På søndag kunne Joakim Louis Sæther (31) endelig klippe ankeret på prosjektet på Stive Dempere-hylla på Damtjern.
Ruta kaller han «Vai Mandar» og setter den i 8c eller norsk 9+. Boltene har stått på veggen helt til venstre på hylla over 25 år, og var av mange avskrevet som umulig.
Etter å ha gått Draumkvedet (8c) i fjor vinter, som den hardeste ruta på hylla, begynte han å teste flyttene på det som skulle bli Vai Mandar.
– Linjen ble boltet av Yngve Røe ifølge Marius Morstad, som også mente det bare var flaks den ikke ble chippet som mye annet på hylla da de ikke klarte å gjøre flyttene i cruxet. Jeg vet ikke om andre enn de to som har testet ruta. Jeg skjønner at ikke mange har prøvd, da enkelte ruter kan se umulige ut fra bakken uten kalk og en pussejobb, men man skal være forsiktig med å forhåndsdømme. Det gjelder ikke bare mennesker! Noen ganger må man bare ta seg tid til å la hverandre å kjenne. Jeg tok dette steget under lockdown i fjor etter å ha gått Draumkvedet. Jeg skjønte raskt at denne ruten som hadde blitt oversett lenge faktisk var kul og bare etter et par økter var vi venner, forteller Joakim Louos Sæther.
Det begynte sakte, men sikkert å gå gjetord om at Louis hadde børstet støv av dette gamle prosjektet. På hylla møter man ofte de samme menneskene gjennom vinteren og våren, alle med sine egne prosjekter, og det er ikke lett å skjule for andre hva det er man jobber på.
Det er ikke hver dag det dukker opp muligheten for å gå harde førstebestigninger på et så etablert klatrefelt, og det er også kun en håndfull klatrere i området som kan gå noe så hardt.
Når folk fikk høre linja var mulig og pusset frem flokket enkelte klatrere seg til linja som sultne hyener flokker seg rundt en skadet antilope på savannen. Etter Louis sin pussejobb kom de til dekket bord.
JOAKIM LOUIS SÆTHER: Det er ikke hver dag det dukker opp muligheten for å gå harde førstebestigninger på et så etablert klatrefelt. Foto: Kyrre Buxrud
Én dag det var uvanlig mange klatrere på hylla i våres kunne man se Jon Pål Hamre, Erik Grandelius og Thilo Schröter teste flyttene. I tillegg til disse var også Stian Christoffersen innom ruta et par ganger.
– Jeg følte jeg klatret på den i smug i starten og valgte å ikke snakke så høyt om ruta. Jeg ville ikke gå i FA-fella som jeg har brent meg på så mange ganger tidligere. Jeg var gira på førstebestigningen og brukte kanskje 5-6 økter den sesongen på å pusse, finne bra beta og fjerne råtne fottak. Samtidig prøvde jeg også å holde sporløs ferdsel ved å ikke etterlate meg tickmerker og slynger. Da kommer de sultne hyenene med én gang. Og det er mange sultne, sterke hyener i storbyen. Denne vinteren var det på’n igjen. Jeg byttet ut det dårlige ankeret og satte inn en ny bolt i starten med bolte-Olav, med plan om å rebolte hele linjen med limbolter når det ble varmere i været. Etter hvert hadde ryktene florert nok, og hyenene kom. Jeg kjente på presset, men heldigvis var de kule nok til å ikke stresse med å gå ruta før jeg hadde fått gitt det en real sjanse, selv om dette var et åpent prosjekt, forteller han.
Demperhylla på Damtjern er angivelig det stedet i Norge med med klatrehistorie per meter. Her ble Norges første 8+ (Stive Dempere) og 9er (Marathon) gått.
Her er det nå 13 ruter hvorav den enkleste av dem er en kort og intens 8-. Rutene er bare omtrent 15 meter lange, og på grunn av de små listene man klatrer på er det best forhold i sola på vinteren.
Det finnes allerede en 8c på hylla med Draumkvedet, men det er ikke så mange rutere som er hardere i området. Hvarnes har to andre 8c’er, i tillegg til at Lier, Hvarnes og Sørkedalen alle har en 9a hver.
– Som resten av rutene på hylla er Vai Mandar også kort og buldrete. Kanskje mer i samme stil som Ayatollah som er preget av et solid crux i starten enn Marathon som er litt mer vedvarende. Slakt overhengende klatring helt i starten til ganske vertikalt. Starten byr på lange strekk mellom halvdårlige lister og dårlige fottak. Her må man ta i skikkelig før en litt mer smygende deles hvor det føles som man kan falle av når som helst. Dette følges av en slags koordinasjonsdyno med min beta. Det flyttet er ganske lett isolert, men vanskelig når man kommer fra bakken siden det fordrer en viss ro og flow. Deretter får man en hvil før en påfølgende 8- ish til toppen, med en liten teaser helt til slutt. Her gjelder det bare å holde roen og sendepsyken på god avstand. Tipper ruten kan deles inn i et ca 8A+ bulder til et 7B bulder og 8- klatring i slutten. Jeg tipper jeg hadde omtrent 10 økter i år før det gikk. Det er litt rart, for 8A har jeg buldret mange ganger på få forsøk, men denne var tricky for meg. Den kjentes vesentlig mye hardere enn Draumkvedet, men også mer ferdig etter at cruxet var gjort.
"VAI MANDAR": Navnet på ruta føyer seg godt inn med naborutene Ayatollah (9-/9) og Latvia (9/9+) som også har mer eksotiske navn. Foto: Kyrre Buxrud
Mange av rutene på hylla har ganske så norske navn, men naboene til den nye ruta på venstresiden av hylla er Ayatollah (9-/9) og Latvia (9/9+), og også denne ruten føyer seg inn i dette nabolaget med litt mer eksotiske navn.
– De siste øktene på ruten teamet jeg opp med Lucas som er brasiliansk, og siden kjæresten min også er fra Brasil prøver jeg å lære litt portugisisk. Brasilianere er ofte ganske spirituelle og Lucas mente at jeg ikke kom til å gå ruten før jeg visste alt om den. Litt humor, litt seriøst. Jeg tok det ganske seriøst og prøvde å finne ut av det jeg ikke allerede visste. Å perfeksjonere betaen. En dag sa Lucas «Vai mandar, Louis!». Direkte oversatt betyr det «vil sende», eventuelt «du kommer til å sende». Dette hadde en fin klang og passet godt til den brasilianske viben jeg er i for tiden.
