Som en blant mange av Andersnattens Venner (se vår blogg), har jeg fått Djevelens advokat på nakken. Det er Ralph Høibakk som i sitt innlegg på nettsiden til Fri Flyt den 2. januar 2021, selvoppnevnt aksler denne rollen med en kritisk kommentar til min mestre fjellet-spalte i Fri Flyt nr. 151, 2020. Ralph er en av medstifterne av "Tindegruppa" ved NTH (sivilingeniør-høgskolen i Trondheim) i 1959 og taukamerat, blant annet under 2. bestigning i 1965 av Einar Hoff Hansens brattlandskunst på Andersnatten (733 m) i Sigdal.
Hvordan kan det ha seg at to strebere med en perlerad av mg-er fra eksamen artium og vitnemål fra 'NTH-skolen' som bekreftet at vi besto prøvelsene i logisk tenkning med glans, kan ende som antagonister angående flertonns-installasjoner av metall og treverk i det navngjetne stupet i Sigdal? Her gir jeg min tolkning og forankringer for mitt forsvar for naturens egenverdi i anledning av bestrebelsene på å installere via ferrata-anlegg på Andersnatten.
Fordi jeg også har hatt en annen taukamerat i stupene, professor Arne Næss med filosofi som profesjon, har jeg fått voksenopplæring i god folkeskikk i konfliktsituasjoner. Arnes tenkning innen denne sjangeren – kjent fra ex. phil. – var obligatorisk for norske universitetsstudenter i mange tiår. Mindre kjent er det at han ble betrodd utredninger om presis og saklig tenkning av FN/UNESCO for avspenning i den kalde krigens tid. Med Gandhi som referanse konkluderte han dette arbeidet med en oppfordring til partene i en konflikt til å bestrebe seg på å forstå den annen parts tenkemåte. Hvor avgjørende det er for meningsforskjeller, legger menneskekjenneren Ibsen oss på minnet:
"Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest". - Henrik Ibsen
I. Klatreres (egoistiske) ønske?!
Du tar det for gitt, Ralph, at jeg deler 'utgangspunkt' i Andersnatten-saken med flere som er engasjert i tindenes friluftsliv (sitat): klatreres (egoistiske) ønske om å ha Andersnatten for seg selv. I det følgende vil jeg bidra til forståelse av fjellklatreres tenkemåte og dermed oppfordre til at du tar lærdom av Ibsens påpekning av mindre heldige, menneskelige trekk.
Selv om jeg i 1967 sa farvel til videre arbeid i sivilingeniørenes tankeunivers og ble kroppsarbeider med iscenesetting av verdidannende læring i møte med livsfaren i fri natur i stupene på heltid, slapp jeg ikke taket i naturvitenskapens betydning for vårt syn på virkeligheten. Fra 1960 av hadde jeg anledning til å utfordre nevnte Arne Næss manglende oppmerksomhet om hvordan en objektivistisk tenkemåte åpner for et uhemmet misbruk av fri natur – natur som får utfolde seg fritt. Professoren som spilte en sentral rolle i utviklingen av naturvern med syntesen av hans utlegning av Spinozas verdifilosofi og undertegnedes bidrag med naturvitenskapen økologi under/i Stetind-stupene i 1966, tenkte seg om til han ble 80 før han konkluderte: "Naturvitenskapen fratar virkeligheten innholdet" (utsagn fra jubilanten på UiO-seminaret som hedret ham i 1992).
Etter Mardøla-aksjonen – en sivil ulydighetsaksjon til forsvar for Mardøla-vassdraget mot vannkraftutbygging i 1970 – gikk filosofien om naturens egenverdi og harddatavitenskapen økologi opp i en høgere enhet som øko-filosofi. Den harde kjernen i denne tankesmien, anført av Sigmund (Kvaløy) Setreng – var, Nota Bene, fjellklatrere. Takket være den veldige medieoppmerksomheten som aksjonistene i teltleiren i Sandgrovbotn fikk – ett tusen meter over havet – ble øko-filosofien til økopolitikk – tankemønsteret for en grønn bølge i Norge i 1970-årene. Allerede tre år etter den skjellsettende aksjonen fikk de brått grønne partiene V, Sp og SF/SV 23% av stemmene ved stortingsvalget. En hovedsak for denne 'grønne' politikken var å gi bygdesamfunnene sjølråderett.
Jeg kan altså påberope meg å ha arbeidet aktivt for "La Bygda Leve" fra begynnelsen av 1970-tallet, Ralph. Velkommen etter! Din påstand om "klatreres (egoistiske) ønske om å ha Andersnatten for seg selv er grundig falsifisert med forankring i den pionerinnsats som norske fjellklatrere har stått for i forsvar av den frie naturens egenverdi og lokalsamfunnets rett til kommunalt selvstyre.
