Med kurs mot Hurrungane

I dag finnes det side opp og side ned med info om fjellet, rutene, vær og forhold, og man kan enkelt hoppe på kurs og guida turer for å komme opp.

For den erfarne fjellklatrer er kanskje utfordringa ikke lenger så stor, men for den uerfarne eller dårlig forberedte er muligheten for epics og potensiell jobb for den alpine redningsgruppa fortsatt stor. Mitt eget møte med fjellet var nettopp av den typen, lite erfaring og ekstremt dårlig forberedt.

Mer eller mindre rett fra folkehøyskole lånte vi en bil og kjørte til Jotunheimen fra Trondheim, tittet såvidt litt i føreren, snakket ikke med noen som hadde peiling og gikk for en lav alpin start rundt klokka 12.

De to veninnene jeg hadde med (Mari og Kristin) var relativt spreke men hadde kun klatra litt på topptau og iført joggedress og ryggsekk fra barneskolen var ikke helt kledd for anledningen.

Værgudene smilte heldigvis til vår ekstremt dårlig utstyrte gruppe og gav oss en varm og vindstille dag. Halvtau var det ingen av oss som hadde så vi klatra med ett 10,5 mm heltau, noe som via Andrews renne funka sånn tålelig bra. På tross av dårlig bekledning, manglende erfaring og fraværende planlegging kom vi opp på toppen en gang ute på kvelden, så på utsikten, tok et par bilder og begynte på returen.

Siden vi ikke hadde snakket med noen var helikopterslynga (Storens kjente rapell-retur fra tidligere tider - er i dag erstattet med to kjettingfestaer) helt ukjent og vi gikk i stedet for en retur samme vei vi kom opp, altså via Andrews.

Andrews renne er som navnet vil tilsi, en renne, den følger et hyllesystem med mange små opptak og som renner flest er den et oppsamlingspunkt for stein. Å rapellere ned den er nok et fint alternativ på vinterstid, men om sommeren vil jeg ikke anbefalt det. Vi var i tillegg 3 personer på et tjukt 60-meters heltau, og som det skulle vise seg da vi starta returen, de to andre hadde aldri rappellert før.

Morsom situasjon egentlig, instruksjon i rappell på toppen og en haug med 30 meter rappeller ned en slak og løs renne, jeg først for å finne veien og de to andre til å finne ut av ting selv oppe på standplass og følge etter.

Alt tatt i betraktning gikk det relativt greit og 8 timer senere var vi omsider ute av renna og tilbake over svaene. Sola gikk ned for den ene timen den blir borte midtsommers og uten hodelykter kavet vi noe rundt i skumringa.

På svaene glemte Kristin å ta ut knuten etter rapellen, tauet satte seg fast, hun insisterte på å klatre opp og hente det, satte seg selv fast og jeg måtte opp og rigge tauet til rapell på nytt og hente henne.

Det begynte så å regne litt, ble virkelig mørkt, vi gikk for langt til høyre, kom til en hammer vi ikke kom ned fra, måtte reversere 100 høydemeter, fant snøfeltene og kom omsider tilbake til hytta på bandet.

Utslitte var vi egentlig klar for å ta kvelden her, men uten noen form for overnattingsutstyr eller mat valgte vi å gå hele veien ned til teltet ved Turtagrø. Anslått turtid ca 12 timer. Vår tid: 23,5.

I etterkant er det merkelig å tenke på at vi kom opp og ikke minst at vi i det hele tatt kom ned igjen uten enda større problemer. Vær og forhold i høyfjellet er svært skiftende, en dag skinner sola og ungdommer i joggedress flakser seg opp, den neste er det snø, is, null sikt og så kraftig vind at selv de erfarne må snu.

Det er jo selvfølgelig mye god læring i å prøve å feile på egenhånd, men det er samtidig greit å prøve seg litt mer i mindre utsatt terreng først så en slipper feile så alt for mye i høyfjellet der konsekvensene fort kan bli store.

