Det var i 1936 vår legendariske filosofiprofessor Arne Næss og Else Hertzberg førstebesteg den andre ruta til topps på Norges nasjonalfjell. Fra før var normalveien besteget, etter en rekke forsøk over mange år. Det var så sent som 30. juli 1910 (Ferdinand Schjelderup, Carl Wilhelm Rubenson og Alf Bonnevie Bryn).
Vendt mot syd, er den tilsynelatende blanke Sydpilaren et flott syn. Og når man kommer nærmere; mektig. Det må den også ha vært for Næss og Hertzberg, og viser hvor forut for sin tid de var på denne turen. Næss hadde tatt med seg bolter fra Østerrike, der han studerte – og her fikk han testet de – angivelig for første gang i norske fjell.
Fast fjell: Elise Thoresen Sletten og Mari Dahl Schlanbusch følger på 3. taulengde. Foto: Dag Hagen
For oss etterdiltere fremstår bestigningen som imponerende. Med hammer, bolter og tau knytt rundt livet, på lange sva og i bratte makiner. Det er verken trivielle veivalg eller triviell klatring – til tross for lave grader og mange bestigninger. Vet man veien er vel turen grei, men om man aldri har vært der før, er det mye titting, prøving og feiling for å finne optimal rute. På vei opp ser man også snuslynger både her og der – tydelige signaler på at man ikke er alene om å stusse over hva som er riktig riss, dieder eller sva – som det er utallige av på denne fine ruten.
Føreren vi hadde var også lite presis. Vi traff på et par karer som hadde Rock Fax sin guide, med linja tegnet inn på bilde. Det er nok det beste valget. På tross av det klatret også de fullstendig feil i toppveggen, og måtte returnere en taulengde og gi seg i kast med veggen, nå 15 meter lengre til høyre – etter at vi hadde testet og funnet riktig veivalg – denne gangen.
Gira på noe annet i Nord-Norge? Sjekk ut Skjomen, Lofoten eller et av Norges vanskeligste fjell - eventuelt stikk lenger sør og klatre pinakler, sva eller enklere kileruter!
Utsikt: Mari Dahl Schlanbusch og Elise Thoresen Sletten med utsikt mot vest. Foto: Dag Hagen
For den som ikke er dreven på 6-ertallet, kan cruxlengdene helt i toppen unngås, ved å traversere ut langs en rampe; 2. amfi, fram til Mysosten. Om du derimot er komfortabel med å lede grad 6 i fjellet, opplevde vi toppveggen som grei, da veivalget endelig var noe mer opplagt, vel og merke om du finner riktig start. Og å toppe ut Stetind er virkelig en fantastisk opplevelse. Vi kom opp da sola var i ferd med å bikke horisonten – rett og slett utrolig vakkert.
Returen er langs vanlig vei; ned til Mysosten, en 20-meters rappell derfra, så langs eggen til fortoppen og ned. Vi fikk en vanvittig blåst på vei over Mysosten, og måtte formelig krype langs eggen bort til rappellfestet. Tauet sto rett ut til siden før vi rappellerte. Da var det godt å komme i le etter endte rappell.
Husk å legge et par kalde pils i elva før du tar fatt på turen. Å sitte på campingplassen ved veien og nyte dette mektige fjellet, etter å ha vært på toppen er sannelig en god opplevelse.
Sydpilaren på Stetind
12 taulengder, grad 6
Førstebesteget i 1936 av Arne Næss og Else Hertzberg
Bilde med inntegnet linje finner du her: Stetind.nu/sydpilaren.html
Fører kan lastes ned gratis på Rockfax.com, og finnes i tillegg i boka Stetind and Narvik: A Guide To Selected Climbs
Stetind ble i 2002 kåret til Norges nasjonalfjell av Reiseradioens lyttere
1392 meter høyt
