Norges framtid som klatrenasjon

Akkurat hvor i Norge et slikt senter skal ligge er det i diverse forum mange meninger om, men det er altså ikke det som skal stemmes over. Det skal i første omgang stemmes over om det i det hele tatt blir noe av, og mitt inntrykk er at det er nå eller aldri. Det er med andre ord Norges fremtid som konkurransenasjon som skal avgjøres på denne generalforsamlingen – hvor skal vi?

En nødvendighet

 Det er en absolutt nødvendighet å ha en arena hvor konkurranseutøvere kan utvikle seg, så lenge forbundets ambisjoner er OL-deltagelse og medaljer i internasjonale konkurranser. Det finnes per i dag ingen klatresentre i Norge som er egnet for en toppidrettssatsning med tilhørende stil, vanskelighetsgrad og kompleksitet i rutesetting. Det krever simuleringer, eksperimentering på svært delikate flytt og det krever plass. Folk spør oss hvorfor vi bare trener på treningsvegg – det enkle svaret er, dessverre, at den kommersielle rutesettingen for utøvere som ønsker å hevde seg i verdenstoppen ikke er bra nok. Det er ikke hardt nok, det er ikke avansert nok, det er ikke teknisk nok og det er rett og slett ikke nok å klatre på. 

I Oslo bor en av verdens beste rutesettere. Han har skrudd OL, VM, utallige verdenscuper og han blir leid inn til å skru for landslag verden over. Da jeg var i Tokyo høsten 2019, var det hans ruter jeg trente på: Adam Pustelnik. 

Han kunne vært en kjempestor ressurs for det norske landslaget. Men det finnes ikke veggflater for han å skru for oss. Kommersielle sentre vil ikke ha så hard rutesetting, NKF vil ikke betale for veggplass, det blir fremstilt som urettferdig at tilbudet kun vil gagne Osloregionen, til tross for at hele seniorlandslaget noen år er vært bosatt i Oslo.

Imens sitter vi utøvere og rister på hodet over hvordan vi kan la denne ressursen forbli uutnyttet. Det er for meg helt ubegripelig. Hadde vi vært en hvilken som helst annen nasjon, hadde vi funnet en løsning. Men denne situasjonen ser ut til å forbli låst inntil videre.

I dag flykter de beste 

Jeg er i skrivende stund i Innsbruck for å forberede meg til sommerens VM, og i løpet av de siste seks ukene har det Østerrikske landslaget hatt i hvert fall fire buldresimuleringer, om ikke fler. Det leies inn internasjonale rutesettere, det konkurreres i World Cup-format og etter simuleringen analyseres det og terpes på detaljer. Tyskland gjør det samme, USA gjør det samme, Slovenia, Sveits, Frankrike og helt sikkert fler. Jo mer konkurransespesifikk treningen blir, desto bedre forberedt er man for den virkelige arenaen. 

Faktisk, er majoriteten av det norske seniorlandslaget her i Innsbruck, for å forberede seg til årets internasjonale konkurransesesong. Dette er et tilbud i regi av NKF, hvor vi utøvere kan gjøre noe som ligner en seriøs satsning, men satsingen må uansett gjøres helt på egenhånd. Leiligheten er rimelig å bo i og gunstig for oss som ikke er avhengig av en jobbhverdag hjemme. Dessverre er det ikke en mulighet for alle, og det er heller ikke er bærekraftig løsning, nettopp fordi det forutsetter en økonomisk stabilitet man ikke kan forvente at unge voksne har. Dessuten, bør ikke målet være å bygge opp et tilbud på hjemmebane som er så bra at alle landets beste klatrere ønsker å være en del av det? Jeg tenker at det må være det ultimate målet. 

Jeg er glad for muligheten denne leiligheten gir meg, men jeg skulle aller helst vært hjemme og gjort det jeg ser det østerrikske landslaget gjør - trener sammen, ofte to ganger om dagen, med opptil tre trenere, flere ganger i uken. Det er simuleringer og samlinger i helgene, testing før hver treningsperiode, ukentlig oppfølging hvor treningsopplegg tilpasses løpende. To dager i uken er det offisiell landslagstrening, tre andre dager er det åpen trening - men alle er der. Og de er der fordi tilbudet er bra! Det er det vi må strebe etter. Å bygge opp noe alle ønsker å være en del av. Å komme dit vil ta tid, men det som skal avgjøres 21. mars kan være starten på noe nytt og et vendepunkt for Norge som konkurransenasjon. 

«Gjennom årene har jeg ofte undret meg; hvordan skal jeg som utøver helt alene, konkurrere mot nasjoner som nettopp Østerrike, eller Tyskland, USA, Slovenia eller Sveits for den saks skyld?»

Norsk klatreforbund svarer på kritikken

En ensom reise

Som en sentral del av det norske landslaget det siste tiåret og gjennom flere ulike sportssjefer, administrasjoner og ulike sammensetninger av Styret, har jeg gjort meg noen betraktninger før jeg entrer det som kan bli min siste sesong på den internasjonale konkurransearenaen. Mest av alt fordi vi nå står fremfor en viktig avgjørelse innen norsk konkurransesatsning, men også fordi jeg har et veldig stort ønske om at fremtidige konkurranseklatrere får bedre rammer å jobbe i enn det jeg selv har hatt. 

