Jeg står på en stor parkeringsplass og ser hvordan Akerselva fråder under Sannerbrua. Blikket mitt følger elva oppover og faller på Hønse-Lovisas hus, der travle mennesker på vei til jobb skritter forsiktig nedover bakken for ikke å skli på isen.
Bak meg ligger det store lagerlokaler, og jeg tenker på hvordan dette må være en gammel fabrikktomt fra tiden da fabrikkene lå på rekke og rad nedover Akerselva.
I dag ser det nesten litt malplassert ut med sin sentrale beliggenhet midt mellom Grünerløkka og Torshov, og at det heller hadde hørt hjemme på Alnabru, men det er her de nye lokalene til Klatreverket ligger.
Dette er det tredje senteret som åpnes i Oslo i regi av Klatreverket, og blir hetende Klatreverket Løkka. Her er det, som på deres andre senter på Bryn, utelukkende buldring.
Erik og Christian kommer syklende, og er så spente på å teste ut det nye senteret at de nærmest glemmer å låse syklene sine. Innenfor dørene blir vi møtt av Ilya Serpinsky, daglig leder for det nye senteret.
STORE PLANER: I dette området foregår det fortsatt mye snekring. Her kommer det sitteplasser og bord. Hvis Dag får det som han vil kan man også i fremtiden nyte en kald øl her. Foto: Kyrre Buxrud
Buldreområdene er så og si ferdigstilt, og senteret har allerede tatt imot sine første gjester i en ukes tid, men det er fortsatt en del som gjenstår før de er helt klare for en fullverdig åpning.
I en ukes tid har senteret vært åpent mellom 17 og 21 på kveldstid i hverdagene, og mellom 10 og 18 i helgene.
– Det er fullbooket tre-fire dager i forveien. Det er mange som er veldig gira på å teste senteret. Nå har vi bare åpent på kveldstid i hverdagene slik at vi kan jobbe med byggingen uforstyrret, samtidig som at det blir hyggeligere for de som klatrer at vi ikke snekrer samtidig. Det eneste som egentlig gjenstår før vi kan åpne for fullt er resepsjonen, sier Ilya mens han viser oss rundt.
Når man kommer inn blir man møtt med det som skal bli resepsjonen og et område med bord og stoler til venstre. Rett frem er en «sopp» med ferske buldre på.
Veggene strekker seg rundt garderobebygget som er kronet med et område for vekter og annen trening. Erik og Christian løper innover for å varme opp, mens jeg går meg en runde.
Innerst er det montert et MoonBoard ved siden av et stort ubrukt veggareal.
– Her har du de standardiserte veggene. Foreløpig har vi bare fått opp Moonboardet, men ved siden av her kommer det Kilterboard og Grasshopper, kommer det fra Ilya bak meg, mens han går rundt hjørnet og roper:
– Og her har du en bratt treningsvegg og campusveggen vår!
1-METERSREGELEN: Denne ruta ble skrudd da meteren ble opphevet første gang, før den igjen ble innført til manges fortvilelse. Foto: Kyrre Buxrud
Christian og Erik er nå som barn i en leketøysbutikk. De varmer opp på noen gule problemer, og sier lavt til hverandre at de kanskje syntes de var litt harde, men så kommer de fort inn i det og klatrer det ene problemet etter det andre.
Til deres store fascinasjon er det forholdsvis mange «newschool»- problemer der som de kan bryne seg på. Timing og koordinasjon settes på prøve når de må gjøre dynamiske løpe- og hoppeflytt mellom gode tak. Etter litt er det nok sprell og akrobatikk, og de beveger seg bort til det som er tiltenkt som konkurransevegg for å sette tenna i noen hardere problemer.
De er tilsynelatende fornøyd med rutesettingen.
Erik flasher et svart problem, og i det samme føttene hans lander på matta begynner han å forklare hva som var kult med det, og hvorfor han endte opp med å løse det på en annen måte enn han egentlig hadde tenkt.
FLASH: Erik Grandelius topper ut et problem på det som er tiltenkt som konkurransevegg. Foto: Kyrre Buxrud
Neste problem gir litt større motstand og han faller av på siste flytt, men nok en gang er han entusiastisk og forklarer hva som var kult og hvorfor han ikke klarte det. Vi avslutter økten på soppen, nærmest utgangen.
