Noen fjellturer er så bratte at man trenger isøks. Og noen klatreturer er så slake at man knapt nok trenger isøks. På sike turer er det kjekt med ei øks som veier så lite at den lett – bokstavelig talt – henger på sekken mesteparten av turen. Men samtidig må den gjøre jobben når eller hvis det bratner eller føret blir hardere enn planlagt.
Vi har testet seks isøkser som er laget for ferdsel i bratt vinterfjell, gjerne med skikjøring som hovedmål. I motsetning til klatreøkser er dette lette isøkser som ikke er beregnet på bratt klatring eller årevis med hogging i is og skraping på stein. Som med annet toppturutstyr må du dermed velge mellom slitestyrke og presisjon, og vekt.
Øksene er testet av Tore Meirik og Toralf Furseth på flere skiturer i bratt terreng, tinderangling og ryggtraverser denne vinteren. De har også blitt prøvd på enkel isklatring. Vekt og lengde har vi målt selv. Tyngdepunktet er målt fra bunn av øksa – jo høyere tall, jo høyere tyngdepunkt. Merk at kun prosenttallet kan brukes for å sammenligne øksene, siden de er i forskjellige lengder. Vi har også målt vekt per centimeter lengde, slik at man kan sammenligne konstruksjonsvekten mellom de forskjellige øksene selv om de har ulik lengde.
STANDARD FOR GODKJENNING
Det internasjonale klatre- og fjellsportforbundet (UIAA: Union internationale des associations alpinisme) har laget godkjenningsstandardene for klatreutstyr, og for isøkser er det to som gjelder: T-standarden innebærer størst styrke, og gjelder for økser beregnet på alpinklatring, krevende isklatring og drytooling. B-standarden (ofte kalt type 1) gjelder lettere økser for bruk på snø, isbre og til tinderangling/skiturer. Begge standardene innebærer at øksa tåler en viss belastning på tvers av skaftet både midt på og ved bladet, og at de tåler belastning i lengderetningen – men for T-godkjenning er alle styrkekravene betydelig høyere. T-godkjenning krever i tillegg at øksa takler gjentatte belastninger over lang tid. Felles for begge er at de krever hull som kan brukes til å feste slynger (altså uten skarpe kanter) i enten skaftet eller ved bladet. Økser med T-godkjenning må merkes.
