High Sierra – klatretur langs Highway 395

Planen var enkel – Yosemite Valley. American Alpine Club (AAC) inviterte til International Climbers Meet (ICM) i Yosemite Valley fra 6. -13. oktober 2013. Uten nevneverdig beskjedenhet søkte vi om å få delta.

Sist oppdatert 27. november 2013 kl 10.59

Ingrid Botslangen tester stort utstyr. Foto: Anne Madeleine Botslangen

I midten av juni dukket e-posten opp: Acceptance ICM. Det var ikke fritt for at vi jublet. Flybilletter ble straks bestilt. Vi er to ganske alminnelige damer som liker å klatre og være på tur. Mor med datter på 17 år.

Rett før avreise «stengte» myndighetene i USA fjellet. Spillet rundt budsjettkrisen medførte at blant annet nasjonalparkene i landet stengte, deriblant Yosemite Valley. I løpet av et døgn stablet Carol, samlingens koordinator, plan B på beina. Deltakerne på samlingen skulle fortsatt møtes på Sacramento Airport den 6. oktober før kl 18. Destinasjonen ble flyttet fra Yosemite Valley til Bishop. Dette er en av de tørreste byene i USA og den ligger på 4000 fot. Det tilsvarer vel 1200 meter.

Leiebilene ble fylt opp med klatrere og bagasjen i deres. I vår bil, en Chevrolet van, var Chris fra Boulder sjåfør. Den var fylt med Ben fra sørstatene, som ville klatre hardt og se nye steder, Marco fra New York, som gledet seg til å bade i varme kilder, Victor fra Mexico som likte å klatre, men etter eget utsagn var en dårlig klatrer.

Og oss to, som etter hvert ble omtalt som team Norway. Vi kjørte via Carson City og sørover Highway 395 i en hastighet som var noe uvant for oss. Etter 6 timer kom vi fram til Pine Creek. For vår del var klokka 23 da vi kom fram. Ute var det mørkt, stjerneklart og kaldt. Vi kunne skimte mørke skygger mot himmelen på begge sider av det vi antok var en dal. Et bål brant fint og rundt satt det folk. En blid kar dukket opp av mørket. Cory var hjelpsomheten selv. Vi fikk kjapt opp teltet og tok natt. Felles beskjed – frokost kl 7.

Neste morgen krøp vi spente ut av teltet. Da fikk vi øye på sand, furutrær, flere fargerike telt og trøtte folk. Vi løftet blikket. Vi var i en trang dal omgitt av høye fjell. Der traff sollyset toppene og farget dem rosa. Joda, dette så lovende ut. Så ble oppmerksomheten fanget av noen som lagde frokost. Hva med havregrøt, friske bringebær, mandelflak, tranebær, frukt, juice, kaffe, te, varm sjokolade, kjeks, baguetter eller egg? Eller den amerikanske tradisjonsfrokosten gravy med brød? I ei pappeske sto det ferdig smurte baguetter og grovbrødskiver som vi tok med til lunsj. Dette måtte bare bli bra!

Første klatredag dro alle samlet på tur til Little Egypt the Gorge. Vi kjørte ned på slettelandet og krysset Highway 395, og utover i et slette/ørkenlandskap på humpete grusveier som snirklet seg fram mellom ”stikkebusker”. Etter å ha kjørt feil noen ganger, stoppet vi. Noe å klatre på var ikke å se så langt øyet rakk. Men, en sti forsvant utfor en kant og førte ned i en kløft et par hundre meter lengre nede. Vi klatret høy og lavt, i sol og i skygge, lett og hardt. Ved 18-tiden var vi tilbake i campen. Ikke lenge etter var middagen klar. Hva med lasagne med og uten kjøtt, salat og lunkent hvitløksbrød? Selvfølgelig var det kake til dessert! Camping er med denne uka løftet til nye høyder, og det blir aldri mer det samme.

Clinic: Kursing i standplassrutiner på International climbers meet. Foto: Anne Madeleine Botslangen

Nå var det slik at ei gruppe så stor som vår skulle ha tillatelse for å campe i Pine Creek. Grunnet den før nevnte budsjettsituasjonen var det ingen som kunne gi slik tillatelse. Vi campet altså uten tillatelse, 60 mennesker fra hele verden. Det gikk fint i to døgn, så kom nasjonalparkpolitiet. En henvendte seg til Ingrid og samtalen foregikk omtrent slik: Hvor kommer du fra? Norge. Hva gjør du her? Camper og klatrer. Hvordan har du det? Fint.

