle andre steinbiter. Den spiser ikke stein, men myk og fin menneskehud (helst av fingertupp type) til middag. Og så holder den seg mest i ro, litt i utkanten, bortenfor Dingel Dangel. Den flytter seg helst ikke, ikke en gang i vinterstormen som står hardt på oppe i ura. Av menneskehuden kan den ta store jafs, så store at det helt uskyldige mennesket blir satt ut av spill i flere dyrebare finværsdager og holder på å forgå av desperasjon. 

Den har en brå og bratt start, med store Eggum-liknende formasjoner, som gir deg kaldpumpen før du har rukket å tenke deg om. Den biter fra seg med èn gang kampen er i gang. Så skal du krimpe til krampa tar deg og steinbiten biter fortsatt i fra seg. 

Er det en god dag på ruta så er du plutselig ved en mega-jug, og steinbiten tar seg en pause i kampen. Det er mer en pause for å samle krefter til å bite skikkelig fra seg i neste omgang. Var du pumpa i underarmene og vissen i krimpen allerede? Bare å bruke pausen godt. Opp til mini-krystall med venstre tommel, sette opp venstre fot, legge høyre hæl på sidetak, gå opp i skulder høyre til liten nob. Krysse over med venstre hånd, klippe, puste, tungt kryss inn med høyre fot, hofta inn til veggen og ny krimp med vestre hånd. Går det, så går resten, tenker du, snart er Steinbiten utslitt og bekjempet. Men så glemte du betaen og dreit deg ut og falt av og banna. ” Steinbiten spiser stein. Steinbiten spiser stein.” Litt lei?

På`n igjen. Starten, midten, jugen, hæl-flyttet, holde ut de siste krimpene og klippe det møkkaankeret, og plutselig har du bekjempa Steinbiten som er mett og god. Helt tom for hud.

Johan Nils Swärd

Sjamanen 8-

– Jeg er egentlige ingen person som har tålmod til at prosjektere på vanskeligere sportsruter. Min ven Eik, er det samme. Men her var vi, i oktober måned, en gang for så pass lengesiden at jeg ikke husker hvilket år det var. Utstyrt med hodelykt, en på hodet, en nede som lyser på veggen, og to hodelykter på benene (for kunne se fottak bra). Stor dunjakke og så mye klær, det går an at ha, og fortsatt kunne beveges seg.

– Nu endelig, så tenkte vi ta oss tålmodet til at i vart fall gå en klassiker her i Ersfjorden, Sjamanen. Starten er mindre krimper som er bra når det er under 5+ grader og på grensen til snø. Den er lit teknisk første del og blir senere ganske grei. Vi kom oss ganske ofte til femte bolt der vi stadig falt av. Efter repetert dette, vært så nære at man føler man nesten gjort det, så begynte inspirasjonen å falme. Samtlige ganger i mørke og med alle hodelykter til stede. Til slut, forsvant mitt tålmod og samtidig kom vinteren kom med sin snø, og ødela resten av dette år med klatring.

– Greit nok, alt har sin tid. Jeg gikk der i noen år med følelsen at jeg ikke gått ruten men vært så nære at jeg ikke tog meg tid å ferdigstille dette gamle møtet. Så der gikk jeg rundt, med absolutt null minne av betan (som er vanlig for meg) og med veldig dårlig bismak at jeg borde gjøre klart dette. Men man vil ikke sløse bort de verdifulle klatredagene her i nord, på noe som man kjenner til (liker mest oppdage nye ting), og tenk så jobbigt om jeg må bruke flere økter på det. Og så kom dagen. I nesten sol, uten stillongs, når man kunde se rute uten hjelpemiddel, og en sikrer som ikke står hopper av kulde, så gikk jeg ruten på noen forsøk. Det føltes fint og ikke sløseri. Jeg har dock foresatt i skrivende stund ikke fortalt, min gode ven Eik, at jeg gått ruten.

