Tredje forsøk i Patagonia

I tidligere tider var en fjellklatretur til Patagonia også en ekspedisjon – med få veier, dårlige værmeldinger og ingen førere. Men El Chaltén har utviklet seg, og logistikken har blitt lettere, og med moderene værmeldinger og telefoni er det lettere for klatrere å kunne dra opp i fjellet uten like stor sjanse for å bli overrasket av en storm. Dermed er denne delen av Patagonia mer en destinasjon enn en ekspedisjon i våre dager. I dag er El Chaltén både et klatremekka og et paradis for fotturister som vil ta Fitz Roy og Cerro Torre i øyensyn.

I gatene går det klatrere man ellers bare har lest om eller sett på film. Patagonia er kjent for å ha korte værvindu og mye venting. Men utbudet på barer og restauranter er godt, og for de mer aktive finnes inneklatring i El Chalten. 

Men om det er en destinasjon, er det ikke en destinasjon på linje med Kalymnos. Den ville utsikten og de lange anmarsjene gjør dette til et spesielt sted. Og dermed gir stedet fortsatt en følelse av eventyr. Og når værvinduet nærmer seg, er det ikke bare fotturistene som legger ut på de tilrettelagte stiene mot fjellene. Du ser også veltrente menn og kvinner med isøkser og tau på sekken. Vi har flaks og får et værvindu et par dager etter ankomst. 

«Vi har én øks og et par lettvektsstegjern på deling, begge deler tiltenkt anmarsjen»

Den første linjen vi har sett oss ut er Comesana-Fonrouge (6b+, 12 taulengder på klippe) på Aguja Guillaumet (2579 m.o.h), en av toppene i Fitz Roy-massivet. Vi forlater El Chalten med tunge ryggsekker som er pakket uten noen bekvemmeligheter. På veien inn til campen ved Piedra Negra møter vi Tibou, en lokal guide. Han sier forholdene for klippeklatring ikke er så gode, og han anbefaler oss heller å prøve den alpine linja Amy-Vidailhet på samme fjell. 

– Vi er her for å klatre stein, ikke snø eller is, svarer vi. 

Vi har heller ikke med utstyr for alpinklatring.

Etter en kort natts søvn forlater vi teltet og går ut i mørket. Et par timer senere står vi ved innsteget på Comesana-Fonrouge samtidig som solen begynner å gi himmelen farge. Når vi ser opp på klippen, ser vi at alle sprekkene der vi skal sette våre kammer og kiler er fylt med is og snø. Å klatre med svasko og bare fingre virker ikke som en god idé. Taulaget foran oss er i gang med første taulengde, og stiller med stegjern og økser. 

Vi bestemmer oss for å prøve med det vi har. Selve klatringen på starten er ikke vanskelig, cirka grad fire. Vi har én øks på deling – tiltenkt anmarsjen. Det går bra fram til vi kommer til de vanskeligere taulengdene. 

Vi snur. 

Kanskje vi burde hørt på Tibou.

Ved neste værvindu begir vi oss mot samme fjell. Denne gangen håper vi å toppe ut. Etter tips fra andre klatrere vil vi prøve Brenner-Moschioni (6b, 13 taulengder) på nordøstryggen. Der skal det være bedre forutsetninger for å slippe snø og is. 

Også denne gangen er anmarsjen lang og bratt. Når vi kommer til innsteget, ser vi med glede at denne gangen kommer vi til å slippe å kjempe med snø og is. Vi tar på klatresko og legger igjen isøksen ved innsteget. 

Det vi i stedet får kjempe med er isende kulde. Jeg har ofte vært kald på klatreturer før, men så kald som dette hadde jeg aldri tidligere vært på fingre og tær. Kulden på sydpolplatået en måned før var ingenting mot dette. Klatringen tok dobbelt så lang tid som vanlig, siden jeg hele tiden måtte stoppe og blåse liv i fingrene slik at jeg kunne kjenne om krimpen holdt eller ikke. Føttene skrek om å få være i storsko i stedet for kalde svasko. Cruxet aidet jeg, desperat og langsomt. 

Så ser vi mørke skyer nærme seg fra vest. Vi hadde tidligere fått smake på kraften i vinden her nede – vi hadde begge blitt blåst overende av kastevinder i campen. Vi ønsket virkelig ikke å bli sittende fast på fjellet i uvær. Vi innser at vi må snu.

