Sunniva (16) gikk Maraton (grad 9)

Men med 30 harde flytt på en svakt overhengende og kompakt vegg, står den seg som en av Oslo-områdets store test-piecer.

– Jeg hadde første økt 30. november der jeg fant beta på de letteste partiene, forteller Sunniva. 

Etter flere runder gjennom vinteren der hun jobbet med ruta gikk den til slutt på sjuende økta.

– Maraton er den fineste ruta jeg har gått. Den har bare fine tak, det er ingen grep med skarpe krystaller. Liker også godt at siden den er såpass hard fra start til slutt, er du nødt til å finne flyten på kort tid. Men når man får flyten er det veldig digg. Liker godt sekvensene, jeg kan bruke samme beta som en som er mye lengre enn meg, noe som er veldig kult. Det eneste som er litt kjipt er at jeg må gjøre ganske harde flytt for å komme inn på starttaket, som de lange bare kan strekke seg til, sier Øvre-Eide.

I høst gikk hun en annen av Hyllas store klassikere, Stive Dempere. Dette er også en rute med historisk sus – førstebesteget av Marius Morstad i 1986 og Norges første 8+. Hard for graden. 

Da Norsk Klatring snakket med Sunniva for to år siden (i spalten ‘Ung og gira’), hadde hun allerede peilet seg ut den ruta som sitt neste prosjekt. Ett år seinere, siste torsdagen i oktober 2019, gikk hun ruta. Hun hadde hengt opp en lykt i treet bak seg for å se takene, og nok en gang var det faren som sikret henne. Faren, Roar Olsen, er selv en ivrig klatrer, og fungerer som sjåfør, sikrer og motivator for Sunniva. Hun er også en av landets beste konkurranseklatrere i eldre junior. 

– Hva liker du best – inne eller ute?

– Helt klart ute. Steinen og takene er mye kulere. Hvis du kommer til et crux inne har du kun de takene på veggen å velge mellom, men hvis du kommer til et crux ute, kan du finne din egne beta. Små mellomtak eller høyere fottak. Det er også sykt digg å bare være på cragget. Det er en litt annen stemming enn inne, forteller hun.