En anna verden

25. november. Uke 19.

Var på Damtjern i dag. Det var som om hodet ikke helt hadde fått med seg at kroppen min er en annen nå, da jeg ikke klarte å sette foten der jeg ville ha den. Jeg har jo selvfølgelig merket at kroppen min er i ferd med å forandre seg: jeg er litt tyngre, litt reddere, har et litt annet balansepunkt enn før. Men jeg hadde en plan før jeg dro hjemmefra i dag, topptau på en teknisk, vertikal rute. Balanse og små krimpere, fotarbeid, lav vintersol, varm saft på termosen. En oppskrift som stor sett alltid funker, jeg kan være på Damtjern i dårlig form og likevel klatre bra, for der kommer man langt hvis man klarer å bevege seg riktig og smart. Men i dag var det annerledes. Jeg så ned på fottaket jeg ville bruke. Et lite men tydelig fottak, litt lavere enn hofta mi. Jeg fikk ikke til å sette opp foten, på grunn av magen eller noe, en konkret muskel som hadde blitt slukt av kroppen. Et helt vanlig flytt, hadde ikke noe med styrke å gjøre, trodde jeg, men nå merket jeg altså at det var en annen kropp som klatret enn den som pleier å være ute og fryse ved en klippe i Oslo-området.

Det å bli gravid, når jeg har viet så stor del av livet mitt til klatring, er litt stressende. Det er fantastisk, selvfølgelig. Skummelt, selvfølgelig. Prøver å forberede meg til noe jeg ikke vet hva er. Snakke med andre som har barn, lure på om jeg skal skaffe meg en gravidsele. Alt det tekniske finner jeg svar på. Men resten må jeg finne ut av selv.

29. november. Uke 19.

Jeg bidrar ikke med så mye i taulaget når jeg er med ut. Jeg tør ikke ta imot fall på led. Vil bare klatre på topptau, er svakere og tyngre enn før. Likevel, når jeg kommer inn på den Hylla så er jeg en del av familien med en gang. Gleder meg til å få et barn, til å være ferdig med å være gravid, er drittlei allerede nå, og jeg er bare halvveis. Likevel, når jeg kjenner det beveger seg inne i meg blir jeg glad og stolt og redd for at noe skal gå galt. Og samtidig: Misunnelig på alle de sterke kroppene rundt meg, som kan gjøre hva de vil, jeg er trøtt og defensiv, tenker alltid på returen. Drar på topptur i Romsdalen, og jeg går alltid bakerst. Drar ut på Hylla, og er fornøyd med en topptaurunde opp Rå Makt, drikker varm saft og kan godt dra hjem egentlig. Savner å være tynn og sprek og sterk, å trene hardt. 

Leser på blogger om hvordan andre har det, Beth Rodden som har åpna et så stort rom for oss alle, med bloggen sin og instagramkontoen sin; hun hyller de vanlige kroppene, de som forandrer seg etter å ha født barn, og hun intervjuer andre som har valgt eller ikke valgt å få barn om hvorfor, og hvordan livet, verden har forandret seg. Shauna Coxey, som selv er gravid, en måned bak meg i løypa, skrev på Instagram i går: jeg føler ikke at det å få et barn er the end of my career. Kanskje er det det, jeg er ingen proff, men en del av meg vil alltid sørge bittelitt for at jeg ikke kan kjøpe enveisbillett til Bugaboos i Canada, jeg er redd for å bli redd liksom. Kanskje det ikke blir like gøy å dra til fjellet og være på grensa? Skal jeg fortsette å tenke på returen hele tida?

16. desember. Uke 22

Har lagt på meg litt over 6 kilo nå, er omtrent 22 uker på vei. Merker spark i magen, som en fisk som slår med halen, hver gang jeg spiser appelsin våkner hun og forteller meg noe, kanskje hun liker det, eller så er hun lei, jeg spiser tre appelsiner om dagen. Det er julelys og desembermørke, men ikke noe særlig snø. Nye korona-restriksjoner, munnbind som traver rundt i byen med handleposer, julepapir, og det er forhold på Damtjern nå, isen har lagt seg. 

