Torsdag 30. juli 2020 var det 110 år siden Norges nasjonalfjell ble besteget for første gang. Den bratte hammeren Mysosten på Sydøsteggen på Stetinden (ikke Stetind) i Nordland hadde stoppet alle forsøk på å bestige fjellet, helt til Carl Wilhelm Rubenson – på 25-årsdagen sin i 1910 - fant en vei rundt krukset på Sydøsteggen.
Ja, eller det forutsetter at man ikke setter sin lit til sagnet om samen som lot seg sy inn i en saueskrott for å bli flydd til toppen med ei ørn og så finne en gullfisk i en vannpytt oppe på det 1 391 meter høye nasjonalfjellet vårt.
Klatrere venter på tur ved De ti forbitrede fingertak – hvis førstebestigning fyller 110 år i år. Selve fjellet er for øvrig 1,8 milliarder år gammelt. Foto: Tore Meirik
Selv gikk jeg denne turen på jubileumsdagen, og det er temmelig spektakulært å tenke på hvordan Rubenson hadde det da han – sikra med hampetau rundt livet - svingte seg ut i det enorme stupet uten å ane særlig mye om bøttetakene vedvarte. De ti forbitrede fingertak er verken særlig vanskelige eller passasjen lang, men det visste jo ikke han den gangen. Det var for øvrig ikke Rubenson som ga takene navnet, det var Peter Wessel Zappfe, som klatret de seks-otte forbitrede fingertak noen år etter førstebestigningen. Siden den gang har seks-otte blitt til ti.
Klatrere på Stetindens vanligste og enkleste vei opp; Sydøsteggen. Foto: Tore Meirik
Rubensons turkamerat Ferdinand Schjelderup beskriver førstebestigningen av nøkkelpassasjen slik i Den norske turistforeningens årbok fra 1911:
Hylden smalnet av; vi var nu ret under det sted, hvor «Mysosten» reiste sig oppaa det første trin. Saa sluttet hylden helt, og svaet gik fra Mysostens top ubrutt tildals. Vi forankret alle tre. Rubenson heldte sig utover og kek rundt hjørnet. Han vendte sig mot os.
«Findes det nogen spræk der?»
«Ja»
– og lit efter:
«Jeg tror, jeg rusler ivei jeg, get».
Han lempet sig ut og hang saa i armene paa 1000 metersvæggen.
«Har du bra tak?»
«Saa langt jeg kan se, greier det sig nok».
Han entret ivei bortover i langsom armgang. Det var ikke frit for, Bryn og jeg tællet sekunderne, eftersom vi gav ut tauget. Endelig stanser det og det roper likesom bak Mysosten.
«Hvad er det, han sier?»
Vi lytter spænt.
«Slæng ivei næste mand!»
«Er du over?»
«Det faar du se, naar du kommer hit.»
Turen var nu kommet til mig, og jeg tok et godt tak med begge hænder ute tilvenstre, lot kroppen gli ned fra hylden og begyndte at avancere over i armene. Den eneste forskjel var, at jeg foretrak at bende knærne mot væggen istedenfor at henge utstrakt. Der var er stykke klyving saa utsat, som man skal lete efter, men ikke videre vanskelig.
Sprækken var 10 - 15 meter lang og førre som ventet helt om paa baksiden av «the great obstacle»; - det sidste stykke var let, og jeg lempet mig op til Rubenson, som nu sat overskrævs paa eggen saa blid som et geburtsdagsbarn paa 8 aar. Jeg begyndte at ane noget, og anelsen gik over til visshet: den flate platformen bak og litt høiere end os var jo Mysostens rop, og opover, foran os - «neimen, der kan vi jo gaa alle tre i bredden!»
På Sydøsteggens luftigste passasje med Mysosten og toppen i bakgrunnen. Her er det kjekt med tørt føre, for det er veeeeeeeldig langt ned på begge sider. Foto: Tore Meirik
Herfra er klyvinga til topps på Stetinden temmelig grei, men fram til denne dagen for 110 år siden hadde en drøss forsøk strandet her. De to mest kjente tindebestigerne som mislyktes er nok danske Carl Hall (ja, han som fikk lang nese da han - på sjuende forsøk - endelig kom seg opp på Romsdalshorn og trodde han var først, men oppdaget at han ble slått med femti år av to bakfulle, lokale smeder) og engelske William Cecil Slingsby. Hall fikk fortoppen oppkalt etter seg og Slingsby ble så sur at han uttalte at Stetinden er det styggeste fjellet han noensinne hadde sett. Vi andre som har sett det vakre fjellet er nok enige om at det ble uttalt i affekt etter skuffelsen av å ha mislykkes i å sikre seg førstebestigningen.
Ikke før i 1936 ble fjellet besteget via en annen rute. Arne Næss (senior) hadde vært i Alpene og oppdaget bolter, noe som ble avgjørende for at han førstebesteg Sydpilaren sammen kona Else Hertzberg (samme sommer gikk han også flere andre ruter). Dette er i dag fjellets nest mest populære rute, men den er betydelig mer krevende enn Normalveien, som altså er en ryggtravers med en kort kruks på grad fire pluss. Sydpilaren er grad seks minus og 13 taulengder. Næss var svært aktiv på Stetinden i mange år, og sikret seg en drøss bestigninger på alle fjellets sider.
Sydveggen (6+) med krukset som Næss opplevde som å danse på Djevelens dansegulv etterfulgt av Sydeggen (de ble ikke førstebesteget på samme tur, men er i dag nokså vanlig å kombinere) er de største klassikerne. Ikke før på ellevte forsøk lyktes Næss å klatre denne ruta, sammen med Nils Faarlund, Jon Bruskeland, Knut Støren og Jon Voll i 1966.
En klatrer i rød jakke på Sydpilaren med Lofotveggen i bakgrunnen og varden på Halls fortopp (1 314 moh) i forgrunnen.Foto: Tore Meirik
Den lengste ruta er Nordvestkammen med hele 53 (!) taulengder fra fjorden og opp. Den råeste ruta er muligens Nordveggen (7+), som nylig ble repetert for første gang etter at Øyvind Vadla, Bernt Pedersen og Jonas Holmen gikk de 35 taulengdene i 1985.
Den første vinterbestigningen ble for øvrig gjort av Arne Næss, Ralph Høibakk og Kjell Friis Bårstad ad Normalveien i 1963.
I dag er det mange ruter på alle sider av Stetinden, og felles for alle sammen er usedvanlig fast og fin granitt. De eneste rutene som gås ofte er Sydpilaren, Sydveggen, Sydeggen og Sydøsteggen (normalveien). Det fins flere gode førerverk for Stetinden, særlig bøkene Lofoten Climbs av Chris Craggs og Torbjørn Enevold og Stetind and Narvik – dancing on the Devil´s dancefloor av Mikael af Ekenstram er svært gode.
PS! Stetinden er Nord-Europas største, sammenhengende stykke stein!
Stetinden sett fra parkeringsplassen hvor anmarsjen til de aller fleste rutene starter. Foto: Tore Meirik
