(Denne saken er et utsnitt av en tidligere publisert sak i magasinet Klatring, nærmere bestemt Hellskolen i nr 68.)

Hell er soft, verdens beste crag, morsomt, kjedelig og altfor hardt. Det er for mye skygge der, veldig sosialt og godt miljø men heldigvis aldri sol. Det er overbefolket og regnsikkert, men ligger for langt fra Oslo. I løpet av tiden Hell har eksistert som klatrefelt har det alltid vært mange og ofte motstridende meninger om den skyggefulle skrenten ved Trondheim Lufthavn Værnes. Ingen vil derimot være uenig i at Hell fra dag èn har vært et av de viktigste stedene for utviklingen av bratt og hard sportsklatring i Norge. Like udiskutabelt er stedets posisjon som sentral opplæringsinstitusjon for klatrere fra hele landet. Stadig nye generasjoner tilreisende Trondheimsstudenter får en viktig tilleggsutdannelse på Hell, før de reiser ut i den store verden og får jobb og blir feite. Denne opplæringsdelen går under navnet Hellskolen.

Annonse

Hellskolen er i tillegg til å være konkret progresjonsfører for Hell (se under), også en egen klatrekultur tuftet på tre grunnleggende faktorer: klatrefeltet på Hell, buldrekjelleren på I-bygget og klatrende studenter i Trondheim.

Gradjag eller mestring? På Hell handler det mye om rutas grad og jakten på ny pers. Noen vil kanskje si at stedet på denne måten henter fram det verste i sportsklatringen. Andre vil trekke fram energien, mestringen og den positive stemningen som ofte råder når prosjektene skal sendes. Det som er helt sikkert er at man ikke klatrer der for naturopplevelsen.

Det er lov å gå ruter onsight på Hell, men det er definitvt ikke en del av pensum på Hellskolen. Siden klippen er det eneste ordentlige cragget i nærheten av Trondheim og det som kjent ikke er lov å gå samme rute onsight flere ganger, går de fleste fort tom for ruter å prøve seg på. Men når det ikke er flere ruter å onsighte, finnes det mer enn nok ruter man kan forsøke å øve inn. Den jevne gradsmessige fordelingen av rutene og den høye konsentrasjonen av ruter på øvre del av skalaen gjør Hell til et mekka for redpointing. Denne noe spesielle formen for klatring, der man stor sett henger i tauet sjeldent klatrer, er selve essensen i Hellskolen.

Å ha et prosjekt er derfor helt grunnleggende. «Hva jobber du på for tiden?» er normalt det første spørsmålet man får når man møter en medelev på butikken eller på skolen. Å øve på samme rute en hel sommer er fullstendig akseptert. Ingen vil si at du har tatt deg vann over hodet. Det faktum at alle gjør dette enten det er 7- eller 9+ har i tillegg en veldig utjevnende effekt. «Uansett grad er det jo likt for alle: Når du har gått ruta flytter du bare slyngene dine et hakk mot høyre», sitat Jan Eivind Danielsen, tidligere mønsterelev.

Hellrutenes korte og styrkekrevende karakteristikk har også påvirket treningsregimet til mange av elevene. Ingen andre steder er det mer fokus på maksstyrke enn i Trondheim. De fleste buldrer hele vinteren og mange trener styrke med vekter i tillegg. Det kan til tider være flere i skitne buldreklær enn med rene pene maxklær på styrkerommet på I-bygget. Og mens resten av Norgeseliten var i Ålesund og klatret NM, arrangerte Tindegruppa sin egen konkurranse, 3B: Buldring, Benk og Biceps.

Men Hellskolen er også mye mer enn gradmas og prestasjoner. Selv om det kan være over 50 klatrere tilstede en normal kveld, klatres det ikke nødvendigvis særlig mye. Minst 95% av tiden går med til andre ting, som å henge i tauet, ta av og på klatresko, prate, kalke opp, børste vekk kalk, henge opp slynger, hilse, hvile mellom forsøkene, sikre partneren som også henger mye i tauet, prøve enkeltflytt, kalke enda litt mer og ikke minst ta i mot og formidle beta (se eget avsnitt). Noen ganger kan det se ut som en klatreleir for slappe kommunearbeidere der èn klatrer og ti står på bakken og ser på.

En effekt av Hells monopol som eneste treningsfelt i umiddelbar nærhet til Trondheim, er at man møter de samme menneskene hver gang man klatrer. Dette gir en «alle kjenner alle»-effekt og er en mulig forklaring på den alltid like gode stemningen på cragget. Det hilses og småprates slik at en virkelig må skjerpe seg for å komme bort til oppvarmingsdelen innen rimelig tid. Ellers måles prestasjoner først og fremst opp mot ens egne tidligere bragder, og alle heier på alle, enten man forsøker å gå sin første 7- eller om noe langt hardere.