På Hylla, med stramt topptau som vanlig. Fint å være der, men blir også demotivert av all køddinga, var fullt av folk der, men bare gutter, alt er lol, det er ‘karbosmellen’ de skylder på om de ikke klarer et flytt. Det er god stemning, ble så irritert at jeg ikke gadd å prøve mer på cruxet som uansett var for hardt for meg, selen strammet og det var ikke noe vits. Har heldigvis sluppet unna kroppssele foreløpig, men det er sikkert ikke så lenge til, den jeg har nå strammer ubehagelig over magen og kalkpose-beltet må stadig utvides. Sier fra til gutta boys at jeg ikke orker høre på, men det blir rar stemning for det er jo bare kødd og da er alt greit. 

Drar tidligere, går tilbake over isen, den er litt myk noen steder der det er overvann, jeg tråkker gjennom og blir våt på beina. Har avtale hos jordmor, hun lytter på hjerteslagene og forteller meg om barnet som beveger seg inni der, hun har fortsatt god plass, svømmer rundt og spiser appelsin, tenker jeg.

Det er fortsatt litt ubehagelig å dra på Verket, klatrer bare på topptau og i store t-skjorter. Man kan jo lett se at jeg er gravid, i hvert fall når man vet det, men er fortsatt der at jeg føler meg litt stor og klumsete heller enn gravid, jeg viser ikke akkurat fram magen min. Balansepunktet er rart, vanskelig å flytte opp beina, blir andpusten uansett hvor lett jeg klatrer. 

3. januar. 24 uker og 5 dager

Hadde en ubrukelig økt på moonboardet før nyttår, endte med styrketrening og tøying i stedet. Tror ikke jeg gidder å buldre mer. Minner om å ha brukket beinet, det å skulle trene som gravid handler om det mentale. Å klare og nedjustere forventningene, å ha det fint gitt mine egne forutsetninger og få ut potensiale der jeg er nå. Og så videre. Men det var liksom mer stas å komme humpende på krykker og gå 7-, heller enn å bare være litt tykk og tung og andpusten etter fire flytt. 

Så mye av livet mitt har handlet om å være i kroppen min, bruke den, og den har gitt meg så mye. Å plutselig låne den bort er helt nytt, det er så fremmed å kjenne noen inni der. 

Shauna Coxey på Instagram: hun forteller alt som skjer i sin graviditet, i hver minste detalj. At hun tør. 

17. januar. 26 uker og 5 dager

Gidder nesten ikke klatre mer, har ikke vært innbundet i et tau på sikkert to uker nå. Går på ski, tøyer eller trener litt styrke hvis jeg får det over meg. Går tur, evig tur, trasker rundt i håp om å bli sliten. 

Jeg hørte en podcast med en av mine heltinner, Nina Caprez. Møtte henne så vidt i Yosemite, da jeg var der med Mari Salvesen i 2017. Mari og jeg bar den store og tunge heisesekken inn til veggen av El Cap, vi måtte bruker Google maps for å finne veggen, selv om den er 1000 meter høy og ligger fem minutter fra veien, klokka var rundt 5 om morgenen. Da vi kom fram i skumringen, fortsatt med hodelykter, hang det en jente omtrent på vår egen alder der, alene i noen lange statiske tau, jeg vet ikke helt hva hun drev med, tror hun også holdt på å heise utstyr opp på veggen. Vi spurte om veien, «hvor begynner Freerider», og hun pekte og sa at vi godt kunne bruke tauene hennes, men vi klarte oss med de som hang der fra før. Og først etterpå skjønte vi at det var henne. På podcasten snakket hun om at hun var tilfreds, men likevel full av drømmer, hun hadde ikke hatt mensen siden hun begynte å klatre, da hun var sånn 17 år. Hun snakket om å «lean into womenness», jeg skjønner ikke helt hva det betyr. Hun er tre, snart fire måneder på vei. Hun snakket om at før kunne hun kjenne på en sjalusi hvis andre var fine steder og klatret harde ting, men det gjorde hun ikke nå lenger, hun var på riktig sted. 