Etter åtte taulengder kommer vi til toppen av snø- og isrenna Amy-Vidailhet – den Taubo anbefalte. Vi skal rappellere ned den. På den første rapellen begynner det å blåse og hagle. Renna ser bratt og vanskelig ut. 

– Denne skal vi ihvertfall ikke klatre, tenker jeg. 

Men rapellen var smidig. Etter fire lange rapeller var vi over bergschrunden og nede på breen. Mørket er tilbake, og vinden kaster opp grus og sand i ansiktene våre. Ved midnatt er vi tilbake i camp på Piedra Negra. Neste dag står regnet som stenger i bakken. En kilometer har aldri kjentes så lang. 

Når vi endelig har blitt ordentlig kjent med andre klatrere og funnet vår lokale favorittbar, nærmer det seg slutten på vårt fem uker lange opphold. Vi har returbilletter midt i et godt værvindu. 

Typisk. 

Etter stormen under forsøket på Brenner-Moschioni har vi fått gått endel fine turer. Vi var på Mojo Rojo – mer fottur enn klatring –  og fikk gått Cara Este (6a) på Aguja de l’S og toppet ut. Der kunne vi nyte utsikten over Cerro Torre-massivet.  Vi fikk også en tur på Cerro Solo der vi innså at snødekket bre er best med ski på beina. Men tross disse fine turene ville vi prøve å få inn en tur til. Vi måtte finne noe vi kunne klatre med den korte tiden vi hadde. 

Da kommer våre nyvunnede venner med følgende forslag:

– Hva med Amy-Vidailhet? 

Men vi har jo alt bestemt oss. Vi skal ikke klatre snø og is. Men siden de andre mulighetene enten er allerede prøvd, for harde eller for tidkrevende, gir vi oss. Vi må vel «roll with the conditions», som de sier her nede. 

Og våre venner sier ruta er lett. 200 meter is-og snørenne, 4 taulengder, grad 5.

Vi går samme lange innmarsj til Piedra Negra for tredje gang på denne turen. Vi våkner halv tre på natten, litt sammenbitte. Vi gjør oss klare, og i lyset fra hodelyktene tar vi oss opp det bratte terrenget til ruta. Ved soloppgangen er vi oppe ved snøen. Det første cruxet er å komme over bergschrunden. Kjersti tar seg over, leder opp på snøfeltet inne i renna og setter standplass. For meg som følger er cruxet lettere. 

Neste taulengde er min. Det blir sparsomt med sikringer – renna er kompakt, uten sprekker, og det er ingen for isskruer. Kan dette være så lettsikret som alle har sagt?

Etter en halv taulengde blir det brattere. Snøen er nå midjedyp, og jeg graver meg oppover i løssnø. Jeg jobber langsomt videre. Tenker på å komme meg høyere opp i stedet for å tenke på hvor langt det er ned til forrige sikring. Jeg ser at snøen blir hardere høyere opp.Der ser det ut som man kan sette standplass ved siden av snørenna. Jeg får opp håpet og graver med større iver. 

Kjersti får kjenne på de sparsommelige sikringsmulighetene når hun leder videre på tredje taulengde. Men hun er effektiv, og snart kan jeg følge etter. 

Så er det min tur igjen, fjerde og siste taulengde.

Jeg ser opp på renna. Den blir brattere og enda smalere. Jeg og Kjersti bytter stegjern på venstreføttene på standplassen. Mine lettvektsjern sitter ikke så godt på skoene. Så med et godt jern og et halvpålitelig setter jeg fart.

Det er mindre snø nå, så klatringen blir mer effektiv. Etter et siste crux på stein, ser jeg toppen av linja. Jeg plasserer øksene og stegjernene i hard, isblandet snø og klipper ankeret. Jeg undrer om dette går for gode eller dårlige forhold på Amy-Vidailhet. Jeg og Kjersti feirer med en Powerbar.  Vi har klatret renna vi har unngått i fem uker. 

Vi fortsetter noen enklere taulengder oppover på stein, fram til et 30-graders snøfelt leder opp til toppen av Guillaumet.

Et par timer senere står vi på toppen. Det er vindstille og t-skjorte-vær. Det er uslåelig utsikt over de store fjellene og breene. Tredje gangen tells altså – nå står vi på toppen av Aguja Guillamet. Vi nyter det litt inntil vi ser på klokken og innser at vi har en buss vi må nå.

På vei tilbake møter vi guide Tibou igjen. Han spør hvilken rute vi har klatret. 

– Amy-Vidailhet, svarer vi.