Gjennom årene har jeg ofte undret meg; hvordan skal jeg som utøver helt alene, konkurrere mot nasjoner som nettopp Østerrike, eller Tyskland, USA, Slovenia eller Sveits for den saks skyld? Mot nasjoner og utøvere som forbereder seg til konkurranser i en helt annen liga enn meg, med et helt annet støtteapparat enn meg, med relevant rutesetting og et lag rundt seg? Hvordan kan mitt forbund forvente at jeg leverer medaljer under disse omstendighetene? Enda vanskeligere er det for buldrerne våre, som i mye større grad er avhengig av relevant rutesetting. Er vi et u-land i denne sammenhengen?

Jeg lader opp til nok en sesong som må gjennomføres alene – trolig min siste. Ikke fordi jeg er lei eller ikke finner glede i det lenger, men jeg har også mål på stein jeg har lyst til å utforske og som jeg aldri har hatt tid til å gå for. Det er vanskelig å gjøre begge deler, mest av alt fordi konkurranseklatringen er tidkrevende og ensom.

Etter 2019 var jeg klar til å ofre 2020-sesongen for at det skulle komme på plass et støtteapparat, det kostet rett og slett for mye av min mentale helse til å bare «stå i det», selv om jeg nettopp hadde avsluttet min beste mesterskapssesong så langt. Et halvt år var ikke nok for NKF å få på plass et støtteapparat, det var tross alt allerede slutten av 2019, men halvannet år skulle være nok – jeg ble lovet endring og jeg var villig til å ta den kostnaden. Så kom covid, alt ble satt på pause og ingenting skjedde, verken konkurranser eller oppbygging av et seniorlandslag.

Nå er det 2023, jeg har gått glipp av to år på grunn av pandemien og ytterligere ett til på grunn av skade. Jeg har vært ute av konkurransearenaen i tre år, og jeg har aldri vært mer nervøs for å konkurrere. Dette blir mitt andre comeback, men som eldre, mer merittert, med høyere forventninger og på slutten av dette kapittelet, har jeg et enda større behov for fellesskap og lagfølelse enn jeg har hatt tidligere. 

En tid forbi

Men min tid er forbi, og det er greit. Da jeg innså at det å bygge opp et seniorlag ikke var en prioritet tok jeg saken i egne hender. Jeg har bygget opp mitt eget lag med trenere, fysioterapeuter, leger, ernæringsfysiolog, osteopat – på hjemmebane har jeg et støtteapparat andre bare kan drømme om, og jeg er evig takknemlig. De fleste stiller opp av godhet på dugnad, andre gjennom bakdører jeg er heldig å få benytte meg av. De er med meg i tykt og tynt, og de er alltid bare en telefonsamtale unna.

Men jeg vet at dette er et unntakstilfelle i norsk klatring, selv om det er en selvfølge at dette burde være en del av enhver utøvers satsning. 

Neste generasjon 

Parallelt med min egen satsning har jeg vært trener i Kolsås Klatreklubb sammen med Thilo Schröter. Vi har tatt tak i unge talenter og trent som idrettsutøvere fra ung alder. Vi har beholdt mye lek, men vi har alltid trent. Hver eneste økt i åtte år har vi jobbet som et lag for å bli bedre. Av kjernen vi startet med har vi ikke mistet noen, enda, men nå skal de snart forlate redet. De nærmer seg alderen hvor de går fra junior til senior - det største cruxet de møter som konkurranseklatrere.

Det finnes ikke et apparat på landslagsnivå som kan ta vare på dem, som ser dem, som kan sikre at denne overgangen går så smertefritt som mulig og som gjør at de holder motivasjonen oppe og fortsetter utviklingen sin. I dag er det et konsept som ligner hit-or-miss, uten rom for å gjøre feil. Kvalifiserer du ikke til lag er det vanskelig å hente seg inn igjen, fordi det er ingen som er der og ser helheten.

Jeg ser for meg, at hvis det fantes en landslagstrener med hyppige fellestreninger, simuleringer og en arena hvor det faktisk er en person som ser nivået til utøverne, vil alle resultater kunne tolkes med en klype salt. Man ser en helhet og med det også et potensial. Men det finnes ikke, fordi så lenge det ikke finnes en offisiell arena hvor landslagsutøvere kan trene er det visstnok ikke vits i å ha en landslagstrener, ifølge forbund på spørsmål om hvorfor det ikke ansettes trener. Enn så lenge forblir vi enkeltutøvere, og det inkluderer også generasjonen med 2000-barn jeg har hatt gleden av å følge så lenge og er så spent på å se fly videre.

Mitt største mål som trener i Kolsås KK har alltid vært å bygge opp et lag forbundet kan ta tak i, og bygge videre på. Å gi dem muligheter vi ikke kan, fordi vi først og fremst er utøvere selv. Det er der vi er nå. Seks av åtte juniorlandslagsutøvere er «våre barn», hele kjernen vi begynte å trene i 2015 er på landslaget. Snart flyr de fra redet, og jeg undrer meg om de ikke setter kurs mot sørlige kalksteinsklipper om de blir sendt ut i verden alene – det er jo tross alt også en jævlig fet arena.