Jeg sjekker værmeldingen for Bohuslän nesten daglig, det er en slags indian winter om dagen, halvveis i januar og sol og 10 varmegrader. Sesongen er i gang for lengst, jeg så på Richard Ekhed sin Instagram at de var ute på Buråsen og topptauet Kärlek. Jeg har termin i april, og tenker at det er jo den vakreste måneden i fjellet.

8. januar. 29 uker og 6 dager

Ser på appen jeg har lastet ned at 73,9% er fullført, 74 dager igjen hvis alt går som det skal og jeg føder på termin. 

Det har begynt å bli litt vårlig ute. Jeg ser på klatrefilmer, The Alpinist og Torn, om Alex Lowe, supermann som ble revet mellom det å være en Klatrer med stor K, som måtte gå når han Hørte Fjellene Rope, og var far til tre. Han døde i et snøskred, og barna og kona hans sitter og sier at we couldn’t stop him from doing what he loved.

Var hos jordmoren for noen dager siden. Etter at hun hørte at hjertet banket som en liten stoppeklokke inne der, og målt magen min med målebånd satt hun seg ned og spurte hvordan det gikk med meg psykisk. Og jeg føler meg så dum og platt når det detter ut av meg at «jeg må være fysisk aktiv for å være lykkelig», for lykke er liksom noe stort, noe mer. Men det skjønner ikke jordmor, eller kanskje hun gjør det, hva vet jeg. Så jeg smiler og sier at jeg går tur og gleder meg til å møte hun som er inni magen min.

Lurer på om jeg kjenner nok på morsfølelsen. Selv om jeg ikke kan vente til å holde henne, så føler jeg at jeg ikke kan snakke så mye om alt jeg er redd for å gå glipp av. Tenk å skulle lage en film om en mor som lengter ut i fjellene, det hadde ikke gått. Jeg skammer meg litt over det, jeg skulle ønske jeg klarte å være roligere inni meg. 9 måneder er ikke så lenge sier alle. Men jo, det er det. 

Vi har kjøpt barnevogn og barneseng. Ny leilighet med et ekstra rom. Alt vi gjør, er for henne. Mari skal til Indian Creek, jeg så gjennom bildene derfra i går, da jeg var der for 8 år sia, et annet liv. Om noen dager drar vi til Spania, målet mitt er å gå 6b på topptau. 

Onsdag 2. mars. 33 fulle uker nå. 7 fulle uker igjen. 

81,6 % fullført, 52 dager igjen. Teller dagene til jeg kan få tilbake kroppen min, teller dager til jeg kan møte hun som er inni der, lurer på hvordan hun er.

Har vært to uker i Spania, fikk klatret litt, det var egentlig veldig gøy å klatre de dagene jeg hadde energi. Det vil si at jeg hadde sovet minst 9 timer, eller i hvert fall fikk meg en formiddagslur. Tok ofte med hengekøya ut på craget, kunne ligge og døse i den en hel dag uten lyst til å gjøre noe annet. Eller fikk på meg den svære kroppsselen, som er så utrolig ubehagelig, og topptauet. Den ene dagen gikk jeg en 7b+ på andre forsøket. Var også på en bratt 7a+ jeg prøvde på, det å våkne dagen etter med såre muskler, støle skuldre, jeg merka hvor mye jeg har savna det. Eller å ha sår hud. Jeg får fortere sår hud når jeg klatrer nå, min teori er at det er fordi jeg er tyngre, jeg har sikkert lagt på meg 12-13 kilo, så det er mer vekt på fingrene mine. Jeg har vondt nederst i korsryggen, på halebeinet liksom, når jeg går for mye. Autobelayer litt av og til. Og lengter til Romsdalen.

21. mars, 35 uker og 5 dager. 88,3 % fullført, 33 dager igjen

Magen vokser, jeg begynner å bli lei av å være tung. Men jeg kan fortsatt klatre, og det hjelper. Det var en periode jeg nesten ikke klatret, fordi jeg var liksom bare litt tyngre, mer klumsete enn jeg pleier. Nå er det mer sånn at ‘alt er en bonus’, dessuten savner jeg å bevege meg. Merker det også i miljøet, eller kanskje bare i meg selv, nå er det bare lovord og stramme topptau til meg. For noen måneder sida kjente jeg på at jeg måtte rettferdiggjøre hvorfor jeg ikke klatret hardere. Måtte skynde meg å si at jeg var gravid før folk rakk å tenke at jeg hadde lagt på meg. Nå er det langt forbi det der, jeg har en kulrund mage, det er ikke noe tvil.