Men før eller siden er det ikke nok å henge på cragg et eller trene med ryggsekk i trapp, man må til fjells for å lære å klatre i fjellet. For de som da ikke vil prøve seg på et ekte eventyr som det over, og ikke kjenner flinke folk de kan bli med, er da klatrekurs i fjellet en vei å gå.

Muligheten til å prøve noe ut mens man har tryggheten av en relativt kompetent person med brattkort opp i mente bak seg kan ikke undervurderes. I tillegg til å klatre selv har jeg nå holdt klatre- og brekurs i Jotunheimen og Hurrungane i 8 år uten å oppleve dødsfall på egen kurs og i alle fall prøvd, om enn på en tidvis sarkastisk måte, å lære folk å respektere fjellet og på en tålelig trygg måte å komme seg både opp og ned igjen.

Majoriteten av turene og kursene har gått som planlagt uten større problemer, men med nok tid og turer er det alltid noen som ikke helt går etter planen. Her er et par av de:

Austabotntind-traversen, DNT Fjellsport, mini-epic

Det finnes en rekke forskjellige kurs en kan melde seg på, Fjellsport 2 til DNT et av de få som setter krav til deltakerne om tidligere erfaring, et iallefall i teorien videregående kurs.

Problemet er dessverre at DNT stiller krav til deltakelse på minimum 1 bre eller klatrekurs og gjør ingen sjekk av deltakere, så virkeligheten er at man går ganske hissige fjellturer med folk som kun har vært på bre eller har brattkortkurs.

Kurset starter vanligvis med en dag på cragget for å sjekke hva folk kan så en kan vurdere gruppa og turalternativ, men på grunn av veldig dårlig værmelding valgte vi å gå for tur på første dag og ta en rask gjennomgang av metoder og utdeling av utstyr ved oppmøte kvelden før. På to instruktører har vi fire deltakere som ved første øyekast virker spreke og kompetente, så vi går for Austabotntind-traversen første kurs dag.

Denne traversen er en av mine favoritter i Hurrungane. Den kombinerer relativt kort anmarsj med mye eksponering, klyving og klatring og er i forhold til de store ryggtraversene i Skagastølsmassivet noe lettere å baile fra – alt i alt en fin intro til de store ryggene.

Anmarsjen ender etter en relativt kjip motbakke uten sti i steinur brått oppe på ryggen hvor en går fra lite eksponert terreng til en tynn rygg og langt ned på begge sider. Litt klyving bort denne leder til en hammer og en kort rapell når man går normalveien fra sør.

De tre første deltakerne kommer seg greit ned, men den fjerde, en danske ligger mer en han står oppe på hammeren og ser skeptisk ned. Jeg har aldri rappellert før sier han plutselig. Hadde du ikke tatt et klatrekurs da, spør jeg. Jo, brattkortkurs inne.

Etter en del ekstra kameratsjekker og en lengre aking på magen over kanten går rappellen fint, terrenget blir noe mindre eksponert opp til sørtoppen og vi er tilbake i normalt tempo.

Fra sørtoppen og bort til hovedtoppen følger en relativt smal og eksponert rygg og dansken begynner igjen å kjenne på eksponeringa og høydeskrekken han ikke helt viste han hadde. Det er litt som å se den klassiske tegninga av evolusjonen i revers. Han starter på to bein med rett rygg, bøyer seg gradvis framover og før vi vet ordet av det er han på alle fire og krabbene bortover ryggen.

Dette tar jo selvfølgelig en del mer tid enn vi helst vil bruke, værvinduet vi har gått på lukker seg og i det vi starter på selve klatringen har det begynt å snø. Noe stressa på å komme oss opp og ned fra fjellet før været blir for ille klatrer jeg og den andre instruktøren, Harald, parallelt oppover den siste taulengden mens deltakerne står like ute av syne nede på en hylle.

Jeg står og vurderer en sikring da jeg ser Harald noen meter til venstre ta tak i en 20 kgs blokk i et lite bratt opptak. Blokka løsner, han faller, lander på ei lita hylle noen meter under – blokka over de to halvtauene. Vi ser på hverandre, han er uskadd, vi puster letta ut og smiler.

