Jo Nesbøs 8a-prosjekt har fått temmelig stor oppmerksomhet i Norge - kanskje ikke så rart, siden forfatteren fra Oslo og Molde har solgt over 50 millioner bøker på mer enn 50 språk.
Da Klatrings redaksjon fikk høre at målet endelig var nådd prøvde vi å få til et intervju med Nesbø, som befinner seg i Thailand. Og det lyktes sånn halvveis - vi fikk ikke direkte svar på spørsmålene, men derimot en lengre historie som forteller historien såpass grundig og velskrevet at vi rett og slett ikke har selvtillit til å endre masse på den.
Her er hele historien bak Jo Nesbøs ni minus-prosjekt, som inkluderer både Hans Christian Doseth og Lynn HiIl - med forfatterens egne, skrevne ord:
Takk for spørsmålene og interessen. Å gå en 8a er jo ikke klatrehistorie akkurat, unntatt for meg personlig. Men hvis det kan ha interesse for andre som har lyst til å trosse fysisk forfall og manglende talent, kan jeg jo fortelle litt.
Jeg hadde bestemt meg for å skrive om to klatrere som i sin tid satte seg mål som virka på grensen til det realistiske. Den ene var Lynn Hill som ville friklatre The Nose og den andre var Hans Christian Doseth som ville bestige Great Trango Tower. Så skjønte jeg at det var noe jeg aldri selv har gjort i livet mitt, å sette meg et helt konkret, personlig mål og gi absolutt alt for å nå det. Så for å leve meg inn i det bestemte jeg meg for at også jeg - en fyr med under middels klatretalent - skulle sette meg et mål som var tilsvarende urealistisk gitt mitt nivå. Jeg hadde prøvd klatring på og av da jeg var i førtiåra, men begynte å klatre mye først da jeg var femti og nå var jeg femtini.
MANN (62) GÅR 8A: Jo Nesbø på Elephant (8a) i Thailand. Foto: Hanna Jordan
Jeg hadde sendt noen softe 7c-er som senere er blitt nedgradert, så bestenivået mitt var 7b+. Jeg har to klatrevenner som er noen år yngre og sterkere og en gang utfordret vi hverandre til å sette oss hårete mål. Mitt var en «ekte» 7c som jeg syntes var hardt nok når du er i en alder der det kreves mye trening bare å beholde muskelstyrken. De sa 8a. Jeg husker jeg syntes de var tøffe bare fordi de turte å si det, de måtte jo vite at det kom til å bite dem i ræva. Og at jeg syntes jeg selv hadde feiga ut. Så nå var det min tur å legge hodet på blokka.
Jeg skjønte jeg måtte begynne helt fra bånn både teknisk og fysisk, og spurte Stian Christophersen om han ville hjelpe meg. Han syntes det var en morsom trenerutfordring selv om han jo må ha sett mine begrensninger som klatrer. Men han satte som krav det eneste jeg visste jeg kunne love ham siden det var poenget med hele eksperimentet, nemlig total dedikasjon til oppgaven. Det jeg var nysgjerrig på og ville ha med i boka var jo å erfare den type fokus, monoman oppofrelse og viljeanstrengelse som drev Hill og Doseth. Det å eventuelt sende en 8a var sekundært, samtidig som jeg selvfølgelig måtte ville det på ordentlig, ikke bare late som.
Jeg ga prosjektet to år og begynte straks med et intenst treningsprogram, diett og omlegging av arbeidsdagen og reising slik at jeg fikk trent ordentlig. I de to årene dreide livet mitt seg mer om klatring og klatreboka enn om de tingene jeg «egentlig» driver med; krimlitteratur og litt popmusikk.
Det var mange som var til uvurdelig hjelp ved siden av Stian. Hanna Jordan, Gudmund Grønhaug, Lars Jones og Jørn Glenne for å nevne noen. Uten at det var nok, skulle det vise seg. Da jeg var ung hadde jeg en viss naturlige følelse for idretter, særlig fotball, men den mangler jeg rett og slett i klatring, så fremgangen var dyrkjøpt. Og da to år var gått var jeg riktignok en mye bedre klatrer og hadde gått både 7c og 7c+, men jeg hadde ikke greid noen av de to 8a-rutene Stian og jeg hadde pekt oss ut. Den ene var I godt selskap på Kalnes, en bratt rute med krav til styrkeutholdenhet. Jeg var først skeptisk til ruta da Stian - en av Norges beste klatrere og som on-sighter over halvparten av 8a-ene han prøver på - måtte ha to dager med flere forsøk på å sende ruta. Kalnes er ikke verdens koseligste crag, mørkt og fuktig og ensomt. Ruta er også traverserende som gjør den vanskelig å jobbe inn på topptau. Men jeg lærte meg til å sette pris på den slags også.