Det er her de holder på å bygge som mest, og jeg kan virkelig se for meg at det blir fint å kunne ta seg en kopp kaffe ved bordene mens man tar en lenger pause her.
Før vi drar må jeg en tur innom garderobene. Det som møter meg innenfor døren får meg til å trekke på smilebåndet. En vask som står 30-40 cm over bakken til å vaske føttene i er plassert sammen med de andre vaskene. Genialt!
Man blir sjeldent så veldig svett av å buldre, og det er mange som har planer og avtaler etter en økt. Etter å ha stappet føttene ned i stinkende klatresko har mange et ønske om å vaske føttene før man for eksempel skal ned på løkka for å drikke øl, møte venner eller på jobb.
REN OG PEN: «Tåfisvask» på Klatreverket Løkka. Foto: Kyrre Buxrud
På Klatreverket Torshov har de hengt opp skilt der de ber kundene ikke vaske føttene i de vanlige vaskene av hygieniske årsaker og nå har de altså gjort noe med dette med egne fotvasker.
Utenfor tar jeg farvel med gutta som skal på jobb før jeg rusler oppover langs Akerselva. Denne gangen er det min tur til å gå oppover bakken forbi Hønse-Lovisas hus som om jeg klatrer et delikat sva, der jeg møysommelig plasserer føttene mine på små flekker av tørr asfalt mellom isen.
Trygt oppe på toppen av bakken undrer jeg på hvorfor Klatreverket har åpnet et nytt senter så nærme sitt eksisterende senter på Torshov.
Pågangen på klatresentrene har jo økt betydelig de siste årene, og det blir nok uansett ikke et problem å fylle opp begge sentrene med ivrige klatrere. Uansett vil jeg vite mer om dette, så jeg stikker innom senteret på Torshov for å prate med sjefen sjæl, Dag Cappelen Papazian.
SJEFEN SJØL: Sjefen for Klatreverket-senterene, Dag Cappelen Papazian. Foto: Kyrre Buxrud
Inne på Torshov er det forholdsvis rolig, men det er jo tross alt midt på dagen på en torsdag. Christer Raugland, mannen med overordnet ansvar for rutesetting på de tre sentrene, er i full sving med å skru en ny taurute på konkurranseveggen.
Dag Cappelen Papazian, ofte omtalt som Bobo, møter meg med et smil og vi setter oss ned med en kopp kaffe. Jeg spør han om hvorvidt han er redd for at de bare tar av sine egne kunder.
– Ja, det blir jo litt sånn kannibalisering, som de sier. Vi vil jo merke det mest selv, sånn i første omgang, men så vil det jo også generere nye besøkende. Også vil det jo generelt bli litt lettere for folk å få trent da, sier han.
Kapasiteten har vært sprengt på de mest populære tidspunktene.
– Det var sikkert mange som ikke orket å komme hit i «prime time», hvor man nesten må sloss om plassen. Også har vi jo på en måte ikke tatt så mye hensyn til nybegynnere her siden det har vært så mye folk. Vi har liksom ikke hatt behovet for å rekruttere nye. Vi har heller fokusert på å ha et godt tilbud for de som allerede er her, men nå vil vi kunne rette fokuset litt mer mot nybegynnere og mot barne- og ungdomsgruppene, sier han og legger til:
– Det er jo spesielt buldringen som har vært tightest her, fordi senteret ble bygget da buldring ikke var så populært liksom. Det var mer forbeholdt noen få særinger. Hvis vi skulle bygget dette senteret i dag ville vi jo ikke utnyttet arealene slik de er nå.
Senteret på Løkka blir nok et kjærkomment tilskudd. Jeg har selv hatt noen treningsøkter på Torshov der det er så stor pågang i buldreområdene at man må vente litt før man kan gå på de fleste problemene, men også slik at det ikke er så mye plass til å gjøre av seg når man venter på tur.
At de nå utvider tilbudet med et rent buldresenter i nærområdet er ikke så rart når man tenker over det. Jeg lurer så på hvordan prosessen bak denne utviklingen var.
Etter gjentatte perioder med stengte sentre på grunn av covid, vil jo Dag Cappelen Papazian ha sittet med mye tid til å tenke på hvordan han skal imøtekomme denne stadig økende etterspørselen.
