– Å klippe ankeret var en lettelse. Det er lenge siden det har vært så gøy, sier Nilssen, som beskriver klatringen slik:
– De hardeste flyttene er helt i starten, som avsluttes med litt lettere klatring til en «hvil» hvor man kan stå, sikre og få igjen pusten. Deretter et nytt, hardere parti som «avsluttes» med å sette en sikring, og så kommer redpointcruxet. Etter cruxet litt lettere, men man er fortsatt presset og pumpet fra tidligere. Litt høyere kommer man inn i en ubehagelig knelås. De siste 15 meterne er 8-/8-ish med cruxet rett etter knelåsen, og etter dette cruxet er det cirka 7+ diederklatring. Klatringa fra start til slutt er jamming, det er kanskje to eller tre grep man bruker som ikke jammes, sier Nilssen.
FORNØYD: John Henry Nilssen etter å ha klatra en av Norges vanskeligste riss – på naturlige sikringer. Foto: Jon Egil Auestad
Ronny Medelsvensson er omtrent 30 meter lang, ligger i Profilveggen i Rogaland, og ble først klatret teknisk i 1993, og første gang i fri av Christer Jansson og Erik Massih i 2014. Mari Salvesen gikk ruta i fjor. Den temmelig kjente ruta The Recovery Drink (10-) ligger også her.
– Hvordan føltes det å klare den?
– Helt fantastisk! Og veldig uventet. Det var tidenes drittvær da vi kom – jeg var klar for å baile – og veggen hadde en mørkere, «våt» farge. Men det var ikke vått, men så fuktig at det var våte merker på grepene etter at vi hadde hold der. Så å gjøre noe særlig mer enn tre flytt av gangen var nesten umulig. At jeg var, kall det redusert, etter for mye drikke dagen før, var ikke med på å øke sannsynligheten for sending. Etter Jon Egil Auestads runde ble været og forholdene bedre. Jeg hadde ingen ambisjoner om å gå ruta da jeg gikk på igjen, men tenkte likevel jeg skulle prøve og se hvor langt jeg kom. Starten gikk veldig greit, og før jeg visste ordet av det var jeg forbi redpointcruxet. Da jeg kom inn i knelåsen var jeg overraskende lite pumpa, og tror ikke det hadde gått opp for meg at jeg ikke hadde hengt i tauet. Da jeg kom inn i diederet før toppen var jeg ganske fresh, og «sende-bryteren» i hodet var trykket inn. Ting som hadde vært skummelt på grunn av sikringer som vred seg var ikke et issue, og jeg har aldri følt at toppen var så grei.
– Hva er det vanskeligste med ruta?
– I starten var det å lære seg jammene, få til flyttene og stoppe å sikre uten å bli altfor sliten. Etterhvert var det å ikke bli pumpa. Selv om man prøver å finne de lettere posisjonene å sikre fra betyr ikke det nødvendigvis at det er lett å stå i posisjonene. I tillegg, dersom sikringen skal inn en spesiell vei eller vinkel, er det enda mer å tenke på.
– Hvor lenge har du jobba med ruta?
– Jeg har hatt 8-9 økter på den. Det har blitt en uke mellom hver økt så det har gått med litt tid og kjøring for å gå den.
– Til slutt; hvor viktig er det for deg at ruta er naturlig sikra?
– Å bolte denne ruta er helt meningsløst. Sikringene kan settes over alt, og det eneste man er begrenset av er hvilket utstyr man selv har, for det trengs mye like størrelser.
BRATT: Ronny Medelsvensson er omtrent 30 meter lang. Foto: Jon Egil Auestad