Hellskolen, progresjonsfører

Det er over 70 ruter på Hell, men ikke alle er like populære. Enkelte er såpass mye mer klatret at det har dannet seg en slags løype av ruter fra de helt enkle til de aller verste. Denne løypa er utgangspunktet for Hellskole-begrepet og kan regnes som en progresjonsfører for Hell. De fleste av de lokale Hellklatrerne følger denne noe vage og inntil nå uskrevne lista av progressivt hardere ruter i sitt evige «persejag». Her presenteres endelig den første skriftlige pensumlista for Hellskolen. Jeg understreker at lista bygger på mine egne subjektive observasjoner av klatringen på Hell siden våren 1997.

prog1
prog2
prog3

Eva Helgø

Eva Helgø fra Stavanger har vært en ivrig hellskoleelev i flere år, og er kanskje den flinkeste av de mange flinke jentene som henger på Hell og øver inn flytt og sekvenser. Etter lang og målrettet innsats gikk hun nylig Linkupen (solid 8+), og jobber nå på Friidrettsdama (9-). Eva liker korte harde ruter og er generelt opptatt av å være sterk.

Hva er best med Hellskolen – det faglige eller det sosiale? 

Dette er to sider av samme sak. Man klarer ikke å yte sitt beste dersom det ikke er gøy, og det er ikke gøy uten det sosiale. Men det er heller ikke gøy uten utfordringer. På Hell er det korte, bratte ruter, noe som gjør at man blir sterk!

Det er jo mye prosjektarbeid på Hell, men ingen tidsfrister. Er dette en fordel eller ulempe?
Selvfølgelig er det en fordel. Man "får lov" å henge på ting som er alt for hardt, og da blir man sterk.

Hva er det som er mest fascinerende med å henge i ukevis på det samme punktet i veggen og øve?
Progresjon. Følelsen av å gå et flytt som man tidligere har vært helt sjanseløs på er helt fantastisk.

Mange som kommer til Hell blir ”plutselig” mye flinkere og det sies at det er lettere å få gode karakterer på Hell enn andre steder. Stemmer dette?
På Hell er det buldring på tau, og det blir man sterk av! Hell er også veldig likt I-bygget (buldrerom med mange slappe tak og lite luft). Dessuten er Trondheimsmiljøet veldig inkluderende med mange koselige folk. Det er dermed lett å bli gira og å få bli med ut. Man blir heller ikke sett ned på om man trener, og trening gjør mester. Vet ikke om Hell er soft, grader er alt for subjektivt.

Har du noen gang blitt mobbet på skolen?
På Hell blir ingen mobbet.

Har du noen gang mobbet de yngre elevene?
Nei, men det kan hende de blir litt utpsyka når de må gå den lange veien opp til de lettere rutene? Det husker ihvertfall jeg. Man gikk forbi med respekt skrevet i panna...

Kan du anbefale Hell til andre?
Hvis man ikke vil ha sva, er det det beste cragget i verden 

Marius Grimz

Marius Grimseth tilhører en ny type hellskoleelever som ikke har særlig stor respekt for gradene og prinsippet om å klatre mange ruter på hver grad før man går videre opp. I fjor perset han først med Tvangstrøya (8/8+) og så med Nih Minh Wang (9-). Flere har fulgt etter i samme stil, bl.a forloveden Susanna som gikk fra 6+ til 8- i samme sesong. Ellers er Marius kjent som en pioner innen «barefoot»-stilen, der man som kjent klatrer isruter uten særlig mye is, iført svasko, isøkser og tights.

Når begynte du på Hellskolen? 

Jeg begynte høsten 2002 da jeg flyttet til Trondheim for å studere. Men det var vel egentlig våren 2004 at jeg begynte på riktig. Det tok litt tid før jeg tok «skolen» seriøst og begynte å pugge gloser – eller moves da.
 
Hva er det som er så fascinerende med å øve på ruter?

Det mest fascinerende er at man i det hele tatt gidder. Men jeg blir alltid overrasket over hvor lett ting som jeg i utgangspunktet ikke fikk til kan bli etter litt jobbing. Da snakker jeg ikke nødvendigvis om en hel rute, men det kan f. eks bare være et klipp. Kanskje var jeg sjanseløs på første doggerunden, men etter masse "tuning" kan jeg få det til, selv om jeg er dødsliten. Det er alltid fascinerende.

Du har jo gått en slags kortversjon av skolen og hoppet over flere trinn. Er dette å anbefale?
Ja. Hadde jeg vært sterkere og hatt mer tid skulle jeg gjerne gått alle rutene. Dessverre mangler jeg både tid og krefter. Derfor konsentrerte jeg meg mest om å få gått høyest mulig grad forrige sesong. Da ble det til at jeg gikk en "såkalt 8a" fremfor å ticke tyve ruter fra mellom 7a og 7b. Nå må jeg få gått en 7c+ så skalaen er hel. He he he.

