De to formasjonene kalles Gubben og Gamla, og er åsted for flere flotte klatreruter, inkludert den lenge urepeterte Mossexpressen (8+). Uten å ty til for billige metaforer, skal det her handle om sprekken på baksiden av Gamla.
I denne mannsbrede kløften ligger nemlig den smått spektakulære miksruta Den sorte kamin (4+). Ruta er enkleste vei opp til topp-platået, i alle fall om man snakker kun grad. For kaminen byr på såpass uortodoks klatring at den vil kunne skape hodebry og motstand for klatrere med langt høyere grader på tikkelista si.
«Fire pluss? Lett!», sier du til deg selv. Fra starten i ura utenfor smetter du inn i sprekken, klipper ganske raskt en bolt, og så begynner klatreeventyret. Under deg har du en kullsvart sjakt, og du skimter noen kampesteiner der nede i bekmørket, som du ikke har lyst til å lande på.
Men hvor går veien? Her er ingen tak, ingen riss i steinen, kun to loddrette, konturløse vegger mot hverandre med en glippe mellom. Litt lys fra himmelen siver gjennom fra åpningen langt der oppe. Den letteste veien opp denne klassikeren er en opplevelse i klatring utenom det vanlige.
Landemerke: Siluetten av Gygrestolen-formasjonene sett fra avstand. Foto: Geir Evensen
Etter å ha klødd deg litt i hodet, innser du at den eneste måten å bevege seg videre på, er å stemme ryggen mot den ene veggen, føttene mot den andre, og sakte vrikke deg innover. Alle som har tatt pendelfall, vet at traversering er en psykende greie.
Og når neste bolt knapt er synlig, den forrige ikke er det, og du beveger deg rett sidelengs med helt uvanlige teknikker på kun friksjon, mens du ser for deg de spisse steinene i bunnen av sjakten, virker tanken på at dette skulle gå så greit ganske fjern. Det er helt stille her inne. Eller er det pulsen din du så vidt hører, lett klaustrofobisk?
«Motvillig forlater du din komfortable, men midlertidige havn, og tar sjansen på en ny etappe.»
Fotplasseringene dine er famlende, nervøse, og du tror nesten ikke noe på at ryggen ikke bare når som helst skal skli av bakveggen og gi deg fritt fall ned i juvet under. Framdriften er ikke akkurat rask, og dette må da virke helt ulidelig langsomt for sikreren der ute, som du misunner der han står i lyset med føttene på trygg grunn.
Men du aker, vrikker og gnir deg videre, og snart har du klippet en ny bolt. Du ser ikke den neste, vet at den må være innover der et sted, bare ikke hvor langt unna. Du tenker at det gikk jo bra hit, men svelger: Hva om det er enda lengre til neste bolt denne gangen?
Motvillig forlater du din komfortable, men midlertidige havn, og tar sjansen på en ny etappe. Den uvante – og utvilsomt uelegante – halvveis sittende akestilen begynner etter hvert å komme seg.
Du stemmer den ene foten mot veggen foran deg, aker rumpa litt opp, setter det andre fotbladet ned inntil veggen bak deg, presser deg forsiktig litt sideveis og oppover. Det fungerer bedre og bedre, og til din overraskelse er du plutselig ved den neste bolten. Og den siste.
For så er det slutt på boltene. Et renskårent, vertikalt riss levner ingen tvil om hvor du skal. Rett opp, i riktig retning. Og nå er dette blitt gøy. Kamin-teknikken har begynt å sitte og det er ikke lenger fare for pendelfall.
Best av alt er at nå bestemmer du avstanden mellom sikringene selv, der du setter kammer og kiler i nydelige, velsikrede posisjoner oppover i risset. Kos. Til slutt kommer til og med et par ordentlige tak for hendene.
Ikke lenge etter mantler du deg smilende over kanten, blir møtt av dagslyset og kan sette beina på horisontalt underlag igjen med et lite seiersrop. Ute av Den sorte kamins mørke favntak, er det bare å nyte den suverene utsikten over de telemarkske skoger. Og glise litt for deg selv. Fire pluss!? Lett!
Den sorte kamin
Gygrestolen ligger i Uvdal utenfor Bø i Telemark.
Ca. 40 minutters anmars fra teltplassen nede ved Uvdalstjønn.
Enkel klyving for å komme til innsteget.
Miksrute av grad 4+ bestående av boltet travers innover i kaminen til en standplass. Deretter naturlig sikret riss til toppen av platået.
Kan gåes som to taulengder, men vanlig å gjøre det som bare en lengde.
Byr på spektakulær klatring for graden med uvanlig teknikk og spennende formasjoner.
Førstebestiger er ukjent. Da Øyvind Moss gikk den i 1983 sto det en hjemmesmidd, gammel bankebolt ved klemblokkene midt i ruta, så det kan være riktig lenge siden folk var der første gang.
