Tirsdag 4. november kom de to ned til basecamp ved Kangchenjunga. Tidligere på dagen mått de innse at det ikke gikk an å trosse sterk vind og 50 centimeter nysnø får å nå toppen av verdens tredje høyeste fjell.
– Det som var avgjørende for meg var at skredfaren var ekstremt stor. En halvmeter nysnø oppå speilblank skare. Vi måtte bruke alle tjuvtriks vi har lært fra frikjøring i bratt terreng. Kjørte på rygger, snittet toppen av heng for å få det til å løssne og testet så godt vi kunne. Det gikk masse skred rundt oss, både selvutøste og skred som vi løste ut. Nå er vi glade for at vi kom oss trygt ned, forteller Jørgen Aamot på satelittelefon til Fri Flyt.
I stedet for det varslede godværet, ble de to ekstremskikjørerne møtt av snøvær og sterk vind. Allerede lørdag formiddag ble det klart at toppforsøket ville bli vanskeligere enn de hadde håpet.
– Lørdag gikk vi opp til 6200, gjennom det første brefallet, drøy tur. Vi kom opp dit. Og var innstilt på å hvile for å ha mest mulig krefter. Men så var teltet borte. Bare noen av forankringene stod igjen, forteller Jørgen Aamot.
Dermed var det bare å fortsette arbeidsdagen. I teltet lå nødvendig utstyr som dunklær, sovepose, liggeunderlag og kokeutstyr.
– Det var solnedgang og visste at det snart ville bli fryktelig kaldt. Så det var bare å kjappe seg. Vi lette på hver vår side, og Fredrik fant teltet rundt 150 meter i luftlinje fra der det stod, nede i en brespekk Det var et helvetes slit å få det opp. Flere stenger var knekt og det var et hull i duken. Vi fikk mekket det på et vis, selv om det på ingen måte var optimalt, sier han.
De fortsatte oppover fjellet, i håp om at den gode værmeldingen skulle slå til. Det blåste hardt, og like før camp to måtte de ta et valg, enten slå leir eller snu. De gravde ut en plattform nede i en bresprekk, slik at de fikk ly for været, og ringte det sveitsiske værvarslingsbyrået som gav oppdaterte værmeldinger. De bekreftet nok en gang at været skulle bli bra. Hele mandagen satt de og ventet i snøværet. De holdt fortsatt muligheten åpen for å fortsette mot toppen tirsdag.
– På morgenen i går var det ett av to - opp eller ned. Opp var uaktuelt. Å begynne å gå fra 7000 til 8500 meters høyde i løssnø er håpløst, så det sa seg egentlig selv, sier han.
Dermed måtet de fatt på nedturen. Nesten 2000 høydemeter løssnøkjøring i bratt breterreng..
– Den måten vi hadde lagt opp ruta opp var med tanke på turen ned. Når det kommer masse snø, blir det uansett farlig.
Han innrømmer at de er skuffet over ikke å ha nådd målet, men nå gleder han seg til å komme hjem.
– Jeg synes ut fra forholdene at det er greit. Det er alltid en mulighet for å måtte returnere, og du må ha en porsjon flaks for å nå toppen. Vi har jobbet her i en måned. Nå har vi satt et punktum, og jeg skal hjem til andre ting som betyr mer enn dette fjellet, sier Jørgen Aamot.
Han mener fremdeles det var en grei vurdering å forsøke å klatre på Kangchenjunga i høstsesongen.
– Det er små marginer. Hadde vi vært i basecamp tre dager tidligere, ville sjansen vært mye større. For meg var den to uker lange vandringen opp hit, gjennom bortgjemte nepalesiske landsbyer en stor del av opplevelsen. Jeg har lært utrolig mye. Men for å ha maksimal sjanse til å nå toppen av Kangchenjunga, hadde det antakelig vært bedre å gå akklimatiseringsturer på et annet fjell og ta helikopter inn til basecamp, sier Jørgen Aamot.
I kveld kommer bærere opp til basecamp for å hjelpe dem tilbake til nærmeste landsby. Det tar minst en uke. Jørgen Aamot har mange gode minner fra turen. Ikke minst fra en lang nedkjøring, som ikke var bare overlevelse og frykt.
– Til tider var det ganske frekk skikjøring. Skikkelig førsteklasses tørr, nepalisk løssnø, sier han.
LES OGSÅ: Slik velger du toppturski
LES OGSÅ: UTEs tips til turer og teknikk