Har vært i Bohuslän to helger på rad nå. Forrige helg dro jeg på dagstur, møtte Eline og Jørn. Vi busha opp til Buråsen, selv etter så mange ganger jeg har vært der oppe loker jeg med anmarsjen. Eline er selv mamma, jeg husker hun gikk rundt og ammet inne på isolatet før NM for noen år siden. Hun ga meg mange gode råd, og hun inspirerer meg, hun klatrer jo mer enn noensinne og nyter det. 

Ett av rådene hennes var at jeg måtte prøve å komme meg ut når jeg kunne, men ikke stresse med det. Det er et vanskelig men sikkert veldig lurt råd. Hun sa også at jeg burde vente med bratt klatring og magetrening, at hun selv hadde begynt å trene litt for tidlig. 

Alt jeg drømmer om er at jeg skal få et friskt barn og at jeg kan bo i en liten stuga i Bohuslän noen uker i sommer. Så skal jeg nok klare å vente med magetreningen. I går kveld kom jeg hjem fra en ny helg i Bohus, jeg fikk dilte bak og klatre 7’ere på stramt tau. Sov dårlig, for sengene til Bengt er alt for myke, jeg vil helst sove masse og i harde senger. 

Jeg skiller meg veldig ut nå, og plutselig ser jeg hvor like alle de andre er hverandre, sterke, tynne, gira. På Instagram er alle vellykkede. Alle de vordende mødrene jeg følger skriver om hvor glad de har blitt i klumpen på magen. Er de ikke også litt frustrerte? Jeg kjenner i hvert fall på at mye av identiteten min er litt i limbo nå. Kanskje det er godt for et eller annet. 

24. mai. Hun er 22 dager gammel.

Anna kom til slutt, 8 dager på overtid. På kvelden 1. mai, da de som hadde gått i tog hadde kommet hjem, da Internasjonalen var ferdigsunget og Youngstorget var tomt for folk, begynte hun å bevege på seg. Vi hadde kommet hjem fra en grillfest der jeg stort sett satt på gresset og drakk saft. Hele den fine varme dagen var ferdig, 1. mai, jeg husker en annen 1. mai da jeg var i Bohuslän og klatret Minaret og hilste våren velkommen med et bankende hjerte og blodet dunkende gjennom hele kroppen.

De sa: Nå ser vi hodet. Du har en ri igjen. Jeg trodde ikke på dem, men presset likevel det jeg klarte, og i neste sekund var hun ute, og så lå hun på brystet mitt, naken og sprellende og blå. De vasket henne, det var hender og blod overalt, men jeg så bare henne, og hun så alt for første gang, hun så foreldrene sine som gråt og en sykestue med hvitkledde mennesker og maskiner, og det var henne vi venta på alle sammen, hele tida. 

Det var hun som hadde vært med til Hellas i høst og gått 7c og badet i det salte Middelhavet, hun som hadde blitt med til Damtjern bare for å gjøre to flytt på Stive Dempere, hun som hadde vært med på dagstur til Bohuslän og på grillfest og mislykkede moonboard-økter, nå var jeg ikke utålmodig lenger, nå var det bare hun som gjaldt, og det er det fortsatt. Hun er sunn og frisk og det vakreste jeg har sett. 

Men likevel, og like sterkt, savner jeg å være redd over forrige sikring. Jeg lengter fortsatt til Verdon. Jeg tipper Anna vil like det, kanskje vi drar dit neste vår. 

Anine og Ask

Anine Eriksen (31) har klatra i snart 20 år. Hun var første kvinne opp klassikeren Stive Dempere (8+) på Damtjern i 2012. På samme felt har hun også gått Mikrokosmos (9-/9). Hun har dessuten gått Stokastisk og Total Terror, begge 9-/9, på Bersagel i Rogaland hvor hun nå holder til. I juli ble hun mor til Ask, og en måned seinere knyttet hun seg inn i et klatretau.