Den andre ruta er nesten det diamentralt motsatte. Elephant på Ton Sai er en kort, buldrete rute med et klart crux med krav til maksstyrke, teknikk og taiming. Den ligger på stranda i latterlig naturskjønne omgivelser. Mens man på Kalnes stort sett er alene, er det alltid publikum på Ton Sai og kødannelse straks det henger kortslynger på de mest overhengende rutene.
Dagen før flyet hjem til Norge og min selvpålagte frist for prosjektet gikk ut, klatret jeg på Elephant til etter solnedgang, til slutt med hodelykt. Det føltes som jeg var så nær! Men det er det som er med den ruta, den slipper deg til, en flørt som innledningsvis lover mye. Jeg så i løpet av de to årene utallige 8a-klatrere som etter første og andre støt mente dette var softe greier og at de skulle gå ruta i neste. Eller neste. Eller neste deretter. Men gradvis skjønte at det de hadde trodd dreide seg om et par justeringer i realiteten var utenfor det de greide, og etter dagevis endte de opp med å dra hjem med uforretta sak. Det var i alle fall min trøst da jeg satte meg på flyet.
Så bokmanuset var ferdig skrevet, men jeg greide ikke å slippe 8a-prosjektet og forlenga fristen til mars 2023. Jeg har inntrykk av at de fleste klatrere er litt ko-ko på den måten. Vi er villige til å legge helt urimelig mye innsats i å sende noe som ikke har noen betydning for noen, bare for deg selv og noen kompiser du klatrer sammen med. Og det er jo nettopp det som er så vakkert med klatring, at vi velger å gjøre en uviktig lek til noe viktig i livene våre. For meg gir klatring mye av det samme som litteratur, musikk, film og fotball. Glede og erkjennelse. Utsikt og innsikt.
Så OK, helt uviktig er det kanskje ikke likevel.
Før jeg dro til Ton Sai i år hadde jeg trent på meg brokk og måtte ta en operasjon som betydde at jeg hadde halvannen måned uten klatretrening da jeg begynte. Men jeg tror faktisk kroppen hadde godt av det lange oppholdet. Jeg trente meg gradvis opp og skjønte etterhvert at jeg lå bedre an i løypa enn jeg hadde gjort året før. Etter tre uker på ruta lå jeg veldig godt an.
En dag kom datteren min - som bare har sett meg klatre når jeg har satt opp tau til henne - en tur over til Ton Sai for å se på oss, og kanskje var det den lille ekstra oppdriften jeg trengte. I ikke spesielt gode forhold og seint på klatredagen, sendte jeg i alle fall ruta. På tredje året i forsøk nummer hundre og noe. Jeg hadde drømt for meg hvor glad jeg kom til å bli når jeg klippet ankeret, men jeg har opplevd at jo, man blir glad, men ikke så euforisk som man forestilte seg. Denne gangen ble jeg nesten overrumpla over hvor glad jeg ble. Det skyldtes kanskje at det var så mange norske og utenlandske klatrevenner der som heia og var så glade på mine vegne. Det ble jabbekick i falsetten, klemming av andre svette overkropper og til og med en tåre eller to bak solbrillene. Stian spurte på Messenger hvor lenge jeg trodde jeg kom til å være euforisk. Jeg svarte av erfaring tre dager med flashbacks i to måneder. Jeg tok feil. Jeg er på sjette dagen og det er fortsatt det første jeg tenker på når jeg våkner, knytter neven og hvisker «yess!»
Jeg blir av og til spurt av yngre klatrere om jeg ikke er lei meg for at jeg ikke fant klatringen tidligere i livet. Men det er tvert om. Jeg tror stigning i livets program er viktigere enn å nå de høyeste toppene. Klatring har gitt meg så mye så sent i livet at jeg kan bare være takknemlig for at jeg ikke spiste den desserten som forrett.
Planen nå er å redigere ferdig boka som altså slutter før jeg fikk sendt 8a, å trappe ned treningen og å starte den gradsmessige nedstigningen med et smil om munnen.