DROP-IN: På Klatreverket er de nå glade for å ta imot klatrere uten bookingsystem. Om pleksiglasset blir værende gjenstår å se. Foto: Kyrre Buxrud
Er åpningen av Løkka et resultat av all tiden klatregründeren fikk til overs under nedstengningen?
– Nei, det er egentlig ikke det. Jeg har jo sett etter lokaler lenge, sikkert i ti år. Det er så lenge mellom hver gang noen aktuelle lokaler blir ledige, så man må være på konstant utkikk. Nå i vinter hadde jeg en kompis som hadde vært syk ikke og kunnet jobbe på noen år. Han var hypp på at jeg skulle finne på noe å gjøre til han, så da satt jeg han til å lete etter lokaler. Han fant vel det lokalet på løkka rundt mai i fjor. Vi hadde egentlig tenkt til å investere i noen kjempelokaler på Ulven først, men vi psyka litt ut på det fordi vi fikk ganske dårlig leietid der, forklarer han.
Og hvordan var det egentlig å drive et klatresenter de siste to årene, som har vært preget av nedstengninger, gjenåpninger, smittevern, smittesporing og krav om å holde avstand på et klatresenter der man måtte gå skulder til skulder for å få dratt litt i plastikken?
– Da vi stengte ned våren 2020, så stengte jo alt. Og da kjedet jo alle vettet av seg, meg selv inkludert. Så åpnet vi igjen i mai, og da var det egentlig utrolig masete. Det er jo mye mer jobb når du skal passe på at folk holder avstand og med denne bookingordningen var det masse styr. Hovedpoenget blir vel at det generelt sett blir mer arbeid på alle og mindre penger inn, forteller Klatreverket-sjefen.
– Da neste lockdown da kom i november var jeg egentlig først bare lettet. Da fikk jeg endelig puste ut litt, men etter noen uker ble jeg jo temmelig lei. Så da satt jeg jo her mens støvet bokstavelig talt samlet seg opp her. Heldigvis så jeg jo litt til de ansatte siden de fikk komme her å trene. Når vi da åpnet igjen for andre gang var man jo litt mer forberedt på hvordan man skulle ta forhåndsregler ved drift av senteret da, men åpningen kom veldig plutselig. Det var bare et par dagers varsel og så åpnet det opp for alle. Ved den første gjenåpningen åpnet det først opp for barn, og slik ble det en litt mer gradvis åpning.
Neste innrykk av klatrere sulteforet på treningsmuligheter ble mer hektisk.
– Ved andre gjenåpning åpnet det opp for alle med én gang. Dette var i slutten av mai og da hadde noen ansatte sluttet på grunn av flytting og slikt uten at vi hadde ansatt noen nye. Vi fikk ordnet en slags turnus med de som var tilgjengelig og deretter ansatt noen nye. Det var en ganske masete tid for meg, så det ble ikke store sommerferien, kan du si. For min del har det gått litt i ett fra slutten av mai og til nå i februar, men det er jo delvis også på grunn av det nye lokalet på Løkka, sier han.
SOPPEN: Erik Grandelius klatrer på soppen ved inngangspartiet. Foto: Kyrre Buxrud
Jeg slurper i meg den siste kaffeskvetten før vi reiser oss og går ut i hovedområdet på senteret hvor det meste av tauklatringen finner sted.
Her er det ikke mye aktivitet annet enn et par rutesettere som henger i tauene og lager utfordringer til folket. Oppe i tredje etasje hvor det meste av buldringen finner sted kan man se en gjeng besøkende sitte inntil gjerdet og prate sammen.
Dag Cappelen Papazian forteller hvordan gjengen med rutesettere skal reise rundt mellom Torshov, Bryn og Løkka sammen.
– Det blir jo kanskje litt kjipt å være på det senteret akkurat den dagen de kommer for å skru, men det er jo uansett fullt mulig å klatre. Og Christer vil at de skal reise sammen fordi det øker kvaliteten på det de skrur og arbeidsmiljøet blir bedre.
Han kan også fortelle meg at han har veldig lyst til å skaffe skjenkebevilling til senteret på Løkka slik at de besøkende kan ta en øl etter økta og se klatrefilmer før man eventuelt stikker videre til et av Grünerløkkas mange vannhull.
Etter å ha vasket føttene i «tåfisvasken», såklart.
