Det nærmer seg slutten for Team Noruegos’ opphold i Patagonia. Lars Martin Solberg, Endre Vonheim og jeg ankom Chalten i slutten av november og siden det har vi totalt hatt to gode værvinduer. I midten av desember klarte vi som et team på tre å klatre vestveggen på Cerro Torre via Ragniruta. Det tok oss rundt 56 timer, tur-retur campen vår i Niponino, med to korte bivier på veien. Heldigvis var vi andre taulag på toppen i en rekke av totalt 16 klatrere. Vi ble derfor senere kjent som de som hadde hengt opp topptau på Cerro Torre, da alle lag etter oss ga hverandre fasttau på den utfordrende sistetaulengden.

Det ble en utradisjonell julefeiring med grillmat og brownies på menyen og uten så mye som et snev av julestemning, dette til tross for at hostellvertens plastikkjulepynt glitret i alle regnbuens farger. Det var ikke før helt på tampen av det gamle året at et værvindu med høytrykk og lav vind åpenbarte seg på meteogrammene. Jeg hadde avtalt å klatre med den amerikansk alpinisten Colin Haley som er en av klatrerne som kjenner Patagoniaklatringen aller best. Vi gikk rolig inn i fjellene og satte opp telt i Niponino i tretiden samme dagen skydekket lettet. Niponino ligger på toppen av en morenedekket isbre mellom Torre- og Fitz Roy-rekken.

Annonse

Herfra er avstandene relativt korte til de fleste av rutene og fjellene i området og et godt utgangspunkt for alpinklatring såvel som klippe- og isklatring. Etter å ha fått et kort glimt av de snø- og rimdekkede veggene på veien inn til Nipo, fastslo vi at klatring med kalk og klatresko ikke var å foretrekke for morgendagen. Vi bestemte oss heller for å klatre Tomahawk, en av de desidert lengste isrutene i området som følger et kaminsystem med bratt, vertikal is, før den går inn i ruta Exocet med tilsvarende bratt isklatring innerst i en smal kamin. Ruta topper fjellet Aguja Standhardt som er et av de høyeste fjellene i Torre-rekken.

I tolvtiden den kvelden, etter noen timers slumring i teltet, beveget vi oss i retning innsteget til Tomahawk. Colin klatret de første taulengdene i mørket. Cruxtaulengden, en 70 meter lang, vertikal islengde, tok oss opp til lettere isterreng og videre krysset vi snøflankene mellom Tomahawk og Exocet. Sola var nå oppe og vi simultanklatret raskt for å rekke opp til Exocet-kaminen før den ble forvandlet til en foss. Vi hadde fordelen av å ha et tynt skydekke den dagen, og ettersom Colin allerede hadde klatret selve Exocet tre ganger tidligere, fikk jeg overta den skarpe enden av tauet. I halv firetiden stod vi begge på toppen av rimsoppen som markerer toppen av Standhardt. Det gjenstod bare en lang og våt rappell ned Exocet og videre ned Desarmada. Vi klokket inn i Nipo i titiden den kvelden.

Fredag ble en avslappende hviledag i Niponino, og vi oppdaget til begges overraskelse at kalenderen viste 2. januar. Natten før hadde vi altså klatret oss inn i 2015, ingen dårlig start på det nye året! Vi hadde noe mat til overs og bestemte oss for å presse inn en til rute natt/formiddag neste dag. På elleve timer tur-retur Niponino klatret vi fjellet Cuatro Dedos som er et av de nordligste fjellene i Torre-rekken. Fjellet bydde på relativt enkel alpinklatring med perfekte snøforhold, perfekt for de få timene som var igjen av værvinduet.

Det er bare noen knappe dager til vi forlater Sør-Amerika og vi får ikke flere værvinduer på den tiden. I dag, torsdag, viste jeg det nye Noruegos-teamet veien opp til Niponino, da jeg selv måtte hente ned resten av utstyrsdepoet mitt der oppe. Det blir spennende å følge med på hva Øyvind og Lars Ottar får klatra, de har fortsatt noen uker igjen av oppholdet. For oss gjenstår det bare å krysse fingrene for at minibanken her i byen får penger, slik at vi kan begi oss på hjemreisen på mandag.

martin exocet

Patagonia: Martin Skaar Olslund følger på Tomahawk (V C1 WI6, 450 m). Foto: Colin Haley, www.colinhaley.com