II. Forbeholdt "en naturfrelst sekt"?!
Djevelens advokat hevder i sin prosedyre at jeg står for (sitat): en filosofi forbeholdt en naturfrelst sekt. For å undersøke holdbarheten av denne kategoriseringen, inviterer jeg til en oppdagelsesferd i fjellklatringens kulturhistorie. For meg begynte disse studiene med et stipendår ved en teknisk høgskole i Tyskland. Det ga meg anledning til å gå i lære som fjellklatrer i den alpine tradisjonen. I årene 1958 – 59 fikk jeg dermed del i internasjonal state of the art for klatrestil og effektive sikringsmetoder – forøvrig grunnlaget for etablering av den før nevnte "Tindegruppa" (Norges første åpne gruppe for fjellklatring) Med læreåret fulgte også innvielsen til den kontinentale Bergsteiger-kulturen og historiene om hvordan denne egenartede tradisjonen ble til.
Opphavet til tindenes friluftsliv er blant reaksjonene på den industrielle revolusjonens mer og mer hensynsløse inngrep i fri natur utover på 1800-tallet, utløst av en vending i europeisk kunst og filosofi. Borgerklassen som profitterte på "maskinenes dunder og dur" (jf. naturverndikteren Theodor Caspari), fylte de store veggflatene i sine nye paléer med Romantikkens bilder fra Alpenes daler og av 'de edle ville' som levde der (filosofen og vandreren Jean Jacques Rousseau skapte betegnelsen for dem som fikk sin dannelse i møtet med fri (fjell)natur). Imponert over de fargerike skildringene dro de til fjells.
Så grepet ble die Unterländer (betegnelsen den dag i dag for 'byfolk' i tysktalende land) av innbyggerne og landskapet i Alpene at de fra 1860-årene av etablerte organisasjoner for å lette adkomsten til 'foredlende' møter med fri natur i et 'sublimt' univers (det opphøyede, jf. DNAO): ÖAV i Østerrike, SAC i Sveits, DAV i Tyskland og etterhvert i de andre alpelandene. Det største av de nasjonale forbundene for tindenes friluftsliv i dag, Deutscher Alpenverein, hadde i 2019 en tilslutning på 1,3 millioner medlemmer, fordelt på 356 seksjoner, og med sitt opprinlige engasjementet i full blomst:
Wir lieben die Berge. Wir schützen die Natur.
Når jeg som grunnlegger av friluftsliv som tema i norske høgskoler fra 1968, nå også studieretning ved mange universitet, nølte med å gjøre opphavet kjent, kom det av marxist-leninistenes hardkjør mot borgerskapet i 1970-årene. Dertil kom at europeisk kulturhistorie på 1800-tallet ikke bare er preget av hyldest til den frie naturens egenverdi, men også av nasjonalromantiske tankestrømninger – tanker somutløste en serie av blodige kriger.
Jeg ble i mange år mistenkeliggjort for min egenrådige bestemmelse av det norske friluftslivets egenart og verdier i anledning av at vårt særmerkede kulturinnslag fikk akademisk status. Alle nordmenn vet nemlig best hva friluftsliv er. Dessverre var det ikke mye hjelp å få fra tidens akademiske miljø for ide- og kulturhistorie her til lands og bedre står det ikke til i dag i Modernitetens Norge. Jeg nølte altså lenge med å forankre mitt arbeid med friluftsliv i Romantikkens idéhistorie.
I 1985 var jeg endelig sikker i min sak. Den politiske historien taler sitt tydelige språk. Norge fikk sin nasjonale selvstendighet på grunn av sitt uforlignelige landskap, bebodd av 'edle ville' (jf. Rousseau). Danske og svenske konger hentet ut råstoffene, heller enn å industrialisere vårt land. Europas keisere, konger og borgerskap hørte gjetordet om norske fjord- og fjellandskap og ble imponert av norske billedkunstnerne som J. C. Dahl, Peder Balke (jf. Stetind i tåke!) og rekken av deres høyt begavede kolleger – Sigdals Th. Kittelsen utmerket seg da denne kunstneriske epoken ebbet ut. Fra slutten av 1800-tallet kom de såkalte Touristen – de som dro på sine dannelsesreiser til fri natur – i stride strømmer til Norge og lot seg begeistre av land og folk. De så med egne øyne at Norge bød på alle kjennetegn som ble forventet av en fri nasjon. Svenskene måtte derfor gi slipp på Norge i 1905 uten å ta til våpen.
