Mitt møte med klatringen skjedde på eget initiativ. Jeg har alltid vært glad i å klatre, særlig i trær, og jeg ble tidlig oppfordret til å begynne med klatring. Da jeg var 11 år bestilte min mor en prøvetime for Kristoffer og meg i Bergenshallen. Vi spilte begge fotball og hadde vært innom en flere andre sporter. 

konk
konk
Annonse

Konkurranse: Magnus Midtbø på en arena han virkelig behersker: konkurranse. Foto: Urban Goleb

 

Et utdrag fra et vitnemål fra 2. klasse på steinerskolen: «Magnus drømmer seg ofte bort når vi holder på med dikt og sanger. I det fysiske er han lynrask opp i trærne og ned å løpe.»

Vi var to veldig alminnelige ungdommer fra steinerskolen. Spille playstation, gå på kino, høre på rap og gå på klassefester var det vi likte best. Søndagsturer og grønnsaker var derimot det verste vi kunne tenke oss. Vi hadde time med Jon Egil Auestad som da var sivilarbeider i Bergenshallen. Vi gikk lenge og gledet oss. Ingen av oss hadde anelse om hva klatring var, men vi syntes begge det hørtes veldig spennende ut.

En tirsdag etter skoletid dro vi til Bergenshallen for første gang. Vi var helt alene i hallen, og begge var mektig imponert over veggen. Dette overgikk alle forventninger. Det var en helt spesiell atmosfære i hallen. I første forsøk klarte både Kristoffer og jeg flatvegg-«løypen», vi var selvfølgelig storfornøyde med å ha nådd toppen allerede første gang.  Men etter å ha sett oss litt rundt skjønte vi fort at det fantes flere utfordringer. Vi bestemte oss med en gang for at dette var noe vi ville gjøre mer, og reserverte en time etter skoletid neste uke. Klatring ble temaet neste skoledag. Det var gøy å ha gjort noe som ingen andre hadde gjort, særlig noe så kult som klatring.  Uken gikk ekstremt sakte ventende på å få klatre. Da dagen endelig var der, ble det derfor bare bedre. 

Det var slik det begynte, en time hver tirsdag. Men vi fikk ikke mange timer før det ble jul og Bergenshallen stengte. Den julen sto klatresko og film aller høyest på ønskelisten. Bortskjemt som jeg er, fikk jeg begge deler. The real thing var navnet på filmen. En buldrefilm med Jerry Moffatt og Ben Moon. Buldring var helt ukjent for meg som bare hadde klatret et par ganger.  Men filmen ble sett minst en gang daglig gjennom hele julen, mens jeg telte ned dagene til jeg skulle få klatre igjen. 

Den første helgen i år 2000 stilte jeg opp i Bergenshallen med nye sko (minst fire nummer for store) og med masse selvtillit. Nå skulle vi også få prøve å lede. Selvtilliten jeg hadde bygd  opp forsvant fort. Jeg må nok innrømme at jeg til å begynne med ikke var den tøffeste. Men jeg kunne jo ikke være dårligere enn klassekameraten min, og han var akkurat likedan. Dette gjorde at vi begge gikk mer på og presset hverandre. Etter hvert ble ledesyken bedre.  Følelsen av å ha prestert på led ga en enorm mestringsfølelse, jo reddere jeg var, desto gøyere var det å klare det. Klatringen ga meg en slags rus som var helt ubeskrivelig. Dette var så mye bedre enn alt annet, spesielt fotball. Fotballen tok mye tid, og da jeg hadde oppdaget klatringen mistet jeg interessen for fotball. Det var derfor ingen vanskelig avgjørelse da jeg måtte velge hva jeg ville fortsette med. 

Senere fikk jeg også revet med flere fra klassen til Bergenshallen, og dessuten min søster som igjen fikk flere av hennes venninner til å begynne.

Ettersom vi nå var en gjeng med ivrige unge klatrere, bestemte Bergen klatreklubb å starte en ungdomsgruppe. Dette var også en langt billigere løsning for oss, som tidligere hadde betalt for hver time. Men jeg merket fort at ikke alle delte den samme entusiasmen som meg. Etter omtrent ett år sluttet både Kristoffer og de andre jeg tidligere hadde klatret med. Men ettersom jeg nå klatret på et 7-er nivå var det ikke vanskelig å finne klatrepartnere, selv om de ofte var litt eldre. Det var først nå jeg virkelig fikk utviklet meg som klatrer. Etter bare et par måneder klatret jeg min første 7+/8- (innendørs). Våren 02 var det Norges Cup i Bergenshallen, og jeg var selvfølgelig der for å se på.  Det var veldig inspirerende å få se de eldre klatrerne som jeg bare hadde lest om i klatreblader. Dessuten var min tidligere instruktør, Jon Egil med. For meg var det helt ufattelig at noen kunne være bedre enn han.  Han var jo best!

NorgesCupen satt virkelig spor og jeg var giret som aldri før. Spesielt når jeg fikk vite at det til julen skulle holdes Bergens Cup i Bergenshallen like før jul. Nå ble treningstiden økt til omtrent tre ganger i uken. Sommerferien kom og hallen stengte og jeg ble derfor nødt til å klatre ute.  

Konkurransen var uformell og morsom.  Jeg husker godt at jeg nesten toppet superfinalen som var gradert 7+. Under konkurransen kom jeg i kontakt med en gjeng klatrere som bare var et par år eldre en meg selv, og de gikk dessuten også på steinerskolen.

Den vinteren ble det mye klatring. Ved å henge med folk i et par klasser over meg ble jeg langt mer voksen i både klatrestil og oppførsel. 

En fin dag i mars -01 dro hele gjengen ut å klatret i Loddefjord. Jeg hadde aldri klatret ute før og hjertet begynte fort å banke da jeg fikk øye på den gigantiske klippen. Dette var noe helt annet enn Bergenshallen og var helt klart verdt å skulke de to siste timene på skolen for.  Uten oppvarming begynte vi å jobbe på Blücher (7+).  Dette var årets prosjekt og den sesongen gikk jeg både den og Grønn var min barndoms salat (8). Dessuten vant jeg junior-NM i Bergen.

Det var slik det begynte. Siden har det bare bygget på seg med mer og mer klatring.  Og klatregleden har bare økt med progresjonen.