Nei, dette gikk da virkelig ikke an. Det måtte vi forstå selv om vi hadde orden på toaletter, søppel og bål. Komme her fra andre siden av jorda for å bo i telt og klive på stein? Ok, de skulle være greie. Hvis vi flyttet campen, så skulle vi få bli i området. Vi måtte flytte camp igjen. Plan C ble utarbeidet i løpet av en formiddag. Det snødde friskt da vi pakket. Ingrid jublet over snøen. Da spurte Victor fra Mexico: Er dette snø? Neste camp ble etablert i Pleasant Valley, et avgrenset sletteområde i en forsenkning i ørkenlandskapet. Her var det grønnere, høyere temperatur og ei elv.

Vi var i The Sierra Mountains. Dette området strekker seg langs deler av USAs vestkyst. The High Sierra Mountains strekker seg i Californias lengde. The High Sierra går langs Highway 395 mellom Lone Pine i sør og Bridgeport i nord. Her er det et variert landskap, med både ørken, barskog, breer, alpine fjell og taggete «skylines». Været er godt, men det er intenst! Kalde netter, brennende sol om dagene, vind, regn og snø. Vi opplevde alt dette den uka vi var i området.

For vår del klatret vi i Little Egypt the Gorge, Alabama Hills, tre ulike steder ved Pine Creek og Rock Creek. Andre grupper dro til Mammoth Lake, Whitney Portal, Cardinal Pinnacle, Happy Boulders, Sad Boulders, Owens River og fire klatret østryggen på Mount Whitney. Kjøretiden til klatrefeltene varierte mellom 20 minutter og en drøy time. Området byr på mye fin klatring i form av buldring, sportsruter, tradklatring og alpine ruter. Guidebøker viser vei til godt utviklede felt med bolter og ankere, fine stier og området er ikke for kommersielt og «overcrowded».

På varme dager kan man velge å klatre i høytliggende områder og/eller nordvendt. På kalde dager er sørvendte klipper i lavereliggende områder et godt valg. Det er flust med tilrettelagte områder for camping mot en avgift. Vi kan si oss enige med forfatteren av guideboka The Good, the Great and the Awesome av Peter Croft (2002), som karakteriserer High Sierra som «One of the best locations of the world». The wild spectrum of experiences can fill lifetimes.

Vi klatret i høyder mellom 4000 fot og vel 9500 fot. Det tilsvarer høyder fra 1200 meter til vel 3000 meter. Det var lett å glemme at vi faktisk var så høyt til fjells. Her kjørte vi i løpet av 20 min mellom slike høyder. Peter Croft skriver at «life begins at 10000 feet». Det er ikke Ingrid enig i. Hun fikk erfare hvordan høyde kan virke inn på kroppen, og måtte ta seg ned fra de høyest beliggende klatreområdene vi besøkte. Høyde i kombinasjonen med temperaturer som kunne variere fra minus 4-5 grader, til over 30 grader i løpet av en dag medførte utfordringer i form av dehydrering og høydeproblematikk.

Dagene våre begynte med den før beskrevne fantastiske frokosten, og sluttet rundt bålet om kveldene. Her ble nye klatreturer planlagt. Folk ble enige om hvor de ville dra for å klatre. En eller flere av vertsklatrerne ble med de ulike gruppene. Deres jobb var verken å instruere eller guide. De fungerte som sosialt lim, hengte opp topptau og gav råd om rutevalg. I tillegg hadde de workshops med ulike tema. Det var alt fra crack-klatring, off-width klatring, svaklatring, kammeratredning, buldreleik, bruk av naturlige forankringer og klatreteknikk som for eksempel å klatre med fokus på å bruke beina. Vertsklatrerne var fulltidsklatrere, instruktører, guider – rett og slett utrolig dyktige folk med variert erfaring. Om kveldene bidro de med bilder og film fra blant annet Patagonia, Eiger og Everest. Alle vertsklatrerne deltok på samlingen som frivillige.

Totalt kjørte vi nærmere 2000 kilometer med i løpet av uka. Vi var kjempeheldige som fikk oppleve området omkring Bishop. Takk til Norges Klatreforbund som bidro økonomisk for å muliggjøre turen. Klatringen, maten og det sosiale fellesskapet med 60 klatrere fra 12 forskjellige land. Vi var de eneste deltakerne fra Norge. Alle delte fantastiske soloppganger og solnedganger i dette ørkenlandskapet i ei uke. Som Alisha sa da hun dro hjem til mann og barn: «We are like a big, happy family. I don’t want to go home!» På tilbaketuren var veien gjennom nasjonalparken Yosemite igjen åpnet slik at vi kunne kjøre den tilbake til Sacramento. Da fikk vi et glimt av Half Dome i Yosemite Valley. Dette gav mersmak – vi kommer tilbake!