På klatredate

Les også: Slik bruker du kamkilene

Lite biler på parkeringsplassen. En og annen bobil med tyske skilter, en hundeeier med lommene fulle av små, svarte plastposer. Det så ut som et ekstra par ører hadde vokst ut på midten av kroppen. En liten gruppe pensjonister med store flettede kurver i armkroken står i en halvsirkel midt på plassen. Er det noe sopp å finne nå tro, i den knusktørre skogen? Jeg parkerer og samler sammen sekk og utstyr bak i bilen. Liker det nye tauet. Mammut 9,8 mm, 70 meter. Lett og fint og friske farger. Orange og neongrønt. Føler meg offensiv når jeg leder rutene med det. Slyngesett, diverse metallskrot, sko. Dropper hjelmen i dag. Lite løst på Hauktjern. Dessuten: Bedre følelse uten beskyttelse. Matpakke, Gjende sjokoladekjeks, vannflasker, myggmiddel, tape, kalkpose. Putter alltid kalkposen i sin egen pose, fort gjort at ...
– Unnskyld, er det du som er Frank?
Jeg skaller hodet bort i bagasjelokket i det jeg snur meg brått. Skulle brukt hjelm likevel. Solen blender og det tar et sekund før jeg får filtrert, kalibrert og fokusert.
– Hei. Det er meg. Du er kanskje Linn?

 
Hun er veterinær. Samtalen går lett og fint på vei innover. Det glitrer i Ulsrudvannet til høyre for grusveien. Vannliljene ligger krydret utover det friske vannet. En hund svømmer utover mot en pinne som eieren har kastet ut. Joda, hun har klatret i mange år hun også og vi har vært på mange av de samme toppene. Jeg liker dialekten hennes. Evig sommer. Sørlandsdialekten er for alltid knyttet opp mot varme svaberg, salte reker og doven sørlandspils. Det lange, lyse håret ligger i en kraftig flette nedover ryggen og skjuler delvis en tatovering hun har i nakken. Jeg kaster noen stjålne blikk, men oppfatter bare en hånd, eller en fot ...? Å gå sammen er fint og litt mer uanstrengt enn å sitte ovenfor hverandre under en middag. Man kan rett og slett prate sammen uten å se på hverandre. Det kreves likevel noe obligatorisk veksling av blikk naturligvis. Disse korte sekvensene der man har øyekontakt, er fulle av informasjonsflyt. Data hentes ut før blikket igjen kan rettes mot terrenget foran. Smale øyne. Gøyal munn og fint smil. En liten nese som peker litt oppover mot slutten. Høy. Shit. Tror hun er høyere enn meg. En syklist kommer mot oss i full fart. Den krever sin plass og vi dulter bort i hverandre i det vi må samle oss på høyre side av veien. Det blir varmt. I bakkene etter Sarabråten, banker hjertet og jeg kjenner en tynn stripe av svette på ryggen som kiler nederst på korsryggen.

Les også: Her er alle innslagene fra Klatreskolen

– Vandrefalken jakter først og fremst på andre fugler og ikke så mye på småvilt, forteller hun. Hun plukker opp en av mange fjær som ligger spredt langs hovedfeltet.
– Skogdue dette her, muligens en ringdue som har forvillet seg hit.
– Det litt spesielle med falkefuglene, er at hunnen alltid er større enn hannen. Er det ikke fint?
Hun ser på meg og smiler ertende.
Sekker av og utstyr på. De sedvanlige lydene av klingende klatreutstyr flerrer gjennom luften. Tross varmen og den svette anmarsjen, lar jeg t-skjorta være på. Denne sommeren har virkelige ingen grenser; fint og varmt vær – uke etter uke. Jeg leder opp første rute, men først kameratsjekk. Denne hellige prosedyren som vi klatrere gjennomfører før hver eneste taulengde; denne seremonien der vi stille lover at vi skal ta vare på hverandre. Du sjekker meg og jeg sjekker deg. Jeg tok tak i klatreselen hennes og røsket til for å sjekke at den var passe stram – et lite hikst lød.
– Sorry, det var ikke meningen.
– Det går bra.