Modernitet-dominert, norsk kultur- og idéhistorie underslår at Romantikken var en protestbevegelse mot industrialiseringens herjinger i det urbane Europa med omegn. I dag er denne herjingen global og fjellklatrere har en stolt tradisjon som "en del av løsningen" (jf. Gandhi) i samfunn som overforbruker fri natur. Som jeg har påvist, har norske brattlandskunstnere utgjort en forskjell siden forberedelsene til Mardøla-aksjonen ved å "være en del av løsningen" (slik Gandhi oppfordret til). Til tross for sportifiseringen (jf. idrettshistorikeren Matti Goksøyr, NIH), også av tindenes friluftsliv, teller vi millioner som finner glede i å ferdes naturvennlig. DAV-medlemmer, i dag 1,3 millioner, er organisert under mottoet "Vi elsker fjellverdenen. Vi forsvarer fri natur! Vi er ikke "en sekt". Jeg går ut fra at du justerer ditt "udgangspunkt" (jf. Ibsen), ut fra ny innsikt, Ralph!
III. Om "tegn til dyp respekt for fjellet" og betegnelsen varp
I mitt forsvar for naturverdet viste jeg i Fri Flyt nr. 151 til sherpaene i Himalayas fjellverden som holder fjell for å være hellige. Jeg minnet også om at "for mindre enn hundre år tilbake finner vi hos oss ennå tegn til dyp respekt for fjellet. Hauger av småstein i skoggrensen er spor etter varp, eller kast. Når folk fra bygda hadde ærend til fjells, kastet de en liten stein på det som med årene ble en steinrøys på terskelen til fjellverdenen. Det var et tegn på at de underordnet seg den naturvennlige folkeskikken der – før Moderniteten berøvet naturen egenverdien." Dermed får jeg så hatten passer av Ralph . som har lest Wikipedia: Et varp er "minnet om en ugjerning på stedet".
Wikipedia gir oss 'politisk korrekte' svar ut fra dagens forståelseshorisont. Store norske leksikon gir, ut fra sin store stall av våre fremste sakkyndige, en opplysende forklaring på den kulturelle sammenhengen som betegnelsene 'kast', alternativt 'varp'/'verp', inngår i:
Folketro er magiske og mytiske forestillinger og slutninger som ikke faller sammen med forestillingsverdenen i aksepterte religiøse samfunn, eller som faller utenfor etablert vitenskapelig erfaring. Tidligere kalte man dette gjerne for overtro, en betegnelse som kom i bruk i opplysningstiden og som hadde nedsettende betydning. (sitat fra snl.no)
Folketroen som jeg refererer til, avvises (jf. Wikipedia) ut i fra perspektivet til såvel naturvitenskapen – jf. henvisningen til opplysningstiden – som den teologien som vår statskirke inntil nylig, sto for. I den lutherske teologi er jo panteisme syndig, mens kunnskap som er basert på objektivitet, underkjenner verdiorientert tenkning. Folketroen er imidlertid vitenskapelig belagt i etnologi og beslektede humanistiske fag som studerer verdiorientert tenkning og handling i naturnære kulturer (jf. de 'edle ville'). De som vinner (den kulturelle) krigen, skriver historien (jf. hvordan vår samtid forholder seg til Romantikken som kulturepoke).
IV. Om "den kompakte klatremajoriteten som grunnmur" for mitt syn
De mer enn 700 som avviste tanken om et 'entringsanlegg' på Andersnatten i november har vokst til mer enn 1200 på Facebook-kontoen før nyttår 2021. Selvsagt er ikke dette "den kompakte klatremajoritet" her i landet. Norges Klatreforbund alene hadde i 2019 nesten 29.000 medlemmer. Da fristen for høringsuttalelser om den politiske behandlingen etter Plan- og bygningsloven av forsinket søknad om anlegg av Via Ferrata Andersnatten fra Sigdal Aktiv AS utløp den 22. desember, hadde følgende organisasjoner uttalt seg mot byggesøknaden og søknad om påkrevet dispensasjon fra Kommuneplanen:
Norges Klatreforbund
Norsk Tindeklub
Norske Tindevegledere
Naturvernforbundet i Buskerud
DNT Drammen og Omegn
DNT Ringerike
Kongsberg og Omegns Turistforening
Norges Jeger- og Fiskerforbund Buskerud
Vestmarka krets av Norges speiderforbund
NOF avd. Buskerud
Drammen klatreklubb
Buskerud KFUK-KFUM Speidere
Buskerud orienteringskrets
NOTS Drammen og Omegn
Buskerud Botanisk forening
På denne listen finner vi alle aktuelle norske naturvern- og friluftslivforeninger som i medlemstall summerer seg opp til et femsifret tall. Lørdag den 2. og tirsdag den 5. januar åpnet lokalavisen Bygdeposten debattspalten for advarsler fra DNT (landsforeningen) og Norsk Friluftsliv (fellesorganisasjonen for 18 friluftslivsorganisasjoner med over 950 000 medlemmer) som begge beklaget "en dramatisk bit-for-bit nedbygging av naturen". DNT fokuserer særlig på utviklingen i norsk turistnæring og uttaler: "Det er derfor behov for en gjennomgripende samfunnsendring, hvor natur og friluftsliv får et betydelig styrket rettsvern og langt større plass i samfunnsutviklingen og de politiske beslutningene."
