Ryggen er en fantastisk estetisk linje opp på fjellet, og har vært forsøkt i mange år, men alle har måttet returnere ute suksess. Nylig klarte britiske Tom Livingstone sammen med slovenerne Aleš Česen og Luka Stražar å bestige ruta, som ofte blir betegnet som alpinklatringens hellige gral. De klatret 2/3 opp ryggen, og traverserte så mot sør, og deretter til topps.
Nærmere 30 lag har tidligere prøvd seg, deriblant to norske, i 1986 og i 2001. Det første besto av Olav Båsen, Fred Husøy, Magnar Osnes og Øyvind Vadla, som med 600 meter tau nådde et høydepunkt på rundt 21.000 fot etter 18 dager på ruten. De tilbragte ytterligere 10 dager i tung snø før de gav opp.
I 2001 var det Stein Gravdal, Halvor Hagen, Ole Haltvik og Trym Saeland som prøvde seg, og som nådde omtrent 20 500 fot etter 15 dager.
LES OGSÅ: Å gå på naturlige sikringer
Halvor Hagen, bosatt i Romsdal, er glad for å høre at ruta er klatret. Her forteller han om deres tur:
– Det var veldig kjekt å lese at nordryggen på Latok endelig er besteget. Dermed er et at de store uløste problemene i Himalaya gjort! Såvidt jeg forstår har de klatret en variant som følger ryggen 2/3 opp og deretter ut i skaret mellom Latok I og II. Skal bli spennende å høre mer om linjevalg, hvilken stil de har brukt og hvordan forholdene har vært.
– Linjen er helt fantastisk. Veggen er utrolige 2500 meter høy og har denne tydelige ryggen som går hele veien fra bunn til topp. Fjellet ligger nord i Pakistan og området er preget av ustabilt vær. Det er kort vei fra de varme slettene på sørsiden til de høye fjellene, noe som gjør at været fort endrer seg og kan legge igjen mye nedbør. Flere av fjellene her er preget av få bestigninger, på tross av mange forsøk.
– Turen vår var også preget av dette. Det snødde eller regnet nesten hver dag og temperaturen skiftet hele tiden. Noen dager klatret vi om natten fordi det var for varmt på dagtid og skredene dundret ned fjellsiden. Det var et mektig sted å være. På ryggen var vi mange steder trygge, men likevel tett på den enorme veggen hvor det buldret og raste stein, snø eller is nesten hele tiden.
– Det var mye stilig klatring i fantastiske omgivelser. Is snø og klippe om hverandre. Mye på grad 4-6. Og uendelig langt. Vi var fire på turen og valgte en tilnærmet capsule stil, med litt faste tau og en heisetønne for å forflytte oss mellom det vi mente var trygge leirer.
– Den store utfordringen var å finne sikre steder å campe. Underlaget var stort sett is og vi kunne stå i timesvis å hogge ut is for å lage en liggeplass eller få plass til et lite telt. Vi var 14 dager i veggen og kom opp til ca 6200 moh. Her fikk vi et forrykende uvær med kraftig snøvær i to døgn. Det dundret snøskred i hele fjellsiden og vi vurderte det etter hvert som eneste mulighet å prøve å returnere på en trygg måte. Tre dager senere og utallige rappeller i krevende terreng var vi alle nede i god behold og var veldig fornøyde med det.
– Vi hadde målt krefter med en gigant, trosset mye dårlig vær og til slutt forstått at dette ikke var vår tur, denne gang.
Latok I ble førstebesteget i 1979 av seks japanske klatrere, som startet på Baintha Lukpar-breen og endte opp østryggen. Fjellet betegnes som svært farlig på grunn av mye dårlig vær, temperaturskifter og ras. Nordryggen er nok den sikreste veien opp, men altså svært vanskelig. Senest for noen uker siden omkom russiske Sergey Glazunof på ca 7000 meter.
Les om alle førsøkene på ruta her.
LES OGSÅ: Returen- bekvem, men farefull
LES OGSÅ: Alt om klatring og sikkerhet
Her en liten bildekavalkade fra det norske forsøket i 2001:
latok
latok2
latok3
latok4
latok5
latok6
latok7