Hun smiler mens hun tar sjekken på meg. Sele, brems, innbinding, knute. I det hun løfter opp min nyslåtte åttetalsknute, streifer hun bort i mitt høyst private utstyr som henger der bak. Jeg kjenner den lille sveipen, som en myk liten kattepote som slår etter en flue. Et uhell? En sjarmerende liten feilbedømmelse av avstander? Ikke et ord blir sagt fra noen av oss. Jeg tar fatt på klatringen med et lett fårete uttrykk i ansiktet. Godfølelsen er der. Bevegelsene er rolige, men bestemte. Føttene sitter godt og kroppen er sterk. Et par ganger kikker jeg ned på Linn der nede på bakken. Ser fint ut, trygg og god og ingen motstand i tauet når jeg klipper inn. Jeg liker lydene i veggen. Lyden av metall når kortslynga smelles i bolten, klikket i det tauet klippes inn, raspingen fra gummien i skoa som tar tak i varmt fjell.
– Flott, takk skal du ha.

Jeg er nede igjen og det er hennes tur.
– Det er varmt, jeg kaster av denne her.
Singleten hennes blir krøllet som en ball og sendt i retning nærmeste stein bak oss. Hun bommer og plagget blir hengende i busken bak som har sett sitt snitt til å gripe inn. Den strekker seg så lang den er og får tak i den ene stroppen.
Hun har kamuflasjefarget sports-bh under. Fletta, som henger som en tung kjetting bak henne, kveiler hun sammen og fester med en strikk som hun har tryllet fram fra ingensteds.
– Klar?
– Ja, jeg er klar.
I det hun strekker seg etter første opptak, ser jeg den tydelig. Tatoveringen.
En stor kattepote. Tiger, leopard eller kanskje en løve. Den rasper nedover den slanke halsen. Sporene, eller de åpne flengene etter de spisse klørne, er livaktig tegnet inn. Litt blod pipler allerede ut av kjøttet.
Den er rå, helt dødsrå. Figuren på varm sommerhud under den kveilede hårbunten og over kammofargene. Sansene blir skjerpet, det er som å kjenne lukten av...
– Er du med eller?
Hun har stoppet opp og kikker spørrende ned. Poten og scenen i hodet mitt viskes ut i det hun halvveis har snudd seg der oppe. Selvfølgelig skjønner hun.
– Jeg er med.

Som en nybegynner tar jeg inn et par meter med slakk. Dust. Skjerp deg. Jeg strammer til litt ekstra for å vise at jeg er på alerten.
Solen blir fort borte her på hovedfeltet. Allerede tidlig ettermiddag har den sneket seg rundt hjørnet av åsen til venstre for oss. Det er fortsatt varmt og etter lang tid med tørke, lukter det svidd i skogen. Alle pytter er lagt tørre og selv myggen ser ut til å ha tørket vekk. Ikke et vindpust er å kjenne, men vi gir oss ikke. Vi jobber med en rute og er omtrent på samme nivå. Mye krimp og masse pump, svetten renner fra panna og det svir i øynene; øyebrynene greier ikke å bremse alt. Henger og kalker opp. Klatreglede! Øver sekvenser og tar et fall i ny og ne. Alt går fint. Jeg har kastet t-skjorta for lengst. På cruxet skraper jeg meg på samme sted hver gang jeg gir det et forsøk. Et langt flytt med høyre hånd må til samtidig som venstre fot opp på en supertynn list. Et delvis dynamisk flytt – og det må satses. Før opptaket til høyre er det et lite utspring i fjellet som jeg skraper bort i hver gang jeg støter. Knoken på høyre hånd får gjennomgå og varmt blod smøres utover fjellet. Mitt nye Mammut-tau suger opp en dråpe eller to og jeg tenker et øyeblikk på om jeg har lest noe sted om menneskeblod forringer levetiden på tauet.
Endelig lykkes vi – først Linn. Jeg må ha ytterligere to forsøk før alt sitter. Lykkefølelse. Adrenalinrush. En berusende mestringsfølelse. Alt på en gang. Jeg drar ned tauet med et fett glis. 40 meter tau kommer deisende og treffer bakken med et stønn der det blir liggende som et utslitt dyr.
– Blir du med og bader eller?