«Første økt på nesten tre måneder!! Begynte å gråte. GIRA!» skrev du på Instagram. Fortell? 

– Det var en 4+, og tårene kom med en gang. Det var helt nydelig. Var veldig spent i forkant, usikker på hvordan kroppen skulle kjennes og om det skulle oppleves helt fremmed. Tror det var en blanding av hvor fysisk deilig det var å bevege seg uanstrengt, og lettelse over å føle meg som «meg selv» igjen.

– Hvor lenge klatra du mens du var gravid? 

– Var plaget med en del kvalme og var ekstremt trøtt de tre første månedene. Klatret helt i starten, men det ble fort ubehagelig å ta i og å hoppe ned fra toppen av buldreveggen. Syntes det var vanskelig å finne informasjon om hva som var greit å trene. Hadde så en del uker helt uten klatring på grunn av kvalmen, men da det ga seg rundt uke 12 så var jeg veldig gira på å bevege meg igjen. Buldret en del i starten, så ble det gradvis mer og mer tau. Klatret 3-4 ganger i uka frem til uke 32, da hadde jeg så vondt i bekkenet at jeg måtte slutte. Følte meg veldig bra i veggen og gikk 8- de siste øktene, men var helt ødelagt av smerte i bekkenet dagen etter. Hadde jeg visst helt sikkert at jeg ikke fikk noen plager med bekkenet i etterkant, hadde jeg nok fortsatt, og tatt en dag i horisontalen for å få fortsette å klatre og kjenne meg som meg selv, men var redd jeg skulle slite med smerter i lang tid etterpå. Etter det trente jeg bare med strikk og løftet relativt lette vekter hjemme, samt fortsatte å belaste fingrene, det vil si «hang» på list med beina godt plantet i gulvet for å ta av mye vekt. Var bevisst på at leddene blir mer slarkete og prøvde å være forsiktig. De siste par ukene var jeg så full av vann og trøtt og sur at jeg ikke gjorde noen ting, forteller Anine.

Etter den første økta etter fødsel, bestemte hun seg for å ta det rolig de neste ukene. Det klarte hun i omtrent tre uker, før hun tok noen økter på kilterbrettet, en bratt vegg som kan vippes ut til 40 grader på små tak. 

– Det var selvfølgelig knallhardt! Klatret 5B og følte meg helt ubrukelig, ingen kontakt med magen og plutselig var det ubehagelig i bekken/underliv, noe jeg ikke har kjent på når jeg har klatret tau. 

Jeg følte meg og mer sliten mellom øktene, syntes ikke jeg fikk restituert ordentlig selv med flere hviledager. Jeg delte min frustrasjon på Instagram, og fikk svar fra en som tipset om kontoen trening_etter_fødsel. Hun sa også at veldig mange trener for mye for fort og for tidlig etter fødsel. Dette gjelder kanskje særlig de som har trent kort tid før fødselen og som er vant til å bruke trening for å føle seg vel og som seg selv. Jeg kjente meg veldig godt igjen og innså at jeg til tross for at jeg hadde bestemt meg for å ta det rolig, glemte det raskt etter jeg hadde hatt noen økter og det plutselig var blitt en del av hverdagen igjen. Etter den erkjennelsen har jeg tatt et par steg tilbake.

– Hvordan trener du nå? 

– Jeg kan fint ta i og presse meg på vertikalen, men har lagt fra meg tanken om å ta i på brattere ting. Prøver å få skikkelig kontakt med mage- og kjernemuskulatur, løfter vekter og gjør bare øvelser som ikke skaper for mye buktrykk. Jeg gjør strikkøvelser og belaster fingrene, fortsatt med beina i bakken. Kjenner og et annet behov enn tidligere for mer allsidig trening, det er mange muskler som har fått hvile i svangerskapet.

– Hvordan ser klatrehverdagen din ut nå? 

