Litt for flatt om et bratt liv

De siste kapitlene handler om hvordan han senere blir en suksessfull YouTuber med over 1.1 millioner følgere, og forretningsmann med eierinteresser i blant annet to klatresentere.   

I forordet annonserer Magnus selv ambisjonsnivået for hva boken skal formidle. Det er omtrent like høyt litterært, som nivået han til slutt nådde som sportsklatrer: «Boken viser den ekte meg, bak inntrykket man får i videoene. I en bok kan fortelleren gå mer i dybden. Det er annerledes å lese enn å se en video, en leser fordyper seg mer i det stille.»

Dessverre er det sjelden fortellingen når dette nivået. Kan hende er det en naturlig konsekvens av hvordan en toppidrettsutøver faktisk innretter livet sitt – med store treningsdoser, både fysisk og mentalt. Trening er jo som kjent en blanding av repetisjoner og et temmelig ensidig fokus på å prestere. Slik blir også mye av fremstillingen i boken. 

Den unge Magnus klatrer og trener, trener og klatrer på side etter side. Rutene blir stadig vanskeligere. Av og til møter han sine store forbilder, som David Lama, Chris Sharma og Alex Honnold.

Og hver gang blir han like starstruck – før han begynner å klatre med dem. Men utover egne og andres klatreferdigheter, og hvilken påvirkning øvrige tilbøyligheter har på disse, er det ikke mye vi får vite om dem som mennesker. Alle er mest utvendig beskrevet. 

Bare av og til kommer leseren så vidt under huden på den stillferdige og målbevisste unge Magnus Midtbø: «Jeg følte meg aldri ensom når jeg var alene». Han er også prisverdig åpen om sine lite vellykkede forsøk på usunn slanking, røyking av marihuana og et par ulykkelige kjærlighetsforhold. Men noe særlig dypere refleksjoner enn at dette hadde uheldige konsekvenser for klatrekarrieren, får vi sjelden.   

Heller ikke beskrivelsene av hans største øyeblikk som klatrer, bringer leseren noe særlig nærmere forståelse av hva som rører seg inni en av verdens aller beste klatrere. Når han for eksempel den 19. august 2010 har greid det han selv beskriver som sitt livs vanskeligste klatrerute etter en måneds jobbing, Ali Hulk (9b) i Rodellar i Spania, flater det bokstavelig talt ut: «Det var stort. Det var en lettelse å komme opp å bli ferdig. Kjenne rusen.» 

Og etter å ha «onsightet» ruta Cosi Fan Tutte (8c+) i Santa Linya i «kjære Spania» tre år senere som den femte i verden som hadde ledet en så vanskelig rute uten å ha øvd inn bevegelsene på forhånd, er beskrivelsen: «Det føltes godt. For meg kjentes det enda større enn å gå enda en 9b. Det veide opp for ikke å gå Neanderthal.» En rute han to ganger tidligere hadde prøvd på flere ganger, men til slutt ga opp med kommentaren «Det var et nederlag».

Inntil Magnus Midtbø ble kjendis gjennom NRK og YouTube var han en fåmælt ung mann (særlig til bergenser å være …). De ovennevnte kommentarene føyer seg dessuten godt inn i tidligere tiders klatrevokabular hvor det å skryte av egne bragder var bannlyst.

Men i en bok som foregir å gå dypere inn i en klatrers liv enn det vi alle kan se og høre på YouTube, blir dette litt for flatt og enkelt. For hva var det egentlig som var så stort? Hvilke følelser utspilte seg inni ham? Hva slags reaksjoner utløste nederlaget? 

Det jeg savner sterkt i denne boken, er beskrivelser av de sanselige inntrykkene som en klatrer av hans format nødvendigvis må ha fått ganske mange av. For det er jo nettopp sansene, hvordan det så ut, hørtes, kjentes, duftet og smakte som er veien til menneskets følelser, og som først da – i kombinasjon med tankene – utløser dypere refleksjoner.    

Men noen steder, når hovedpersonen (eller ghostwriter Gotaas?) tar seg tid til å kjenne etter, glimter det til. Magnus Midtbø er i likhet med mange andre toppidrettsutøvere, åpenbart god til å komme seg raskt videre, både etter nederlag og suksess.

Og nettopp i forlengelsen av Cosi Fan Tutte, kommer det: «Etterpå lukket jeg liksom ruten og visket bort flyttene fra hukommelsen. De bare opptok plass og hadde ingen funksjon lenger. Jeg ga slipp på dem mentalt. Enkelte husker flyttene på tidligere ruter med stor nøyaktighet, men jeg dro videre mot nye mål.» 

En ghostwriters viktigste oppgave er nettopp å hjelpe mennesker som ikke er vant til å skrive eller å fortelle om seg selv, med å finne en skriftlig uttrykksform som gjør det mulig både for dem og leseren å trenge litt dypere inn i deres sinn, slik Magnus hadde ambisjoner om.

Det burde en erfaren og produktiv forfatter som Thor Gotaas ha greid. I et kort etterord ved siden av et helsides bilde av ham selv, finner vi trolig forklaringen på hva som har sviktet. Gotaas skriver at den første kontakten han hadde med forlaget KaVe Publishing om en mulig bok om Magnus Midtbø, var 26. mai 2021.  Etterordet er datert allerede i september samme år.

Altså: Hastverk.

Ikke desto mindre skal boken allerede være solgt til 60 land. Førsteopplaget på 30 000 eksemplarer ble trykket på både engelsk, norsk og tysk. I følge nrk.no skyldes boksuksessen først og fremst den enorme skaren av følgere Magnus Midtbø har på YouTube.

Det forklarer sannsynligvis også tittelen MAGNUS som de fleste utenfor klatremiljøet ville tro var en bok om den verdensberømte sjakkspilleren med samme fornavn. Men hos våre egne er vi jo alle på fornavn.

Og kan hende fungerer en bok som ikke står helt på egne bein, på en annen måte når den treffer lesere som allerede er blitt kjent viralt med den joviale og oppfinnsomme YouTuberen, superklatreren og alle vennene hans.