Pandemi og et lenger skadeopphold med delvis avrevet hamstring har holdt meg unna konkurranseverden i to år, men egentlig fire. Jeg gjorde en kjapp visitt til verdenscupen i 2021, men på grunn av den halvt år lange nedstengingen i Oslo var jeg ikke med for å prestere. Det var en del av treningen for VM i september som endte opp på legevakta i Moskva.
I år er jeg tilbake og i rute for neste VM.
Verdenscupen i Innsbruck sparket i gang ledsesongen som strekker seg over sommeren, inn i VM i august og videre gjennom høsten før den avsluttes i oktober. Selv har jeg VM i fokus og kommer til å avslutte sesongen etter det.
Etter et langt avbrekk fra konkurranseklatring følte jeg meg spent, litt rusten men mest av alt glad for å være tilbake på arenaen. I Innsbruck fikk vi to ruter med helt forskjellig stil i kvalifiseringen. En passet meg bra og en passet meg dårlig. Jeg gjennomførte en OK runde hvor jeg var glad for å se at beinet mitt funker til tross for at jeg fortsatt sliter med smerter og flytt jeg ikke klarer på grunn av lite kraft. Eller en kombinasjon av de to. Men stort sett får jeg til det meste, og når det er bratt finnes det ofte alternative løsninger til helkrokene. Dessverre ble beinet en delvis begrensning på begge rutene denne runden, men jeg var også forberedt på at det kunne bli tilfelle. Det er stort sett sånn det går på mange av rutene jeg klatrer på på trening også.
Men det viktigste jeg kan gjøre for å sikre å være godt forberedt til VM er å riste av meg litt konkurransenerver og eksponere meg for ruter av stil, nivå og flytt jeg møter der. Jeg skulle gjerne sagt at jeg var 100% konkurranseklar nå, men jeg mangler de siste prosentene. Jeg har fått trent godt under mesteparten av skadeoppholdet og er optimistisk på at jeg er der jeg vil være veldig snart.
Jeg ble nummer 35 i Innsbruck. Et par flytt ekstra på en av rutene ville sendt meg videre til semifinale. Om dette er bra eller dårlig er jeg ikke helt sikker på enda, men jeg tror det er en brukbar start. Om ting klaffer litt mer tror jeg det kan bli bra.
For verdenseliten ble det tøffe ruter som møtte dem i finalen. Særlig damene ble felt tidlig, men en situasjon vi ser storfavoritt Janja Garnbret trives i. Hun kom seg enkelt gjennom partiet som felte alle før henne og vi så henne kjempe seg oppover komflekse sekvenser med dårlige grep før hun falt. Ai Mori fulgte som neste klatrer og så lovende ut en stund, men klarte ikke å matche hennes highpoint. Siste dame ut var Chaehyun Seo som ble felt av den harde sekvensen tidlig på ruta.
Herrene måtte klatre langt før de entret en sekvens som felte dem alle, med sveitsiske Sascha Lehman og tyske Alexander Megos to flytt lenger. Lehman hadde best semifinale og vant på count-back.
Hjemmefavorittene Jakob Schubert og Jessica Pilz vant begge bronse.
Videre går verdenscupen til Villars-sur-Ollon i Sveits, Chamonix og Briancon i Frankrike. Selv skal jeg delta på de to førstnevnte hvor Ingrid også blir med i Chamonix. Etter å ha gjort Innsbruck helt alene ser jeg frem til å ha en lagkamerat på arenaen i Chamonix. Det gjør sorgene litt mindre sørgelig og gledene enda mer gledelige.