– Tar med meg Ask på senteret og han er en veldig behagelig baby, så der er vi nok veldig heldige. Ellers er autobelay genialt akkurat nå. Når vi har dratt ut har vi hatt han med i vogndelen og dratt til crag med enkel anmarsj. Den første turen ut grua jeg meg skikkelig til, jeg så for meg det komplette kaos som skulle ende med at vi begge gråt utrøstelig langt hjemmefra. Det gikk selvsagt helt fint selv om han brukte to timer på å sovne og vi ikke hadde vært lure nok til å ha med oss en tredjemann i taulaget. 

– Har du ofret noe, tenker du? Hvordan kjennes livet? 

– Alt kjennes helt rett! Det er klart man ofrer noe, masse frihet og impulsturer man går glipp av, men jeg var veldig klar for en ny fase i livet. Det siste året før jeg ble gravid sleit jeg litt med motivasjonen. Hadde gått litt lei av det samme fokuset jeg har hatt i veldig mange år: å klatre så hardt jeg kan og i det hele tatt et ganske egosentrisk fokus.

Nina og Lia

Nina Caprez har klatret ruter opp til 8c+ (Hélix au pays des merveilles i Frankrike), og er en svært allsidig klatrer i verdensklasse. Spesialiteten hennes er likevel lange, harde flertaulengders ruter i fjellet. Hun har gått flere lange ruter på 9’er tallet, og hennes hardeste storvegg er ruta Orbayu, en 550 meter lang 8c i fjellkjeden Picos de Europa i Spania. I juli ble hun mor for første gang. Hun svarer meg på en litt skurrete WhatsApp-linje fra Frankrike, med sin 2,5 måneder gamle datter Lia på armen. Nina er en av de jeg har jeg har vært mest inspirert av i min egen klatring: hun er to år eldre enn meg og klatrer de største fjellene, de hardeste rutene, og hun får det til å virke så lett. 

–  Er det et offer å bli mor? 

– Not at all, sier hun, rister på hodet før jeg har rukket å fullføre spørsmålet.  

– Det er det vakreste, mest betydningsfulle, jeg noensinne har gjort.

Nina forteller at hun klatret fram til 6 uker før fødselen, men ga seg da hun ble for tung, fikk vondt i leddene, og bare ville ligge på sofaen og slappe av. Hun var forsiktig da hun buldret, hvis hun ledet var det bare på lette ruter der hun ikke falt, og mener at hvor lenge en skal klatre i graviditeten er opp til hver enkelt. 

– For min del var en viktig grunn til å fortsette å klatre det sosiale i klatringen, og det å komme seg ut. Da jeg var fire måneder gravid buldret jeg, og tok et uventet fall. Dagen etter hadde jeg vondt i magen, det ble en viktig lærepenge for meg, jeg sluttet å buldre da. Jeg har vært veldig opptatt av å gjøre det trygt og fint for Lia inni magen min, og nå som hun er ute og kroppen min er tilbake til normalen igjen er jeg veldig gira på klatring og på å komme meg ut. 

Myndighetene, i Frankrike som i Norge, anbefaler generell moderat fysisk aktivitet. Og da Nina begynte igjen, 4 uker etter fødselen («Jeg måtte tvinge meg selv til å vente», som hun sier), føltes det som å fly opp veggen igjen: 

– Jeg klatret 7a så lett. Det var den beste følelsen.

Opptreningen har stort sett foregått hjemme, øvelser med strikk og kjernemuskulatur.

 – Hvordan syns du det var å være gravid? Selv syns jeg det var ganske langtekkelig og kjedelig. 

– Jeg elsket det. Forandringen i kroppen var enorm, det er annerledes enn noe annet jeg har vært gjennom. Og det å føde er det største jeg noensinne har gjort. Jeg tror dette er viktig å kommunisere til yngre kvinner som driver med en idrett som er redde for å bli gravide, for å miste kroppen sin eller at den skal forandre seg for mye: Det går fint an å gjøre det trygt og fortsatt drive med den sporten du elsker, man kan tilpasse og justere, og kroppen kommer tilbake 

–  Hva savner du? Hva vil du nå?

Hun tenker litt, og vugger Lia på armen, det ser nesten ut som hun har sovnet nå.

– Jeg savner å være i fjellene. Ikke nødvendigvis klatre store vegger, men bare å ha fjellene rundt meg. Men vi kommer nok dit, snart. Jeg har ikke dårlig tid.