– Har du noen gang opplevd farlige situasjoner? Noe som gikk skikkelig galt eller noe som kunne gått galt?
– Jeg var på Storen og var med og hjalp til da Håkon Hansen omkom for et par år siden. Da hadde det gått galt, men det har ikke gått galt på mine turer.
– Hva er det som er spesielt med Storen, og som gjør at du går dit så ofte og ikke blir lei?
– Storen er jo et fjell som har en spesiell klang eller betydning blant fjellklatrere. Men det viktigste er at det er en fin tur, midt inne i Hurrungane. Og den er full av kontraster, mellom frodige blomsterenger og blankskurte fjellsider. Men den viktigste grunnen til at jeg går der er jo at det er jobben min. Og jeg tror at grunnen til at jeg ikke blir lei er at jeg stadig er på tur der med nye kjekke folk, som blir oppriktig glade over å gjennomføre en slik tur.
– Det er jo en real langtur – du kjenner ikke noe til skader etter mange år i fjellet?
– Nei, tror ikke jeg er skada verken fysisk eller mentalt. Har gått med staver i mange år. Har også klart å la være å la meg utfordre til løping i nedoverbakker på veg hjem fra tur er nok for lat til slikt. Og har vel ganske korte bein, kanskje det hjelper?
– Hvor lenge tror du at du vil holde på med dette? Vil du tangere Arne Randers Heens rekord på Romsdalshorn?
– Jeg kommer nok til å holde på med dette så lenge jeg er i stand til det, og jeg håper det er lenge. Jeg er egentlig ikke så opptatt av rekorder, og aner ikke hvor mange ganger Randers Heen var på Hornet, så nei: Jeg har nok ingen ambisjoner om å slå han. (Arne Randers Heen (1905-1991) var på Romsdalshorn 255 ganger, red. anm)
– Hva er den fineste turen på Storen synes du?
– Vanskelig … alle turer er fine på sin måte. Og det er alltid veldig fint å ha med seg folk som blir glade for å være med på tur.
