“In 1880 a young tourist, son of a rich banker, whom I will call Nils, attempted the mountain, and with the assistance of two good rock climbers who showed and hauled him up the rocks, succeeded in reaching the summit”.
Stray Jottings on Mountaineering in Norway - W.C. Slingsby.
I mai 1882 holdt den engelske klatrelegenden og førstebestigeren av Storen, William Cecil Slingsby, et foredrag i ærverdige Alpine Club om sine klatreturer i Norge.
I starten av foredraget nevnte han Heftyes rute på Store Skagastølstind, og førstebestigningen to år tidligere, da Heftye - eller Nils som Slingsby kalte ham i foredraget – klatret til toppen av Storen sammen med to førere fra Årdal.
KLASSIKER: Heftyes renne i østveggen er den mest brukte ruta opp på Store Skagastølstind. Ruta går like under og til venstre for det vesle skaret til venstre fr toppen på bildet.
Slingsby er ikke nådig i sin omtale av bragden og påstår Heftye nærmest ble heist opp til toppen av de to førerne Peder Melheim og Jens Klingenberg.
Johannes Thomassen Heftye var sønn av den steinrike bankmannen Thomas Heftye, som stiftet Turistforeningen i 1868 og var en av de mest innflytelsesrike og mektige i 1880-årenes Norge. Det var muligens derfor Slingsby benyttet pseudonymet «Nils» i foredraget, han fryktet kanskje å bli saksøkt av den mektige Heftye – familien?
Slingsby var ikke den eneste som skrev om bestigningen av Heftyes rute. Heftye selv hadde også lange artikler i avisen Aftenbladet høsten 1880. Artiklene var så ordrike, detaljerte og omfattende at de måtte spres over tre dager, i begynnelsen av september. Året etter utga Heftye boken Skagastølstinderne i Sogn hvor topografien og bestigningshistorikken i Hurrungane – og selvsagt bestigningen av Store Skagastølstind - ble skildret i ennå større detalj.
Hvem som klatret først opp den vanskelige renna, sier han derimot ingenting om: «Den første mann kom opp som før forklaret, og anden og tredje blev hejst opp». Førstemann som nådde frem til toppvarden var imidlertid føreren Jens Klingenberg Jr. fra Årdal, sønn av hotellverten Jens Klingenberg ved Klingenberg hotel på Årdalstangen. Slingsby var en god venn av både far og sønn og fikk garantert detaljerte rapporter om klatringen opp Heftyes rute. At Heftye ble heist opp Heftyerennen, slik Slingsby forteller i foredraget, er trolig en riktig fremstilling av det som skjedde.
I 1880 var klatresporten ennå i sine spede barndom, klatrerne var ikke mange og det kunne gå flere år mellom hver gang noen av Jotunheimens giganter ble besteget. De tidlige klatrerne ble ledsaget av lokale, fjellvante kjentmenn som fikk kontant oppgjør etter turen.
I de første årene var det ofte slik at den som betalte for turen, også ble stående igjen med æren, selv om han ikke hadde bidratt med annet enn å bli heist og trukket opp til toppen av føreren. Heftyes ruteer et eksempel på dette, Patchells sva på Skagastølsryggen er et annet. Carl Hall klatret Midtre Skagastølstind fra Skagadalen sommeren 1884 og ruten ble senere populært kalt Halls rute på Midtre, men det var føreren Mathias Soggemoen fra Romsdalen, som gikk først i tauet opp den vanskelige Nils hammer, rett på nedsiden av toppen.
Tyve år senere hadde tingene endret seg noe. Da Ola Berge klatret – som førstemann - opp til Midtre Skagastølstind fra V-skaret sommeren 1900 ble en stor skråhylle på oversiden av klatreruten oppkalt etter ham – Berges stol. Den som foreslo navnet var W. Cecil Slingsby.
Et annet sted hvor Heftyes bestigning av Store Skagastølstind er omtalt er i jakt og fiske - klassikeren : Tre i Norge ved to av dem av, utgitt første gang i Norge i 1884, 4 år etter Heftyes bestigning av Storen. Her opptrer Johannes T. Heftye igjen under ett pseudonym : Mr. Coutts.
Forfatterne, Walter J. Clutterbuck og James A. Lees, fryktet kanskje, i likhet med Slingsby, søksmål fra Heftye-familien? Heftye er her beskrevet som litt av en original. Hver morgen og kveld vasket han seg fra topp til tå og børstet håret, selv om hodet hans var glatt som en biljardkule. 15. august treffer de tre britene igjen på Heftye da han kommer innom Gjendebu, dagen før hadde han klatret opp på Storen.
Britene, som alle var pasjonerte jegere og fiskere, hadde vanskelig for å forstå poenget med det å klatre opp på fjelltopper, hvor det hverken var mulig å fiske eller gå på jakt. Tradisjonen med å legge igjen visittkort, mynter og lommetørklær på toppen synes de også var underlig :
«Den korrekte fremgangsmåte for tindebestigere er å manipulere sig op på toppen, hvor de legger sitt visittkort og noen mynter i en flaske som blir bygd inn i en steinrøis. Samtidig legger de efter sig et lommetørkle, men tar til gjengjeld med sig de tilsvarende gjenstander som forrige helt har lagt efter sig. Såvidt vi forstår er det da ingen forretning i å være førstemann på en tind. Coutts viste oss lommetørkleet og flasken, men myntene hadde han enten drukket op på veien, eller så torde han ikke vise dem frem til oss».