Harald løfter av blokka for å klatre videre, det ene tauet ser greit ut, det andre er kutta rett av. Harald knytter seg så raskt ut av stumpen han nå har i selen og inn i den nye enden, stapper tampen i sekken  og setter en finger foran munnen, kikker ned mot der deltakerne står lykkelig uvitende, og sier hysj.

Med snøværet forsvinner heldigvis også sikten og dansken klarer å klatre normalt på lik linje med de andre. Ned fra fjellet derimot gir snøen han nye problemer da glatt halvbratt ur ikke er noe en møter i Danmark så ofte, og i motsetning til Bambi som kun var et par meter ut på isen, har vår Bambi flere kilometer med is å forsere.

Jeg tror aldri jeg har sett noen falle på rumpa så mange ganger verken før eller siden.

Vel nede kom han bort til meg å gav meg et sitat jeg aldri glemmer; «Jeg liker klatring og jeg liker fjell, men ikke i kombinasjon.»

Været ble som spådd ganske så dårlig etter den turen og da kompisen til vår danske venn sleit med et vondt kne trakk de seg da vi igjen begynte snakke om en fjelltur. Med bare to kompetente deltakere igjen på to instruktører åpnet det opp for nok en krevende tur som førte til 20 over Skagastølsryggen på is og snø-føre, men det er en annen historie.

I de reviderte fjellvettreglene er det et eget punkt som heter: «Tilpass turen etter evne og forhold». Men hvordan vet man egentlig om en tur man ikke har vært på er over evne?

Den klassiske fjellvettregelen: «Lytt til erfarne fjellfolk», en regel som ironisk nok er fjernet fra de nye reviderte reglene, kan fort gjøre ting verre da det er et kjent faktum at spør man en mann om veibeskrivelse vil han gjerne både peke og forklare uten å vite sikkert hvor det er, noe som fort fører til at du ender i både feil dal og på feil fjell.

Da står man gjerne igjen med klatreføreren og sin egen vurderingsevne, en evne som og etter min erfaring er noe forskjellig kalibrert hos kvinner og menn, og et valg. Prøve å se hva som skjer eller holde seg til det man har prøvd før og vet fungerer.

De fleste drar ikke til fjells for å klatre samme rute eller fjell om igjen og om igjen, det er eventyret, opplevelsen, det ukjente som trekker, så er man på tur på egenhånd går man stort sett alltid for noe nytt. Med kursdeltagere på slep blir det noe annerledes.

Det enkle og trygge valget er jo alltid å gå der en har gått før, men har man gått de samme turene nok ganger og fått det for seg at den eller den turen kanskje er et bra alternativ må en gang være den første. Og da er vi rett tilbake til spørsmålet; hva er tur over evne?

Hurrungane som kursarena er tidvis noe uegnet på grunn av lange, tunge anmarsjer. Turene blir stort sett mye gåing og lite ren klatring, dog i stilige, bratte alpine omgivelser.

Det er derfor vanlig å gjennomføre deler av kurs på cragg som f.eks Tronoberget i Lom hvor en kan bruke tiden mer effektivt på å lære det håndverksmessige med naturlige sikringer, standplass osv. Når en så kommer til fjells blir deltakerne så godt som alltid gitt rollen som andremann mens instruktøren leder.

Dette både av sikkerhet, ansvars- og tidsmessige årsaker. En sjelden gang innimellom kommer noen med nok margin og erfaring til å selv lede på kurs og kan hvis gruppa er rask og været er bra få lov til å prøve seg, men det skjer som sagt nesten aldri.

Testtur: Med en todagers tur i Hurrungane på programmet tester vi nivået og fjellferdighetene til deltakerne på første del av Smørstabtindtraversen (4, 2 t.l.). Her ved den klassiske traversrapellen mellom Veslebjørn og Bjørnungen. Kurs: Fjellsport nivå 2, DNT. Foto: Henning Wang

I stedet får man se hvordan instruktøren, som forhåpentligvis er en erfaren klatrer (ikke en tilfeldig brattkortinnehaver) løser ting, noe som forhåpentligvis gir et innblikk i hvordan ting fungerer i praksis.

