Konkurranseklatring har historisk sett hatt et dårlig rykte på seg. En av Norges fremste klatrere, Robert Caspersen, fortalte meg at i hans konkurransedager handlet det om å være gjennomsiktig. Så tynn og så lett at man nesten var gjennomsiktig.

Konkurranseklatring krever en viss fysikk, og det er ikke til å se bort ifra at klatring handler om relativ styrke i forhold til vekt. Sånn er det, og det kommer vi ikke unna. Men det vi ikke vil er at vekten skal ta overhånd. At jo tynnere du er, jo høyere kommer du på rutene. At vekt er den viktigste faktoren for å lykkes. Sånn var det før, og med årene har vi heldigvis kommet lenger bort i fra det. Det finnes rutesettere som aktivt har tatt et standpunkt for endring. Som bevisst legger inn hopp, harde flytt og sekvenser. Rutesettere som velger å skru hardt i sekvenser og heller legge inn en hvil, enn å skru jevnt og pumpende på små tak uten mulighet for å stoppe. De skrur en stil som krever mer enn bare fingerstyrke og utholdenhet. Det er disse rutesetterne som utvikler sporten vår og som setter et eksempel til etterfølgelse