Les også: Slik mestrer du frykten for å falle

Det er blitt kveld. Vi er nesten alene på feltet. Noe klirring og litt intens banning langt til venstre for oss, er det eneste som vitner om andre klatrere og andre prosjekter. Dette er som å være barn igjen. Vi har lekt ute hele dagen og har glemt både tid og sted. En anelse fuktig luft og et mildt, dempet lys har sneket seg fram for å si i fra at nå er leken slutt. Vi er møkkete og svette og jeg ser Linn har fått litt kalk på den lille oppstoppernesen sin. Hun er vakker slik, den lille hvite flekken er på en måte prikken over i-en. Vi hører plutselig lyden av vingeslag over oss og dukker instinktvis ned. En sulten ugle er utålmodig etter å komme i gang med nattens jakt. Enden av Hauktjern ligger rett bak oss. Vi forserer kun en skråning og et ulendt lite skogholt, før vi er framme. Det lave sollyset tar tak i det øverste laget av vannet og får det til å glitre og skinne. Jeg hører svak klukking av dovent vann som er oppe og napper i den myrete kanten vi står på.
– Kom igjen da!
Jeg snur meg litt unna og fomler litt med bukseknappene, ombestemmer meg og tar lissene på skoa først. Jeg lar Linn ta første steg, hvordan tenkte hun at dette skulle gjøres tro? Hvem tenkte på badetøy og den slags da vi ...
Jeg hører en våt slurpelyd bak meg. Den nakne foten hennes synker litt ned i myra i det hun med hendene balanserende ut til siden danser bort til kanten. Hun smiler og ler i all sin nakenhet.
– Ikke vær så sjenert a!
Jeg må jo kikke, jeg bare kan ikke la være. Jeg ser en flott veltrent kropp og en flette som svinger rundt på en naken rygg. Men først og fremst ser jeg kattepoten i nakken og resten av dyra hennes. En ørn har akkurat landet på den ene skinka og vingene er ennå halvveis videt ut. Den har blikket stivt festet mot fisken som pryder den andre edle delen. Den henger der i lufta mellom hav og himmel. I spranget har den dratt med seg vanndråper som danner en liten fontene rundt fiskekroppen. Midt mellom brystene har en gekko klamret seg fast. Og ikke minst, jeg får kun et lite glimt, men det er nok. Der på midten foran – rett over det aller helligste. Tigerhodet som snerrer mot meg i det Linn svinser forbi. Jeg hører nesten brølet og lukten av villdyr. Spisse tenner som skraper og runde værhår som kiler henne der nede. Et lite flatt stup og et plask – så er hun uti. Hun strekker ut og tar et par svømmetak under vann, den lange fletta ligger og flyter etter henne som en slange med langt framskreden tarmslyng.
Livet er perfekt; det blir ikke bedre enn dette, tenker jeg i det jeg får summet meg. Jeg kan ikke være noe dårligere, så jeg sparker av meg skoene og vrenger av meg alt av klær. Tar et par vaklende skritt før jeg hiver meg ut i det lunkne sommervannet. Jeg lar meg synke ned og puster rolig ut. Jeg følger luftboblene som ikke nøler, men rømmer raskt av gårde mot overflaten. Jeg vender blikket framover og ser den bak en duvende, glassaktig vegg. Tigeren som skriker mot meg der borte.