Hva synes du om sliterne som gjerne går mer grundig til verks og går alle rutene på hvert trinn?
Helt klart imponerende men ikke noe for meg. Da måtte jeg f. eks begynne og «stresstrene» masse hele vintern. Nei, uansett ville jeg aldri greid å bli så god. Vi klatrere må ikke glemme at hvor hardt du går på bolter aldri vil gi noen cred i den sivile verdenen. Da er det bedre å spare til en tur på Everest eller finne på noe helt annet enn å henge på en råtten konglomeratklippe inne i trønderskogen. Som sagt så lenge man har glede av klatringen så er det greit å holde på. Klatring er faktisk utrolig kult når jeg nå tenker etter, selv på det lave nivået som de fleste av oss befinner seg på. Det var vel en som sa at den beste klatreren er den
som har det mest gøy. Stemmer kanskje bra det, spør du meg. Personlig er det viktigere at jeg liker og har det gøy med de jeg klatrer sammen med, fremfor om de kan ta en-arms etter lillefingern. Derfor er jeg spesielt lykkelig over at kjæresten min også er så gira.

Har du noen gang blitt mobbet på skolen?

Baksnakket har jeg sikkert blitt, men aldri mobbet. Er vel ingen som driver med det? Når vi nå snakker om mobbing kan jeg nevne at min såkalte klatreonkel Pål Stillesby ble ganske krass da han hørte at jeg hadde begynt å jobbe på Poteten (Norsk forkortelse for Par Toutatis) som er 8a+. Han sverger selv til Morstads treningsfilosofi om å gå ruter som en pyramide. Han mente Poteten var alt for hard for meg og påpekte at pyramiden min var veldig spiss med kun én 8a, 7c og 7b+. Techno Pål, som jeg nå heller velger å se på som en ond fetter, hadde sikkert et poeng, men selv begynner jeg å få viker og snart er jeg en gift mann. Plutselig har jeg kanskje ikke like mye tid til klatring lenger. Da er det vel mer digg å mimre over to-tre ruter på nedre niertallet fremfor masse 8ere? Tall er litt viktige. Det må alle vi som driver med sportsklatring innrømme. Men for meg er det viktigste å ha det gøy når jeg klatrer. Er jeg ikke gira, gidder jeg ikke. Vi må ikke glemme leken!

Hvor mange år er det til du er ferdig?
Jeg er forhåpentligvis ferdig med Hell neste sommer. Da får jeg vel en slags bachlergrad fra «Hellskolen». Mange andre tar master og noen blir doktorerer ved å gå alle 8b+'ene. Hilding er vel yngste person med en Ph.D fra Hell. 

Betabanken

«Først legger du pekefinger og langefinger på høyre hånd i det litt kjiipe hullet, og så klemmer du litt med tommelen på en liten knott, mens du legger deg mot venstre og krysser over med venstre hånd til en litt diffus krimp.» Det spares ikke på detaljene hvis du spør noen på Hell hvordan man skal gå en rute. Alle rutene har en mengde løsninger (beta) som stadig endres og forbedres under konstant diskusjon.

Skulle du være så spesiell at du vil forsøke å gå ei rute på blikk, må du gjerne si fra til eventuelle tilskuere at du ikke vil ha tips og råd underveis. Det er nemlig stor sannsynlighet for at noen bare må rope ut den riktige beta når de ser at du kløner i vei og holder feil hånd på riktig tak. Beta og formidlingen av denne er en vesentlig del av Hellkulturen. De fleste hopper mer enn gjerne over den lange og kjedelige jobben med å «finne ut av ruta selv» ved å benytte seg av etablert beta.

Helt fra starten av har det vært èn person som har hatt et spesielt ansvar med å forvalte den til enhver tid beste betaen for de ulike rutene, Betabanken. Til nå er det kun tre personer som har vært betabank på Hell. Undertegnede har tatt en prat med dem om ruter, hukommelse og Hellskolen.

hell1

Kontrast på Hell: Ellen Kvalheim klatrer Himmel (8-). Foto: Anders Kringstad

hell2

Catch: Vegard Aksnes gjør den kritiske siste catchen på Linkupen (8+). Foto: Anders Kringstad

hell3

Nyt: Margrethe Kristiansen klatrer Rå nytelse (8/8+). Foto: Anders Kringstad

hell4

Doktorgrad: Mats Peder Mosti arbeider med doktorgradsprosjektet Flykræsj (9+). Foto: Anders Kringstad

hell5

Andrebestigning: Hilding Jonassen går Snarvei til himmelen (9/9+). Foto: Anders Kringstad

hell6

Jobb: Marius «Grimz» Grimseth øver på Par Toutatis (9-/9). Foto: Anders Kringstad