De fleste kursturene i Hurrungane som normalruta på Austabotntind eller Storen er dessverre mer en leksjon i veivalg opp fjellet, bevegelse i eksponert terreng og tur opplevelse enn klatring, da et å gå helt opp til Heftys renne for å se en instruktør lede en grei taulengde ikke gir en mye tid til å jobbe med selve håndtverket.

Så, etter mange år i Hurrungane, begynte jeg å se etter en litt større flertaulengders rute som kanskje kunne gås med kurs, en ordentlig klatretur i stedet for en lang gå tur med litt klatring.

Nordveggen direkte på Søre Dyrhaugstind, Klatrekurs i Lom og Hurrungane, Breoppleving, epic

Jeg snakket med andre instruktører og Nortind-guider men forståelig nok hadde ingen prøvd. Man må treffe en heldig kombo av et kurs med få og flinke deltakere som kan klatre og et sjeldent bra værvindu for å i det hele tatt å kunne prøve. Så er det i tillegg alltids risiko for at det ikke går og en må snu og sette igjen masse dyrt utstyr eller enda verre, ringe etter hjelp.

Det gikk noen år uten at jeg fikk verken små flinke kurs eller bra nok vær, men så et år ble det et vanvittig værvindu samtidig med at jeg fikk tre deltakere der to hadde klatret ganske mye før og en av dem, Helge, dog helt fersk hadde en vanvittig vilje og klarte å karre seg opp alle de vanlige rutene (opp til 5-) på Tronoberget i første forsøk.

Jeg hadde i tillegg en dyktig aspirant med som tente på ideen, så etter tre dager på cragget og en vellykket oppvarmingstur valgte vi å prøve. I starten var jeg mest gira på å klatre en rute jeg kjente fra før med relativt kort anmarsj, men på grunn av gradsnivået begynte vi se på en rute som for oss begge var ukjent men i følge føreren virket overkommelig og om mulig enda lettere å komme seg til. 

Etter å ha forhørt meg med Nortind-guru Andreas om ruta og fått bekrefta at den burde være grei for formålet, var planen satt og alt klart for forsøk neste morgen. Himmelen var skyfri da vi krøp ut av teltene, marsjen opp Skagadalen gikk radig og stemninga i gruppa var høy.

Målet for turen, en rute kalt nordveggen direkte på Søre Dyrhaugstind starter fra Skagastølsbreen ca 2,5 times anmarsj opp fra Turtagrø. Ruta, med sine 375 meter og 13 taulengder, står beskrevet i føreren til å ta ca 5-7 timer og skal involvere svaklatring i fast fjell på en grad mellom 2 og 5+. 

På sva kan vi alltids heise og hjelpe folk, så et og annet 5-er punkt går alltids bra så lenge majoriteten av klatringa er lettere. Det var i alle fall tanken. Den siste biten opp snøen til foten av ruta var en del kjipere en antatt, først ble vi våte på beina av våt snø i sola, så måtte vi sparke trinn i veldig hard snø i skyggen.

Da vi endelig kom opp var det ikke noe egnet sted å stå for så mange så vi klatra opp på en liten snøfri hylle noen meter til siden for å kunne tørke ting og slippe stå i snøen. Siden hylla var noe ujevn førte det til en ekstra standplass og en litt tricky travers for å komme tilbake inn i starten av ruta.

Første taulengde er en av de to med grad 5, ganske håpløs å sikre uten de små kammene som lå igjen i bilen og på ingen måte det jeg var gira på å støte på med joggesko og sekk ute av syne for standplass, men etter en del fram og tilbake kom jeg til slutt opp.

Da resten av gjengen kom opp var vi allerede flere timer bak skjema, men kun 35 meter over bakken og med noe som så relativt lett ut over oss valgte vi (dvs jeg) å fortsette.

