Fra første gang jeg holdt i en isøks har en vinterbestigning av Stetind stått høyt i kurs hos meg.
Med bra værmelding og en langhelg i sikte kjørte jeg mot Kjøpsvik hvor jeg skulle møte Kristian Vindvik, og i tillegg Julia Fieler, Jonas Larsen Hilmo og Lene Pedersen fra Bodø som kastet seg rundt i siste liten og tok turen nordover.
Etter forfrysninger på Hamperokken tidligere i vinter var jeg litt bekymret for kulden, men fikk tak i elektriske varmesokker og frosttape til å ha i fjeset. Begge deler fungerte heldigvis utmerket. Vi overnattet i Kjøpsvik, og var ikke klare på parkeringsplassen under Stetind før klokka 06.15, litt etter mitt skjema. Lite snø i starten gjorde at det ble litt skibæring her og der, men etter 40-50 høydemeter var det greit.
Litt surr med orienteringen i mørket gjorde at vi ikke traff stien oppover hundre prosent men det gikk nå greit det og. Etter ca 40 minutters gange i tiltagende snømengder kom vi endelig til tregrensen. Her gikk føret fra pudder til skare, men vi klorte oss opp til den lille haugen som markerer oppstigningen til Halls fortopp (sommerruta). Det hadde lysnet og vi kunne se hele eggen foran oss. Den var innbydende med endel snø og mye is. Skiene ble satt igjen, og vi trasket til fortoppen på hard skare med litt gjennomslag.
VINTER: Mysosten forseres. Halls fortopp i bakgrunnen. Foto: Kristian Vindvik
Selv om jeg har frekventert Stetind ekstremt hyppig det siste året er det like flott hver gang jeg kommer opp til varden og ser eggen i sin helhet. Spesielt imponerende var det denne gangen, plastret med is og snø. Kristian fikk æren av å gå først siden Mysosten var min taulengde. Vi gikk stort sett på løpende forankringer bortover til innsteget på nevnte meieriprodukt med herlige forhold.
Overtok racket fra Kristian, og satte igang. De neste åtte minuttene kommer jeg ikke til å glemme med det første. Fantastisk morsom klatring på et plastret sva hvor jeg bare klippet den ene bankebolten som såvidt syntes under isen. Gikk ut resten på en blanding av is og hard snø. Da jeg kom opp til standplasshylla var det nok bare hjelmen som stoppet gliset. Halleluja så artig! Vi hadde definitivt mindre snø enn førstebestigerne på vintertid tilbake i 1966. De måtte kaste isøksa over på andra siden av mysosten på grunn av en enorm skavl og bruke den som dregg. Tøffe karer.
Kristian fulgte på i god stil, og vi ventet litt på de andre som lå hakk i hæl. Julia tok seg av klatringen og kom seg greit opp etter bruk av et par økseteknikker som kanskje ikke står i læreboka men som var effektive.
Til toppen bar det, om enn ikke syngende arm i arm som Bryn/Rubenson/Schjelderup i sin tid men ikke langt unna. Stæsjet ble lagt igjen oppe på platået og vi ruslet bort til varden i strålende vær, stort sett blikkstille og en lav januarsol i ryggen. Etter litt venting der kom de andre og fellesbilder/gratulasjoner ble utdelt. Spesielt til Kristian som nå kan smykke seg med Bodø Klatreklubb sin tindenål. Stetind ble siste topp og rosinen i pølsa.
Sola var på vei ned og vi måtte tenke på returen. Det gikk greit på løpende forankringer ned til Mysosten hvor rapellen ble forsert på effektivt vis. Videre på løpende forankringer til fortoppen igjen hvor vi ventet litt på de andre, før kursen ble satt nedover til skiene. Da vi kom ned dit var mørket begynt å sige på, og siste del av returen ble gjort med hodelykter. Fra tregrensen og nedover var det glitrende skiforhold og jeg kan uten tvil si at dette er den fineste returen jeg har hatt fra Stetind noensinne. Den dyktigste skikjøreren av oss (og det er definitivt ikke meg) prøvde å dele en stakkars bjørk i to på returen, forøvrig forløp den uten dramatikk. Vel nede ved bilene var det bare å hive inn utstyret før vi satte kursen tilbake til Kjøpsvik og en bedre middag/dessert.
UTSIKT: Solnedgang mot vest fra toppen av Stetind. Foto: Kristian Vindvik
Se flere bilder på Signar Nilsens blogg