Jeg går ut fra at du er enig, Ralph, i at grunnmuren for å hevde naturens egenverdi ikke fortjener å bli bagatellisert (!)
V. Om min "skjønnmaling" av via ferrata som kulturminne
Jeg hørte allerede om via ferrata-anleggene i Dolomittene i 1959, da jeg gjestet Alpenei traktene rundt Cortina. Som norsk delegat til Den internasjonale Fjellredningskommisjonen (IKAR/ICAR) siden 1974 og Det internasjonale Forbundet for Tindevegledere (IVBV/UIAGM) siden 1982 – og senere æresmedlem i begge disse paraplyorganisasjonene – har jeg til pandemien satte en stopper for møtevirksomheten, fulgt utviklingen av ferdselen i stupene med besøk i Alpene et par ganger i året. Det er jo nettopp fordi jeg har sett hvordan transportruter for mannskaper og krigsmateriell under 1. verdenskrig, er utviklet til entringsanlegg for turistnæringen, at jeg engasjerer meg i prosjektet som truer Andersnatten.
Dette er en form for pengemaskiner som nå til dags sikter seg inn på en målgruppe av turister som er ute etter tivoli-effekter – spennende hjerte-i-halsen aktiviteter. Dette er lønnsomt, når anlegget er lokalisert til steder med kjente navn, stor gjennomgangstrafikk og i et vilt høgfjellslandskap. Slike steder finnes det mange av i Alpene. Steder langs vår berømte kyst med anløp av cruiseskip med 3 – 4000 passasjerer, eller på fjelloverganger med stor trafikk (du nevnte ett slikt sted, Ralph: Synshorn ved Bygdin) kan gå med overskudd til tross for korte sesonger. Når anlegget i Hemsedal bare har noen hundre gjester på sitt entringsanlegg i løpet av et år, må man være klønete nybegynner i en bransje med hard, internasjonal konkurranse for å satse på dyre og dårlige kopier avsides vårt E-vegnett.
Nei, at tivoli på Andersnatten vil sikre helårs arbeidsplasser så det monner i en fraflyttingskommune, gi eierne god avkastning og kommunen økte skatteinntekter, mangler støtte i kompetente bransjemiljø. Jeg som har bodd i Hemsedal i 33 år og fortsatt pendler dit (elektrifisert!) til ulike prosjekter, herunder forsvar for fri natur, kan påberope meg gyldig virkelighetsorientering fra en av Norges største 'destinasjoner' for aktivitetsbasert turistnæring. Du bestrider vel ikke, Ralph, at jeg med mitt ovenfor dokumenterte engasjement har bedre "udgangspunkt" (jf. Ibsen) enn du til å bidra med kvalifiserte vurderinger av nye satsingsområder i turistnæringen? Uten virkelighets-orientering kommer du skjevt ut i kost/nytte-analysen for samfunnsnytten. Du ender med mer eller mindre utopiske anslag for inntektssiden mens tapet av kultur- og naturarv uten kroneverdi i et eksisterende, kommersielt marked – eksempelvis for Andersnattens stup – ender med kr. 0,–.
VI. Sigdal: Slipp Askeladdene til!
Kan vi enes om, Ralph, at fremtiden for en landsens kommune som Sigdal, ligger i at de i disse dystre tider for planetens frie natur, herunder klima, satser på finne sine "komparative fortrinn" innenfor fremtidens 'grønne' økonomi (jf. vår norske øko-filosofiske tradisjon): Naturvennlig bruk av stedets natur med lokale Askeladd-talenter som virkelighetsorienterte problemløsere i tråd med kommunens kulturarv?!
Les alle våre saker om via ferrata på Andersnatten på norsk-klatring.no.