De neste taulengdene gikk greiere, men sikringsmulighetene var ikke helt det jeg hadde forventet. Rissene var stort sett for små for det jeg hadde med og ofte dekt i jord og mose. Ruta var heller ikke så lett å finne med et dieder etter det andre som bøyde av både til høyre og venstre til en hadde fem stykker å velge mellom.

Det førte fort til en del traversering fram og tilbake, og da sikringsmulighetene var sparsomme; en del interessante pendler for de som fulgte, om de ikke klarte klatre.

Helge, vår nybegynner i slutten av 40-åra, var spesielt en fan av pendling og gikk for den muligheten hver gang han ikke skjønte et flytt eller en seksjon. Å svinge fra en formasjon til den neste på topptau og kun klatre der det er best tak er jo en grei måte å komme seg opp når en slipper renske utstyr og bare skal oppover, det vil si hvis man har en ok teknikk på det og klarer løpe fram og tilbake bortover veggen.

Jeg prøvde forklare denne metoden for Helge, men han fant sin egen måte ved å ta tak i tauet med begge hender, ligge flatt inntil veggen og rulle eller bare gli med hele kroppen fram og tilbake og ville ikke prøve noe annet.

Da dette, om enn ubehagelig, så ut til å fungere for ham lot jeg det gå og klatra videre. Motstanden fortsatte og taulengder som skulle være 4're var umulig å finne.

Et sted rundt taulengde 6-7 endte jeg i stedet opp i løse blokkoppstablinger og gjengrodde, nesten vertikale riss og gikk fra å starte ut cocky med joggesko, til å ta på klatresko, klatre teknisk og prøve grave ut tak og sikringer med nøttepirkeren.

Rundt taulengde 9 begynte ting endelig å ligne mer på beskrivelsen i føreren så, ganske mentalt sliten, gav jeg aspiranten den skarpe enden for sjarmørettappen til toppen, mens jeg hang med deltakerne på standplass. Vi hadde vært i veggen en god stund, men været var fortsatt fint og med unntak av en del skrubbsår på Helge fra all pendelrullingen, var alle i god behold.

Aspiranten hadde tatt over på en grad 3, men brukte en evighet på å lede opp. Jeg skjønte fort hvorfor da vi så fulgte, smeltevann fra toppen rant på takene som alle vendte feil vei, det var så godt som ingenting å sikre i og bratt. En solid grad 3 for å si det mildt.

Over stand var det overhengende og blokkete og ut mot høyre gikk en lang skrårampe rundt et hjørne. Under rampa var det overheng og generelt ukult å falle utfor eller rapellere ned, så vi var nå ved det klassiske «point of no return».

11 taulengder oppe og med toppen bare 40-50 meter over oss likte jeg ikke tanken på en rappell. Utstyr er en ting, men 5 mann på 11 rappeller hvor en av de rappellerte for første gang to dager tidligere?

Ingenting hadde gått som planlagt så langt, ruta hadde vært betydelig kjipere enn grad og tidsestimatet skulle tilsi og nå følte jeg på byrden av ansvar. Hvorfor hadde jeg noen gang tenkt at dette var en god ide? Snu og potensielt rappellere igjennom natta og håpe vi ikke setter oss fast og at alt går bra, eller fortsette rundt hjørnet og finne en vei opp til toppen?

Valget var ikke så hardt, jeg hadde forkastet rappell flere ganger allerede, vi var nesten oppe, rampa sto i føreren, rundt hjørnet skulle det bare være en 3+ til toppen og derfra kan jeg veien av fjellet. Aspiranten går først, rampa, grad 3, er litt for bratt til å bare gå over, kjip svasmyging i avrunda riss er veien.

Sikringene er igjen fraværende. Én mellomforankring på 20 meter er alt han får inn, pendelfall ned under overhenget en reel fare for de som følger. Jeg går først for å se om jeg kan få inn noe mer, men ingenting.

Jeg finner meg et ok sted å stå der sikringa burde ha vært og sender folk over en og en mens jeg holder tauet og støtter skulle de miste balansen. Det tar tid men alle kommer over. Skumring har gått over til mørke men jeg tenker ikke noe på det før en hodelykt kommer fram.