Thomas Meling

In Deliri Flagrante 8

I want to be caught behind the tour bus with my trousers around my ankles

Lemmy Kilmister (Motörhead)

– In Deliri Flagrante var lenge selve svenneprøven i Ersfjord. I gamle dager, som i min tidsregning er årene før jeg selv begynte å klatre, var det ikke godt nok å klippe tauet inn i snufestet for å få godkjent bestigning. Man toppet ut naturligvis, men for at klatringen skulle godtas fullt ut blant de lokale måtte man i tillegg stupe ut i fjorden fra badeklippen langs stien. Frem til omtrent årtusenskiftet fulgte alle denne regelen, i ren frykt for å miste ansikt overfor premissleverandørene i Ersfjordbotn. 

– Ruten følger et klokkerent riss, og er snill mot huden. For meg blir krukset aldri lett, og jeg tenker hver gang at her skulle man vært fem centimeter lengre. Det finnes en småfolkbeta, men dæven, det er imponerende smyging. I toppen gjelder det ikke bare å holde ut, for den som bommer på sekvensen kan lett få seg en suser. Jeg tror det er helheten, og variasjonen, som gjør at ruten aldri har mistet sin appell. 

– En dag i fremtiden kommer spørsmålet om rebolting av In Deliri. Det er lenge til, for Stokstadboltene holder utrolig godt, men selv ikke stål varer evig. Ersfjordgranitten derimot, den blir der. Og ruten, linjen, In Deliri Flagrante, blir stående. Spørsmålet er om den skal få stå der på egne bein, som den kileruten den fortjener å være.

Gina Bjørnstrøm

Livet på kanten 7-

– Det var hverken bratt eller hardt, mitt første møte med Ersfjorden, men jeg husker enda at jeg mistet pusten når jeg kom over eidet og så utover fjorden. Jeg hadde endelig flyttet tilbake på landet etter flere år som student og ukespendler til Tromsø, da jeg oppdaget klatring. Plutselig befant jeg meg i en situasjon der jeg begynte å pendle tilbake til Tromsø når jeg hadde fri for å henge med likesinnede.

«Om jeg skal flyttet tilbake til Tromsø, så må det bli hit», tenkte jeg når jeg tuslet utover fjorden. Lite visste jeg da at det var akkurat det jeg skulle 6 år senere. Fem minutters gange fra Parkerings-Crægget som skulle bli en småbarnsmors redning mellom slagene. Så nært at du lett tar noen runder, mens deigen hever og før barna er ferdig på SFO. Passelig hardt så du fint får kjent på adrenalinrushet som pumper som et godstog gjennom årene. 

– Parkeringscrægget ligger to minutters gange fra parkeringen og er perfekt for en kjapp tur før eller etter jobb, i et værvindu eller med hele familien på tur. Barnevennlig anmarsj og gode muligheter for lek og kjapp retur når poden blir lei. Barnevogner kan fint stå nede med veien med babycall, mens mor og far finner hvilepulsen. Men ikke la deg lure, her fins ting å bryne seg på.

– På «Livet på kanten» får man føle seg sterk og smidig i første diederet før man får det midt i fleisen med tynn listesmyging før den store skjelven setter inn i cruxet. Mange gode klatrere har måtte gi tapt før de skjønner hvordan de må smøre venstre foten i det tynne risset, mens fjellet biter seg innover hudlagene i  fingertuppene. Plutselig finner man rett vinkel  og rockefoten står støtt nok til at låvedøren forsvinner og man får strekt seg langt nok via syltynne tak og kan nyte et solid fingerriss mot høyre, mens man ser opp mot overhenget. Med deilig balansert og powerfull layback svinger man seg rundt og kan cruise på kanten av livet mot toppen, mens man nyter utsikten utover fjorden. 

–Etter snart 8 år mister jeg fortsatt pusten og svetter i fingrene når jeg ser bort på ura fra stuevinduet.

Sluttnote: Foruten Slamtorsken er alle de beskrevne rutene fullboltet.