I Setesdal ligger en av Norges beste sportsklatreklipper sør for Flatanger. Veggen heter Urdviki, og byr på trestjernes klassikere – særlig fra grad 7 og oppover. Klatringen der er egentlig utypisk for denne delen av landet, med store formasjoner, slopere, hull, lister og små riss. Rutene er opp mot 40 meter lange, veggen er svakt overhengende, og spiser melkesyra di til frokost. Det er et sted for alle som liker å hate å bli pumpa, og klatrer du grad 8 og oppover tar du nok turen tilbake kjapt.
PØNK! Jo Grundtjernlien i kamp mot pumpen på Punk Rock (9-/9).
Veggen ble oppdaget av Kim Kjærsgaard og Marit Widding som begynte utviklingen i 2004. De bodde i Kristiansand, og hadde blitt tipset om veggen av sørlandets klatrehøvding Nils Rune Birkeland. Superklassikeren Fiesta (8) var den første ruta som fikk bolter på seg.
– Kim var absolutt primus motor, forteller Marit Widding.
– Vi hadde kjørt forbi et par ganger for å besøke familie i Bergen, pekt opp på veggen og snakket om at der måtte det finnes noen seriøst lange og fine linjer. Heldigvis tok vi tak i det.
En fuktig høstdag var de fire stykker som tok turen opp-over: Tidligere nevnte Nils Rune Birkeland, Tom Knudsen, Marit Widding og Kim Kjærgaard.
– Vi brukte mye tid på å finne rett stivalg, da det enkelte plasser ikke var mulig å passere på vei oppover og vi måtte gå litt ned igjen for å prøve på nytt, forteller Kim Kjærgaard.
FRA UTVIKLINGEN: Marit Widding i aksjon tidlig på 2000-tallet. Foto: Kim Kjærgaard
– Men etter en lang anmarsj kom vi endelig opp til veggen. Det første som møtte oss var en stor foss, derav navnet Kaskaden (navnet på den nederste sektoren på feltet, red.anm). Det var først da man virkelig så hvor stor veggen var! Da var det bare å følge veggen videre oppover og ca midt på veggen kom vi til det som i dag er sektor Fiesta. Der stoppet alle fire opp og smilte bredt, for her så det ut til å være et stort potensiale for ruter.
Marit Widding innrømmer at hun var skeptisk da de sto under den store veggen, at hun ikke helt kunne se for seg hvordan de skulle klare å bolte opp noe annet enn nedenfra og opp. Veggen er 80 meter høy på det største, og veien rundt er ikke umiddelbart åpenbar. Men de fant den likevel, og etablerte et toppfeste.
– Så var det «bare» å fire seg ned og begynne å lete frem linjene, forteller hun.
FIESTA: Tellef Storebakken på Fiesta (8), en av Urdvikis klassikere. Urdviki er kjent for kule formasjoner og grep.
De fire sto under det som skulle bli en av de alle beste veggene for sportsklatring på sør- og Østlandet. Fiesta er fortsatt en av de mest unike og fristende rutene for sin grad på denne kanten av landet. Store, slappe hull leder opp til et langt og sammenhengende riss. Så om du ikke har blitt spyttet av på det lave cruxet har du gode sjanser til å pumpe ut før du når ankeret. Ruta skulle opprinnelig hete «Shoulder by shoulder we stand, You and I», inspirert av en låt fra Morten Abel som ble spilt mye på den tiden, og «en annen som sto meg nær», forteller Kim.
– Men gitt den glede som ble da ruten endelig ble gått etter mange mil i bil for bolting og testing, så ble det bare en fest da den satt, førstebestigningen skjedde 05.05.05.
Kim forteller også om lange dager med bolting alene på den store veggen:
– Var oppe flere ganger alene, da jeg jobbet skift og kortere dager enn de andre. Husker spesielt godt en episode godt hvor jeg holdt på å bolte alene en dag vinteren 2005 på Fiesta. Det er jo ganske regn- og snøsikkert og jeg merket ikke at det startet å snø mye. I tillegg ble det jo mørkere og mørkere og først når jeg skulle pakke sammen så jeg hvor mye det hadde snødd. Det resulterte i en kavete retur i nysnø, som ble etterfulgt av en 10 km biltur på ubrøytede veier. Normalt tok turen 1 time, men når man måtte være sin egen brøytebil tok turen 2 timer!
Favoritter fra noen faste besøkende
Robert Caspersen
– I Urdiviki er det mange perler, virkelig. Men jeg må innrømme at jeg har en soleklar favoritt og det er Punk Rock! (9-/9). Jeg er selvfølgelig inhabil som førstebestiger. Men da jeg gikk den følte jeg virkelig at den ruta hadde en egen dimensjon. Klatresekvensene er veldig flotte, og i tillegg er det ikke for mange bolter. De er der du trenger dem, men ikke så tett at de bryter opp flyten i klatringen, du må klatre ganske mye mellom boltene, det elsker jeg.
Jokken
– Lett: Punk Rock! (9-/9). Fordi det er så lite kålhuer oppi andreetasjen der. (Ruta er 40 meter lang, red.anm).
Marit Widding
– Fiesta (8) er kanskje min favoritt. Jeg gikk den aldri, cruxet i nedre del greide jeg ikke knekke, men som sikrer har jeg vært tungt inne i førstebestigningen til Kim (Kjærgaard). Ikke få timer som er brukt på den ruta der! Min egen «Helbred» (7+/8-) er jeg også stolt av. Den har jeg selv boltet, pusset, terpet, forbannet, terpet igjen og igjen, og om omsider gått.
Tina Hafsaas
– Punk Rock! (9-/9). Sølvreven (7c+) også, men den er veldig ujevn. Og Fiesta (8), for grepene. Heldiggrisene (8/8+) likte jeg også godt.