Vi står i en liten bekk av smeltevann fra toppen, hele fjellsia renner, det ser bratt og kjipt ut, ingen riss eller opplagte veier opp. Vi har vært i veggen i snart 18 timer, all mat er for lengst borte og alle begynner bli slitne. 3+, hvor er du?

Etter å ha studert veggen litt nøyere ser vi et slags overhengende dieder-rampesystem til venstre og er enige om at det er det eneste logiske alternativet. Aspiranten går først, jeg er kald og sliten og glad for å slippe.

Svaet bort til overhenget er greit, men som tidligere er det håpløst å sikre. Å bryte seg på uten sikring er uaktuelt så banking og graving må til i håp om å finne noe. 10 minutter med graving i mørket senere tar veggen endelig en kamkile nede ved fothøyde, men faller man mens man prøver å mantle opp på svaet over det lille overhenget vil man gå rett i svaet under før kammen har noen effekt. Etter en del forsøk på å finne tak over kanten psyker aspiranten ut og returnerer til standplass. «Sorry, jeg klarer ikke, du må nesten ta over.»

Shit, shit. Hva nå? tenker jeg. Retur ned den sketchy rampa og så 11 rapeller frister ikke mer nå enn før. Rapell rett ned overhenget under og håpe på at en kommer inn til fjellet, finner sikringer og kan rapellere hele veien ned der? Nei. Ringe etter redning? Hmm…  Redning vil ta tid og været skal bli dårlig om noen timer.

Blir for dumt å ringe nå uten å i det minste prøve. Jeg må nesten ta over den skarpe enden og på et vis få oss ut av denne veggen, aspiranten kan alltids ringe hvis det ikke går. Jeg binder meg inn og vandrer bort svaet til den ene sikringa. Fra et underhåndstak kan jeg strekke meg opp å kjenne over kanten.

Shit, akkurat som det så ut fra stand. Våt, glatt kant, 20 grader helning over og 30 under, en kjip nok mantel hvis det var tørt, dagslys og god landing. Jeg kjenner litt til, ingenting. Oppgitt trekker jeg litt opp på en liten glatt stein inne på svaet, den kommer ut, det er en god krimp under! Aldri vært så glad for å finne en løs stein i mitt liv.

Med krimpen er det mulig – fortsatt jævlig psykende men mulig. Jeg tar et minutt for å psyke meg opp og studerer den neste formasjonen. Skimter et lite riss med hodelykta, burde få inn en sikring. Jeg sier ifra til de andre og bryter meg på.

Krimp og vått sloper, beina på samme høyde, mantler opp, faller ikke av, finner en ny krimp, riss, sikring, yes! De neste seksjonene er i samme stil men litt lettere og med sikring. Jeg kan se toppen 10 meter over meg, men innser at de andre ikke vil klare dette i fri så bygger en standplass på et kjipt sva for å kunne stå over og eventuelt heise.

Selv med hjelp ovenfra og aspiranten som dytter nedenifra blir 3+-kanten for kjip, alternative metoder blir iverksatt og en tidkrevende session klemknutegang senere er alle oppe. Svaet videre opp er lett og etter 18 timer i veggen er vi omsider oppe på Søre Dyrhaugstind med kun en langdryg ryggtravers og noen timer utmarsj igjen.

Værvinduet er over og fra sør kan vi se uværet rulle mot oss i stor fart. Sultne, men glade for å være ute av veggen, begynner vi så på ryggen og veien ned, det første regnet en påminnelse om at vi fortsatt er i utsatt terreng og ikke vil bli værende.

Heldigvis går turen ned uten flere problemer og vi er tilbake til bilene ca 26 timer etter vi startet dagen før. Da jeg så våkner og vander inn på Turtagrø og forteller historien og om hvor gjenngrodd og kjip ruta var til Andrea,s smiler han bare og sier; «ja det har kanskje ikke vært noen oppi der siden 90 tallet».

 Denne saken sto på trykk i Klatring 133